Psykiatriens museumsvoktere

Ingen profesjon forsvarer seg så krampaktig mot kritikk som psykiaterne. Spesielt når bruken av psykofarmaka kritiseres, har psykiatere en sterk tendens til nærmest å utilregnelighetserklære sine kritikere. Kan det ha noe å gjøre med deres symbiotiske forbindelse til legemiddelindustrien? Eller har det noe å gjøre med at psykiatrien er en pseudovitenskapelig grein av medisinen?

For at dette ikke skal være løse påstander, så skal dette illustreres med et par lite forskjønnende eksempler:

Den 2. januar 2002 sendte NRK 1 fjernsynsprogrammet ”Faktor” med tittelen ”Kjemi eller terapi?”. Der presenterte klinisk psykolog Ellen Kolsrud Finnøy meget gode erfaringer med medikamentfri behandling av alvorlige psykiske helseproblemer. Dette førte til at Norsk psykiatrisk forening på ”rekordtid”, som Aftenposten skriver, allerede neste formiddag i Legenes hus ”hadde trommet sammen representanter for fag- og interesseorganisasjoner for å kringkaste et korrektiv til Finnøys synspunkter” (Aftenp. 4.1.02).

Der satt det minst tre representanter fra organisasjoner som mottok sponsormidler fra produsentene av psykofarmaka. En av dem var Bjarte Stubbhaug , lederen for Norsk psykiatrisk forening, som gikk til et frontalangrep mot Kolsrud Finnøy. Han fortalte at Kolsrud Finnøy bedrev ”korsfareraktig fanatisme” Det han ikke fortalte var at de to store legemiddelfirmaene Pfizer og GlaxoSmithKline, som er to store produsenter av antidepressiva, har sponset ledelsen og medlemmene i foreningen hans. Heller ikke fortalte Stubbhaug at hjemmesida til psykiatriforeningen ble finansiert av de samme legemiddelprodusentene (Dagbl.12.11.03)

På denne pressekonferansen satt også Einfrid Halvorsen, daværende generalsekretær i Mental Helse, som uten blygsel mottok sponsormidler fra legemiddelindustrien. Nestlederen i Norsk psykologforening, Anders Skuterud og presten og generalsekretæren i Rådet for psykisk helse, Tor Øystein Vaaland, deltok også i hylekoret. Legemiddelindustrien fikk mye igjen for sponsormidlene den dagen. Det var ikke noe vakkert syn!

Den korte tidsfristen fra fjernsynsprogrammet til pressekonferansen tyder på at angrepet på Kolsrud Finnøy var godt planlagt før fjernsynsprogrammet ble sendt. Det er også hevdet at fjernsynsprogrammet ble forsøkt stoppet.

Nå var det ikke bare i Legenes hus man fyrte av kanonene. Psykiater Einar Kringlen tok også ladegrep med hagla og fyrte av mot Kolsrud Finnøy. Allerede dagen etter fjernsynsprogrammet fikk han meget god spalteplass i Aftenposten, og den 8. januar fyrte han løs mot Kolsrud Finnøy over en helside i Asker og Bærums budstikke. Han karakteriserte Kolsrud Finnøys synspunkter som ”tøysete”, ”udokumentert tull” og som ”rent kvakksalveri”.

Nå ble også psykiater Stein Opgjordsmoen ved Ullevål universitetssykehus intervjuet i dette sagnomsuste fjernsynsprogrammet, men det var tydeligvis ikke nok for museumsvokterne i psykiatrien. Ingen brydde seg om at stakkars Opgjordsmoen hadde forsvart bruken av psykofarmaka. Han hadde liksom ikke vært til stede i fjernsynsprogrammet, og ble nullet fullstendig ut. De autoriserte museumsvokterne hadde bestemt seg for at det var dem som skulle filleriste Kolsrud Finnøy, men hun har det fortsatt meget bra og er en etterspurt foredragsholder.

Psykiatrien får hele tida en hard medfart i den offentlige debatten, og grunnen til det hevder psykiater Petter Holmesland er at ”Sånn vil det være så lenge den psykiatriske tradisjonen fra grisebingen på slaktehuset i Roma får lov å være så dominerende i faget som den er i dag.” (Klassekampen, 17.6.97). I denne grisebingen var det Ugo Cerletti og hans team i 1938 fant på å bruke elektrosjokk på mennesker. Det skriver Edward Shorter om i boka ”A History of Psychiatry”,1997( side 218), og det skriver Gunvald Hermundstad om i boka ”Psykiatriens historie (side 49).

Brennpunkt

Den massive kritikken mot psykiatrien gjør at museumsvokterne stadig er på farten. Høsten 2003 ble ganske slitsom for dem.. Først kom NRK med programposten ”Brennpunkt” den 16. september, der det blir dokumentert at psykiaterne mottar store pengebeløp fra legemiddelindustrien. Fire psykiatere hadde mottatt 600 000 kroner hver. En av dem var en meget kjent museumsvokter og professor i psykiatri, som i år ble dømt til 60 dagers betinget fengsel for å hatt en litt for løsaktig omgang med en av sine pasienter.

I dette programmet ble det dokumentert hvilken dobbeltrolle professor Ulrik Fredrik Malt har i psykiatrien. Da lykkepillen Zoloft ble lansert i 1996, påsto Malt både i radio og fjernsyn at 85 prosent av brukerne ble bra, mens prosenten var langt lavere. Ja, professor Ivar Aursnes ved instituttet for farmakoterapi i Oslo skriver at det egentlig bare er 14 prosent som hadde god nytte av denne medisinen (Aftenp. 24.10.03).

Samtidig så viste fjernsynsprogrammet at Malt tjener godt på diverse konsulentbidrag fra legemiddelindustrien, og i skattelistene for 2004 står han oppført med en nettoinntekt på 926 000 kroner. Professor Malt er en av museumsvokterne, og han kritiserte sterkt Kolsrud Finnøy på fjernsynet da hun kom med boka ”Dødelig terapi” i 2000, ei bok som anbefales av mange andre leger både i Norge og Danmark.

Litt seinere på høsten, den 10. november 2003, hadde programposten ”Puls” en reportasje om at Statens legemiddelverk knyttet 18 dødsfall i Norge til antidepressivaene. Allerede neste dag får museumsvokteren Bjarte Stubbhaug et stort oppslag i Aftenposten med tittelen ”Lykkepiller redder liv”. Der påstår han at det er ”Ingen tvil om at underforbruket er større enn overforbruket” av antidepressiva, sjøl om hans egen forening anslår at 400 000 nordmenn har brukt disse medikamentene.

Tordenskiolds soldater

Flere av museumsvokterne har en meget sentral plass i psykiatriens organisasjoner og utvalg, men sitter også sentralt i andre humanitære organisasjoner, og bidrar som spaltister og kommentatorer i aviser, tidsskrifter, radio og fjernsyn. La oss ta en liten titt på noen av dem:

Bjarte Stubbhaug er leder for Norsk psykiatrisk forening: Nestlederen i samme forening er psykiater Gerd-Ragna Bloch Thorsen. Hun er også styreleder for stiftelsen ”Psykiatrisk Opplysning”, som driver en omfattende virksomhet med psykiatrisk ”opplysningsarbeid”.

Ann Færden er også styremedlem i Norsk psykiatrisk forening. Hun har blant annet hatt sin spalte i bladet til ”Psykisk helse”, og er nå fast kommentator i programposten ”Puls” i NRK 1. Der uttalte hun seg en gang fordelaktig om lykkepillene til en legemiddelprodusent som sponser hennes egen organisasjon.

Einar Kringlen er en museumsvokter som går igjen flere steder. Psykiater fra 1964, formann i Norsk psykiatrisk forening 1976-77, og tidligere leder i Rådet for psykisk helse, som i 1985 ble stifta under navnet ”Rådet til fremme av psykiatrisk forskning”. Han skal også ha vært med på å stifte Amnesty Norge. Det er kanskje en av grunnene til at denne organisasjonen ikke er opptatt av overgrepene i den norske psykiatrien, sjøl om Russell-tribunalet i 2001 mente at psykiatrien kunne sammenliknes med totalitære regimer.

I dag er Kringlen fast spaltist i ukeavisa ”Dag og Tid”, der han både skjuler og benekter sannheter om psykiatrien. I et innlegg i Dag og Tid den 22.oktober i 2005 påstår Kringlen at ”Elektrosjokkbehandlinga blei ikkje ”oppfunnen” på eit griseslakteri”, uten at han forteller hvor.

Denne gjengen utgjør, sammen med noen andre psykiatere, som Torgeir Husby, Olaf Bakke og Randi Rosenqvist, en psykiatrisk ”informasjonsmafia” som ofte kommer med helt eller delvis usanne og uriktige påstander om psykiatrien. Her kommer et par eksempler:

I tidsskriftet ”Dagens Medisin” var Randi Rosenqvist ”bekymret for at man i Norge ikke bruker nok tvang i psykiatrien” (Dagens Medisin,06/05), enda alle andre mener at det er viktig å få ned tvangsbruken. Begge helseministrene, Høybråten og Gabrielsen, har vært bekymra over at Norge sannsynligvis bruker mest tvangsinnleggelser i verden med omkring 11000 frihetsberøvelser i året.

Til det samme tidsskriftet sier helsedirektør Lars E. Hanssen at det er ”forstemmende” at vi ikke veit hvor mye tvang og hva slags tvang vi bruker i psykiatrien. Bjarte Stubbhaug svarer helsedirektøren med at ”Vi er gode til å registrere tvang, og det er ingen grunn til å frykte for pasientenes rettssikkerhet” (Dagens Medisin,04/05)

Man trenger ikke være immatrikulert for å skjønne at det Stubbhaug sier er usant! Det veit man på instituttet for menneskerettigheter, og det veit en av våre fremste forskere på tvangsbruk i psykiatrien, Trond Hatling. Det vet også professor i sosialmedisin, Georg Høyer, som har tatt doktorgraden på bruk av tvang i psykiatrien. Til og med psykiatere, fylkesleger, ledere for kontrollkommisjonene, for ikke å snakke om mange advokater, har hevdet at rettssikkerheten er elendig i psykiatrien.

Hva kan årsaken være til at disse psykiaterne farer fram på denne måten med sine usannheter? Først og fremst skyldes det at psykiaterne innbiller seg at de er ”konger på haugen”, slik tidligere formann i sosialkomitéen, John Alvheim, hevdet. De har uinnskrenket makt på psykiatrisk avdelinger og sykehus, og både oppførselen, tankene og holdningene deres bærer preg av dette.

Dernest så er mediene i liten grad opptatt av å granske psykiatrien. Journalister ”kvier seg for å ta i psykiatrien”, som en erfaren VG-journalist sa.

Og det dummeste av alt er at mediene og folk flest tror at psykiaterne representerer det sunne sjelslivet i Norge, hvilket er en myte og en gigantisk vrangforestilling. En fellesnevner er at altfor mange av dem er i besittelse av autoritære, maktarrogante holdninger og liten sjølinnsikt.

Det fins norske psykiatere som blir psykotiske; norske psykiatere som slår sine koner helseløse; norske psykiatere som doper ned sine pasienter og har seksuell omgang med dem, også med incestofre. Dessverre er det også flere av dem som tar sitt eget liv. I Danmark så topper danske, kvinnelige psykiatere sjølmordsstatistikken for akademikere.

Disse beskrivelsene viser hvordan museumsvokterne forsvarer den konvensjonelle psykiatrien. Psykiatrien er for lengst gått ut på dato, og vi trenger et paradigmeskifte med nye holdninger og et helt nytt menneskesyn i psykiatrien. I dag er psykiatrien et integritetskrenkende og menneskefiendtlig overgrepssystem. Museumsvokterne er ingen demoner, men man trenger ikke ha et ondt hjerte for å utføre onde gjerninger. Dessuten viser vår sosialhistorie at enhver tid er blind for sin egen ondskap. Det gjelder også psykiatrien.

Lars Olle Engaas: Tidsskrift for psykisk helsearbeid