«Pasientenes sykehus»

er den nye helseministerens motto

Walter Keim

Almbergskleiva 64

6657 Rindal, 10.02.2014



Kvinneklinikken

St. Olavs Hospital

Postboks 3250 Sluppen

7006 Trondheim


Kopi: Pasient- og brukerombudet, (Fylkeslegen ref. 2013/9107-736.2)



E-sak 13-7155: Krav om Sletting/endring av legejournal 16.9.2013 av XXX, født XXX


Det refereres til anmoding om tilførsel av pasientperspektiv til legejournal 14.10.13 og krav om supplering av sykepleiernotatene datert 31.10.13 som er 6.1.14 tolket som ”krav om endring av journal” og avvist, da ”vilkår for endring vurderes ikke å være til stede.” Endringsønskene er lagt i mappen ”Brev fra pasient” tilgjengelig med hyperlenke i legejournalen. Fylkeslegens innsyn i sykepleiernotatene 22.1.2014 viser at verken NPE eller Sivilombudsmann ville ikke engang få informasjon om hyperlenken i sykepleiernotatene. Hyperlenkene i legejournalen skrives ikke ut ved innsyn.


Hvilket vilkår det refereres til er ikke forklart. Det henvises til Fylkeslegens spørsmål senest 7.2.14. Da tilførsel av pasientperspektiv tolkes at vilkår for endring ikke er til stede, dvs. ikke oppfattes som ”mangelfull” (se ” Merknader til forskrift om pasientjournal”) kreves følgende endringer/slettinger i legejournal 16.9.2013:


  1. Endring av ”Hun er helt refrakter mot å motta medikamenter” da det har åpenbart ingen rot i virkeligheten som den omfangrike medisinlisten viser, bl. a. to cellgiftkurer og Albyl E og Tenormin i årtier. Det som muligens er ment er: ”Hun er helt refrakter mot å motta beroligende medikamenter”

  2. Ordet ”paranoide” kreves prinsipalt slettet subsidiært endret.

  3. Endring av ”Hun har forestillinger om at (kateteret) inneholder en bombe som vil sprenge henne i luften”. Her har legen misforstått hva sykepleieren sa, se også sykepleiernotatene, der det er bedre gjengitt.

  4. Endring av ”Kontordama er dessuten ute etter henne”. Klagen var at ”kontordama” ville ikke ta ut kateteret.


Jeg har vært i sykehuset i ca. 40 timer per uke som ”bigbrother blind passasjer” og forsøkte helst å ligge så lavt i terrenget at ingen så meg, da XXX foretrakk at hun gjorde selv kontakten med personalet både når det gjaldt vanlige ukontroversielle situasjoner og tvister: Jeg har ikke så stor ”verktøykasse” å bruke 113 for å få realisert selvbestemmelse. Den 16.9. har jeg vært der fra ca. kl. 00.00 om natten til kl. 9 og sett og hørt alt som foregikk i sykerommet. Denne natten ble det så dramatisk at det var for ambisiøst å forholde stille.


Frykten at sykehusets forsikring at 2. cellegiftkur ”ikke tar livet av” XXX er feil førte til mareritt natt til 16.9.13. Jeg ble ringt opp av XXX rundt midtnatt. Hun ønsket at jeg skulle bli til soloppgang fordi hun forventet at marerittet skulle være over innen den tid. Jeg tolket det slik og sa til sykepleierne at hun hadde en nær-døden opplevelse.

Utover natten ba hun høflig å få fjernet katetret midlertidig. Men svaret var at dette kunne bare legen anordne. XXX ønsket derfor å snakke med vaktlegen. Hun fik svar at vaktlegen ville bare bekrefte at katetret ikke kan tas ut. Dessuten sover vaktlegen. Dette provoserte henne som rettighetsbevisst pasient og hun begynte å skjelle ut sykepleierne. Etter flere timer med stadig mer høylytte diskusjoner ringte hun 113. Vaktlegen kom og etter en veldig kort diskusjon bestemte legen at katetret skulle tas ut. Jeg hadde så langt ikke kommentert tvisten men mente nå at det var en ”salomonisk” avgjørelse. Legen kom kort bort til meg å snakket om det jeg oppfattet som planer om tvangsvedtak.

Jeg har vært medlem i mange år i kontrollkommisionen i Haukåsen psykiatriske sykehus som var i 90-årene en avdeling av RiT. I alle disse år jeg var medlem av kontrollkommissionen var det bare et tvangsvedtak i RiT. Ble så opprørt at jeg i gangen snakket med en sykepleier for å lufte mine frustrasjoner. (Alle ansatte sies å ha vært på kurs for å takle frustrasjoner). Det finnes ingen grunnlag for tvangsvedtak, da forutsetningen alvorlig sinnslidelse og tilleggskriterier f. eks. til fare for seg selv eller andre mangler. Legen var bak en skjerm, skrev journal og overhørte samtalen og deltok med å si at hun ikke ville foreslå tvang men en nærmere vurdering. Jeg sa at XXX var aldri psykotisk, men er nå i en unntakssituasjon etter en svært krevende cellegiftkur og har dødsangst. Jeg sa at hun har også før projisert hendelser i hennes kropp til verden rundt (nevrotisk: som fysiker er det fristende å nevne at frysninger og hetetokter ble attribuert til temperaturen i rommet, selv om termometret viste samme temperatur). Nå er det midlertidig kommet helt ut av proporsjoner, men vil være over ved soloppgang. Veier her en kort samtale av en vaktlege mer enn en pårørendes godt begrunnete erfaring og kompetanse?

Etterpå overhørte jeg sykepleierne si at hvis katetret ikke hadde blitt tatt ut, ville dem aldri fått ro. Er det dét som er styrende: At vaktlegen sover og sykepleierne har ro framfor å hjelpe en pasient med dødsangst med noe så enkelt å ta ut et kateter midlertidig?

Den 7.8.13 foretrakk XXX meg en på mange måter udugelig amatør med mange skavanker når det gjelder pleie framfor et profesjonelt sykehus bare pga. an konkurransefortrinn: Jeg gjør det hun sier fordi jeg har vært trygg på at det er det hun trenger i 24 år og hun tar hensyn til mine begrensninger og forlanger ikke for mye. Derimot kan profesjonelle ha vanskeligheter med selvbestemte folk som ikke alltid danser etter deres pipe.

XXX var so fornøyd over hennes seier over et stivbeint sykehus at hun overvant marerittet før soloppgangen. Neste dag sa hun i visitten at hun ble ikke populær å ha ringt 113. Men hvem som kan forutse at sykehuset er en så dårlig taper som legejournalen viser. Åpenbart takles ikke pasienter som er for dårlig til å danse etter sykehusets pipe pga. dødsangst. Man trenger ikke å være paranoid å være uenig med sykehuset om muligheter å ta ut kateteret for noen timer og være opprørt over å bli fratatt vaktlege fordi hun sover. Sunn bondevett er nok. Hvem bortsett fra sykehusansatte skjønner ikke det?



Mvh


Walter Keim


PS: Pasienten sa til meg over mobiltelefonen (før sykehuset klarte å bringe henne til taushet)”: Det må stå et stort stykke i avisene om saken”. Da jeg leste at Helsedirektøren sa opp pga. pressedekning i Bærum saken, forstod jeg at det viser en strategisk tenkning. At Sivilombudsmannen i saken 2006/147 ikke behandlet samtykke kan også ha vært medvirkende og tyder jo på det samme.

Side 2 av 2