Lov av 13. juni 1980 nr. 42
Lov om leger
Jfr. tidligere lov 29 april 1927. - Se også
15 mars 1982 (leger over 75
år).
Kap. I. Autorisasjon, lisens m.v.
§ 1. (Definisjon av lege. Enerett til tittel)
Med lege forstås i
denne lov:
- person som har autorisasjon, jfr. § 2.
- person som har lisens, jfr. § 3.
- person som har grenselisens, jfr. § 4.
Bare den som har
autorisasjon, lisens eller grenselisens har rett til å kalle seg lege. Ingen
annen må bruke yrkesbetegnelse som kan være egnet til å gi inntrykk av at han
er lege.
§ 2. (Autorisasjon)
Rett til autorisasjon som lege har den som:
- har norsk medisinsk embetseksamen, eller utenlandsk medisinsk eksamen
som i medhold av lov er anerkjent som faglig jevngod,
- har utført praktisk tjeneste som Kongen gir nærmere regler om,
- har gitt skriftlig løfte om at han vil utøve legegjerningen i samsvar
med hva ære og samvittighet krever,
- ikke er i slik stilling at en autorisasjon ville kunne tilbakekalles,
jfr. § 8.
Autorisasjon gis av vedkommende departement. Søkeren må
godtgjøre at han fyller vilkårene i første ledd.
Kongen kan, uten hinder av det som ellers er bestemt i denne paragraf, ved
forskrift gi nærmere regler om autorisasjon som lege på grunnlag av utdanning
fra annet land, i den utstrekning det er nødvendig for å oppfylle
internasjonal overenskomst.
§ 3. (Lisens)
Den som ikke fyller vilkårene for autorisasjon kan
av departementet få lisens som lege.
Før lisens gis, skal som regel uttalelse innhentes fra norsk medisinsk
fakultet om hvorvidt søkeren har nødvendig faglig kyndighet og fra Statens
Helsetilsyn om andre forhold av betydning. Departementet kan gjøre unntak fra
disse bestemmelser.
Etter avtale med annet land kan lisens gis til den som der har lisens.
Departementet kan fastsette at en lisens skal være begrenset i tid, til
bestemt stilling, til visse undersøkelses- eller behandlingsmåter, eller
knyttet til andre vilkår og innskrenkninger.
Før lisens gis skal søkeren gi skriftlig løfte om at han vil utøve
legegjerningen i samsvar med hva ære og samvittighet krever. Departementet kan
gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan
knyttes til den.
§ 4. (Grenselisens)
Den som er offentlig lege i finsk eller
svensk legedistrikt som grenser til Norge, kan utøve legevirksomhet i
tilgrensende norsk kommune uten autorisasjon eller lisens fra departementet.
§ 5. (Sikkerhetsstillelse)
Den som vil utøve legevirksomhet skal
stille slik sikkerhet for det ansvar han kan pådra seg i virksomheten som
departementet fastsetter.
Dersom en lege tross advarsel forsømmer å stille sikkerhet som foreskrevet,
kan departementet suspendere hans autorisasjon eller lisens.
§ 6. (Aldersgrense)
Autorisasjon og lisens opphører å gjelde når
legen fyller 75 år.
En lege som godtgjør at han er skikket til fortsatt å utøve legevirksomhet
etter fylte 75 år, kan gis tidsbegrenset lisens i samsvar med reglene i § 3.
§ 7. (Avkall på autorisasjon og lisens)
En lege kan ved skriftlig
erklæring til kommunelegen, fylkeslegen eller departementet gi avkall på sin
autorisasjon eller lisens. Han skal såvidt mulig samtidig innlevere sitt
autorisasjons- eller lisensdokument.
Kommunelegen gir melding til fylkeslegen som gir melding til departementet.
§ 8. (Tilbakekall av autorisasjon eller lisens)
Autorisasjon eller
lisens kan kalles tilbake dersom legen er uskikket til å utøve legeyrket på
grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær
fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med liknende virkning, grov
mangel på faglig innsikt, uforsvarlig legevirksomhet eller atferd uverdig for
en lege.
Autorisasjon eller lisens kan også kalles tilbake dersom en lege er
umyndiggjort, eller grovt har krenket plikt etter denne lov eller forskrift
gitt i medhold av den.
Autorisasjon eller lisens gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et
annet land kan kalles tilbake dersom godkjenningen i det annet land taper sin
gyldighet.
Ved tilbakekall eller begrensning av lisens skal det gis melding til
myndighetene i annet land hvor det er kjent at vedkommende utøver
legevirksomhet, dersom dette er nødvendig for å oppfylle internasjonal
overenskomst.
§ 9. (Suspensjon av autorisasjon og lisens)
Dersom det er
skjellig grunn til å anta at det foreligger grunnlag for tilbakekall, kan
departementet suspendere autorisasjon og lisens i den utstrekning det finnes
påkrevet.
§ 10. (Vedtak om tilbakekall)
Vedtak om tilbakekall av
autorisasjon og lisens treffes av departementet. Uttalelse fra Statens legeråd
skal som regel være innhentet. Departementet kan pålegge legen å møte i rådet,
og å underkaste seg undersøkelse av sakkyndige. Departementet kan suspendere
autorisasjon eller lisens så lenge slikt pålegg ikke etterkommes.
§ 11. (Domstolprøving av suspensjon og tilbakekall)
Vedtak om
suspensjon eller tilbakekall av autorisasjon eller lisens kan ikke påklages,
men kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.
Tvistemålslovens kap 30 gjelder for søksmålet.
Retten kan beslutte at vedtaket om suspensjon eller tilbakekall ikke skal
ha virkning før det er sagt dom eller før endelig dom foreligger.
§ 12. (Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall)
Dersom
suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av
annen grunn, kan legen kreve erstatning for tap han har lidt etter vanlige
regler.
Har legen ved forsettlig eller uaktsomt forhold fremkalt suspensjon eller
tilbakekall, eller medvirket til tapet, eller skyldes det omstendigheter som
han bærer risikoen for kan erstatningen settes ned eller helt falle bort.
§ 13. (Ny autorisasjon og lisens)
En lege som har tapt sin
autorisasjon eller lisens ved avkall etter § 7 eller ved tilbakekall etter § 8
kan få ny autorisasjon eller lisens når han godtgjør at han er skikket til å
utøve legeyrket. Ny lisen kan være begrenset i samsvar med § 3 fjerde ledd.
Dersom departementet forlanger det, skal han påny gi skriftlig løfte om at
han vil utøve legegjerningen i samsvar med hva ære og samvittighet krever.
§ 14. (Godkjenning av spesialister)
Kongen gir alminnelige
forskrifter om godkjenning av leger som spesialister innen en avgrenset del av
medisinske fagområder. Kongen kan også gi forskrifter om vilkår for å være
spesialist, og om tilbakekall av slik godkjenning.
Departementet kan gi nærmere forskrifter og treffe enkeltvedtak om
godkjenning av spesialister og tilbakekall av godkjenning. Departementet kan
delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak om godkjenning av spesialister og
gi nærmere forskrifter om dette til Den norske lægeforening.
Bare den som er godkjent som spesialist kan bruke tittel eller betegnelse
som gir, eller kan være egnet til å gi, uttrykk for at han er spesialist.
§ 15. (Særlige undersøkelses- og behandlingsmåter)
Kongen kan
etter innhentet uttalelse fra Statens legeråd beslutte at bestemte
undersøkelses- og behandlingsmåter bare skal kunne nyttes av leger som har
særskilt tillatelse av departementet.
Kap. II. Legers rettigheter
§ 16. (Retten til legevirksomhet)
Den som etter § 1 er lege, har
rett til å utøve legevirksomhet i riket.
Det kan likevel ved forskrift fastsettes særlige krav for den som skal
utøve selvstendig virksomhet som alment praktiserende lege, i den utstrekning
det er nødvendig for å oppfylle internasjonal overenskomst.
Legers virksomhet skal organiseres i slike former at den er medisinsk
forsvarlig, og slik at legen er selvstendig og uavhengig overfor andre i
medisinsk faglige spørsmål. For dette formål kan Kongen gi nærmere forskrifter
om organisering av legevirksomhet, og forby slike former som finnes uheldige.
Ved ervervsmessig annonsering skal den medisinsk ansvarlige leges navn gå
frem.
§ 17. (Samarbeid med helsepersonell)
En lege kan i sin virksomhet
nytte annet helsepersonell i den utstrekning det er forsvarlig ut fra
personellets kvalifikasjoner, arten av de oppgaver det gjelder, den
instruksjon som gis og den kontroll som føres.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om legers samarbeid med
helsepersonell.
§ 18. (Forskrivning av legemidler)
En lege har rett til å
forskrive de legemidler som er nødvendige i hans virksomhet.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om hvordan resepter skal avfattes,
oppbevares m.v.
Departementet kan helt eller delvis unnta bestemte legemidler fra
forskrivningsretten og gi forskrifter om hva den skal omfatte.
§ 19. (Resept som bevis)
En resept kan kreves lagt fram som bevis
under departementets behandling av sak om tilbakekall eller suspensjon av
autorisasjon eller lisens, eller om tap av retten til å forskrive narkotika,
eller om klage mot lege.
Under en rettssak kan en resept kreves lagt frem etter de regler som
gjelder om bevis.
§ 20. (Tap av retten til å forskrive narkotika)
Dersom
departementet finner at en leges forskrivning av narkotika er uforsvarlig, kan
det helt eller delvis ta fra ham retten til å forskrive slike midler for en
bestemt tid inntil 5 år eller for alltid. Statens legeråd skal uttale seg før
slikt vedtak blir truffet.
En lege kan selv gi avkall på retten til å forskrive narkotika for en
bestemt tid eller for alltid.
Dersom departementet ved utløpet av en frist etter første eller annet ledd
finner at legen fortsatt ikke bør ha rett til å forskrive narkotika, kan det
treffe nytt vedtak etter reglene i første ledd.
§ 21. (Suspensjon av forskrivningsrett)
Dersom departementet
finner at det er skjellig grunn til å anta at retten til å forskrive narkotika
bør tas fra en lege, kan det suspendere hans rett til å forskrive slike midler
helt eller delvis inntil saken er avgjort, men ikke ut over 6 måneder. Hvis
legen forhaler saken, kan suspensjonen forlenges inntil 6 måneder.
§ 22. (Forkortelse av frist for tap av forskrivningsrett)
Hvis
departementet finner det forsvarlig, kan det gi en lege tilbake rett til å
forskrive narkotika før utløpet av den tidsfrist som er fastsatt.
§ 23. (Forskrivning av narkotika ved annen lege)
Når en lege ikke
har rett til selv å forskrive narkotika, skal vedkommende kommunelege
forskrive det som er nødvendig i legens praksis. Kommunelegen kan også
skriftlig godta at en bestemt annen lege foretar slik forskrivning.
Kap. III. Legers plikter
§ 24. (Tilsyn)
En lege plikter å følge de bestemmelser som er
gitt for legevirksomhet i lov eller med hjemmel i lov.
I sin virksomhet er en lege underlagt tilsyn av Statens Helsetilsyn eller
den det gir myndighet med at lover, forskrifter og bestemmelser om leger og
helsetjenesten m.v blir fulgt. Uten hinder av taushetsplikt kan Statens
Helsetilsyn eller den det gir myndighet kreve oppgaver og opplysninger som er
nødvendige for tilsyn og foreta undersøkelser og ettersyn.
§ 25. (Forsvarlig legevirksomhet)
En lege plikter å utøve sin
virksomhet forsvarlig. Han skal gjøre sitt beste for å gi sine pasienter
kyndig og omsorgsfull hjelp.
Han skal gi hver pasient de opplysninger han bør ha om sin helsetilstand og
behandling. Såvidt mulig skal legen la pasienten selv medvirke ved
behandlingen.
§ 26. (Opplysninger til pårørende)
I den utstrekning forholdene
tilsier det skal en lege gi pasientens pårørende opplysning om hans tilstand
og sykdom og om behandlingen.
Er pasienten under 12 år skal slike opplysninger som regel fortrinnsvis gis
til pasientens foreldre eller foresatte. Er pasienten mellom 12 og 16 år gis
opplysninger som regel både til pasient og foreldre eller foresatte, medmindre
pasienten av grunner legen mener bør respekteres ikke ønsker at bestemte
opplysninger gis til foreldrene eller de foresatte.
§ 27. (Øyeblikkelig hjelp)
En lege plikter snarest mulig å yte
den hjelp han evner når han etter de opplysninger han har må anta at legehjelp
er påtrengende nødvendig.
Plikten faller bort dersom legen har gyldig forfall, eller vet at hjelp i
tide vil bli ytet av en annen lege.
§ 28. (Legevaktordning)
Departementet kan bestemme at leger skal
delta i legevaktordning på det sted der de bor eller arbeider.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring m.v av
legevaktordninger.
§ 29. (Sparsomhet)
En lege skal ved organiseringen av sin
virksomhet, ved undersøkelse og behandling av pasienter, ved forskrivning av
legemidler og ellers påse at pasienter, folketrygden og andre ikke påføres
unødig utgift eller tidsspille.
Hensynet til sparsomhet må ikke gå ut over det faglig forsvarlige.
§ 30. (Attest og legeerklæring)
En lege plikter å være varsom,
nøyaktig og objektiv ved utstedelse av attest og legeerklæring. Han skal bygge
på en så omhyggelig undersøkelse som formålet tilsier.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om utstedelse av legeerklæring og
attest, herunder også om inhabilitet.
§ 31. (Taushetsplikt)
En lege skal iaktta taushet og hindre at
andre får kjennskap til opplysninger om folks legems- og sykdomsforhold eller
andre personlige forhold som han får kunnskap om under sin legevirksomhet.
Dette gjelder ikke når det i lov er fastsatt at legen ikke skal ha
taushetsplikt, eller når det av andre særlige grunner må anses rettmessig å
meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt.
I forhold til den som fra før er kjent med opplysningene gjelder ikke
taushetsplikt.
§ 32. (Taushetsplikt - samtykke)
Taushetplikt faller bort i den
utstrekning den som har krav på taushet, eller som opplysningene angår,
samtykker i at de gis til andre.
Er vedkommende under 16 år, skal samtykke gis av foreldre eller foresatte.
Er vedkommende mellom 12 og 16 år, skal hans mening høres.
§ 33. (Taushetsplikt - sakkyndige)
Når en lege opptrer som
sakkyndig, kan han uhindret av taushetsplikt gi oppdragsgiver opplysning om
forhold han har fått rede på under utførelsen av oppdraget som har betydning
for dette. - For øvrig har han vanlig taushetsplikt.
En lege skal såvidt mulig gjøre oppmerksom på at han opptrer som sakkyndig
og hva dette innebærer hvis det ikke er klart for vedkommende.
§ 34. (Taushetsplikt i forhold til helsepersonell og medhjelper)
Taushetsplikt er ikke til hinder for at en lege gir opplysninger til
annet helsepersonell eller medhjelper av hensyn til undersøkelsen eller
behandlingen av en pasient med mindre denne motsetter seg dette, og det etter
forholdene kan og bør respekteres.
Helsepersonell og andre som samarbeider med eller bistår legen i hans
virksomhet har samme taushetsplikt som han.
§ 34a. (Opplysningsplikt til sosialtjenesten)
Legen skal i sitt
arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens
side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold.
Opplysninger kan likevel bare gis etter samtykke fra klienten, eller så langt
opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt. Uten hinder av
taushetsplikt skal legen av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten
når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik
måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov
om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er
ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, plikter legen å gi
slike opplysninger.
§ 34b. (Opplysningsplikt til barneverntjenesten)
Leger skal i
sitt arbeid være oppmerksomme på forhold som kan føre til tiltak fra
barneverntjenestens side.
Uten hinder av taushetsplikt skal leger av eget tiltak gi opplysninger til
barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i
hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf lov om
barneverntjenester § 4-10, § 4-11, § 4-12, eller når et barn har vist
vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf samme lov § 4-24. Også etter pålegg
fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om
barneverntjenester, plikter leger å gi slike opplysninger.
§ 35. (Opplysning til arbeidsgiver)
Departementet kan gi nærmere
forskrifter om opplysning fra lege til arbeidsgiver om arbeidstakers helse,
sykdom, skade, uførhet eller død.
§ 36. (Anonymisering - forskning)
Taushetsplikt er ikke til
hinder for at en lege kan meddele ellers taushetsbelagte opplysninger om
legems- eller sykdomsforhold når individualiserende kjennetegn er utelatt
eller endret slik at vedkommende er vernet mot å bli kjent.
Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk for
medisinsk forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt. Til
slikt vedtak kan knyttes vilkår. Den som mottar opplysningene, har samme
taushetsplikt som leger og samme straffansvar etter denne lov.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om bruk av taushetsbelagte
opplysninger i forskning.
§ 37. (Taushetsplikt etter en persons død)
Etter en persons død
kan en lege meddele taushetsbelagte opplysninger om ham når vektige grunner
taler for det. Ved vurderingen tas hensyn til arten av de opplysninger det
dreier seg om, avdødes formodede vilje og de pårørende og samfunnets
interesser.
I tvilstilfelle kan en lege forelegge spørsmål for departementet som kan
innhente uttalelse fra Statens legeråd.
§ 38. (Melding ved åpning og opphør av legevirksomhet)
Når en
lege åpner, overtar eller trer inn i legevirksomhet, skal han melde dette til
kommunelegen på stedet. Omfatter virksomheten også andre kommuner, skal han
også gi melding til kommunelegen i disse.
På samme måte skal han gi melding om flytting fra kommunen, og om opphør,
overdragelse eller uttreden av legevirksomhet.
Kommunelegen skal underrette fylkeslegen og departementet om slike
meldinger.
§ 39. (Opphevet ved lov 5 aug 1994 nr 55 (i kraft 1 jan 1995 iflg res 5
aug 1994 nr 790).)
§ 40. (Melding om fødsler og dødsfall)
En lege har plikt til å gi
melding om fødsel og gi erklæring om dødsfall som han har hatt med å gjøre
under sin virksomhet. Departementet gir nærmere regler om meldingene og
erklæringene.
En lege som har utstedt legeerklæring om dødsfall, eller som har behandlet
en person før hans død, plikter å gi kommunelegen de opplysninger han krever
om dødsårsak av hensyn til dødsstatistikken.
§ 41. (Melding til politiet om unaturlig dødsfall)
Er det grunn
til å anta at noen er død en ikke naturlig død, skal den lege som gir
erklæring om dødsfallet, underrette politiet etter nærmere regler som
fastsettes av departementet.
Er etterforskning satt iverk om hvorvidt døden er voldt ved straffbar
handling, har legen plikt til å gi retten de opplysninger av betydning for
saken som han sitter inne med.
§ 42. (Andre meldinger og opplysninger)
Departementet kan treffe
bestemmelse om plikt for leger til å gi andre meldinger og opplysninger av
betydning for helsetjenesten m.v enn nevnt i de foregående paragrafer.
Departementet avgjør om formålet med opplysningene tilsier at navnet på
personer som berøres blir oppgitt.
§ 43. (Ordnede opptegnelser og journal)
En lege plikter å føre
slike ordnede opptegnelser over sin virksomhet som orden og god legeskikk
krever, og som er nødvendig for at han kan gi de meldinger og opplysninger som
er pålagt i lov eller med hjemmel i lov. Han skal føre journal over hver
enkelt pasient.
Departementet gir nærmere forskrifter om hvordan opptegnelser og journal
skal føres, og om oppbevaring og videre behandling.
§ 44. (Opptegnelse og journal som bevis)
I en rettssak om en
leges virksomhet, og i en administrativ sak om autorisasjon eller lisens,
eller rett til å forskrive narkotika, eller klage over en leges virksomhet,
kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt frem som bevis i
original, eller i bekreftet fotokopi eller utskrift.
§ 45. (Utlån og utlevering av journal, røntgenbilde o.l.)
En lege
eller en helseinstitusjon har plikt til å låne ut eller utlevere i original
eller bekreftet kopi eller utskrift til en annen lege eller helseinstitusjon
som har en pasient til behandling journal og journalmateriale, røntgenbilde
o.l som vedrører denne, når dette er påkrevet av hensyn til behandlingen.
Nødvendig utlegg kan kreves dekket.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om utlån og utlevering.
§ 46. (Pasients rett til innsyn i journal)
En pasient har rett
til å gjøre seg kjent med sin journal med bilag, medmindre legen av hensyn til
hans helse eller hans forhold til person som står ham nær, finner det
utilrådelig at han får kjennskap til den eller deler av den.
En pasient kan i tilfelle be om at journalen gjøres kjent for en
representant han utpeker. Antar legen at denne ikke er egnet for oppdraget,
kan han be en annen utpekt. En lege eller en advokat kan ikke avvises med
mindre særlige forhold foreligger.
Blir en pasient nektet innsyn, eller den han utpeker som representant
avvist, kan han klage til departementet. Legen skal gjøre pasienten kjent med
adgangen til å klage og såvidt mulig med grunnen til sitt standpunkt.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om pasients innsyn i sin journal.
§ 47. (Blodprøve og annen undersøkelse av mistenkte)
En lege
plikter på anmodning av politiet å undersøke og ta blodprøve av en person som
er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet
berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten
fare.
En lege plikter også etter anmodning å foreta kroppslig undersøkelse av
mistenkte i straffesak når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i
straffeprosessloven § 157. Videre plikter en lege etter anmodning av
vedkommende fengselsdirektør å foreta kroppslig undersøkelse av en innsatt i
fengselsanstalt når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i
fengselsloven § 30a.
En lege plikter ikke å undersøke eller ta blodprøve eller foreta annen
kroppslig undersøkelse av ektefelle, forlovet, slektning i rett opp- eller
nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes
adoptiv- og fosterforhold.
En lege plikter heller ikke å undersøke og ta blodprøve eller foreta annen
kroppslig undersøkelse av en person som han behandler for alkohol-, narkotika-
eller medikamentmisbruk.
Departementet kan gi nærmere forskrifter om legers plikt til å undersøke og
ta blodprøve eller foreta annen kroppslig undersøkelse av mistenkte, herunder
også om begrensninger i plikten og fritak.
§ 48. (Melding om at innehaver av flysertifikat eller førerkort ikke
fyller helsemessige krav)
Dersom en person som har førerkort for
motorvogn eller sertifikat utstedt eller godkjent av luftfartsmyndigheten har
søkt lege, og denne finner at vedkommende ikke fyller de helsemessige krav som
gjelder, skal legen advare ham. Dersom legen antar at forholdet er varig
plikter han å gi melding i samsvar med de forskrifter departementet gir.
Departementet kan fastsette at reglene i første ledd skal gjelde
tilsvarende i forhold til tjenestegjørende på landingsplass, ved annet
luftfartsanlegg eller for øvrig utenfor luftfartøy i stilling som er av
betydning for luftfartens sikkerhet.
Kap. IV. Statens legeråd
§ 49. (Legerådets sammensetning)
Kongen oppnevner for fire år ad
gangen Statens legeråd. Det består av en jurist som formann og to leger som
faste medlemmer. For hver oppnevnes en personlig varamann. Juristene skal
fylle kravene til å være høyesterettsdommer.
Kongen oppnevner sakkyndige på medisinens forskjellige områder og to
legmenn som kan tiltre rådet. De faste medlemmer kan for den enkelte sak
tilkalle fra en til seks av disse eller av de faste varamenn til å delta i
rådet.
Medlem av rådet kan oppnevnes for kortere tid enn fire år når det finnes
ønskelig.
§ 50. (Rådets oppgaver)
Statens legeråd skal være rådgivende organ
for Sosialdepartementet og helsedirektøren.
Stortingets ombudsmann for forvaltningen kan innhente uttalelse fra rådet
om spørsmål av medisinsk karakter.
Andre offentlige organer og private kan be departementet om å innhente
uttalelse fra rådet; departementet bestemmer om dette skal gjøres.
Departementet kan delegere myndighet etter denne lov til rådet.
Enkeltvedtak som rådet treffer i kraft av delegert myndighet kan klages inn
for departementet etter forvaltningslovens kap. VI.
§ 51. (Rådets virksomhet)
Statens legeråd er forhandlingsdyktig
når minst tre medlemmer er tilstede, av disse formann og en av de faste leger
eller personlige varamenn for disse.
Spørsmål om fremgangsmåte og saksbehandling avgjøres ved flertall. Ved
stemmelikhet gjør formannens stemme utslaget.
Uttalelse fra rådet skal være skriftlig og grunngitt. Hvis det er uenighet,
skal hver fraksjon forme sin uttalelse.
Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan rådet innhente nødvendige
opplysninger fra leger og annet helsepersonell og folketrygdens organer.
Kongen gir nærmere forskrifter om rådets virksomhet og saksbehandling,
herunder om taushetsplikt for rådsmedlemmer og sekretariat.
Kap. V. Forskjellige bestemmelser. Straff. Ikrafttreden
§ 52. (Tilrettevisning. Advarsel)
Den som overtrer denne lov eller
bestemmelse gitt i medhold av den, eller på annen måte handler ukorrekt eller
i strid med god legeskikk, kan av departementet gis skriftlig tilrettevisning
eller advarsel.
Før skriftlig advarsel blir gitt, skal vedkommende ha fått adgang til å
forklare seg muntlig eller skriftlig.
§ 53. (Straff)
Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne
lov eller bestemmelse gitt i medhold av den, straffes med bot eller fengsel i
inntil 3 måneder.
§ 54. (Gjennomføring og utfylling)
Departementet kan gi nærmere
forskrifter til gjennomføring og utfylling av denne lov.
§ 55. (Ikrafttreden)
Denne lov trer ikraft fra den tid Kongen
bestemmer. Samtidig oppheves lov om lægers rettigheter og plikter av 29 april
1927.
Fra samme tid gjøres endringer i følgende lover: - - -
§ 56. (Overgangsbestemmelse)
Autorisasjon eller tillatelse til å
utøve legevirksomhet etter § 1, § 17 eller § 21, annet ledd i lov av 29 april
1927 om lægers rettigheter og plikter, får samme virkning som autorisasjon
eller lisens etter § 2, § 3, § 4 eller § 13 i denne lov.