Psykiatridebatten

Mens debatten om hjernepillenes eksistensberettigelse rusler og går i Klassekampen, fikk i dag (25.3.2015) John F. Nash Abelprisen. Han var i tretti år diagnostisert som paranoid schizofren, en lidelse de fleste psykiatere karakteriserer som uhelbredelig. Han ble tvangsinnlagt seks ganger, og mange mente han heller burde feie gulv enn å holde på med matematikk. Likevel kunne han dra til Stockholm for å motta nobelprisen i økonomi i 1994.

Det ble laget film om Nash, der det hevdes at han ble bra av nyere medikamenter, hvilket var blank løgn. Nå var, ifølge Nash og Wikipedia, moren til screenwriter en psykiater, som var redd for at filmen skulle oppmuntre folk med problemer til å slutte med pillene.

I følge hans biografi A Beautiful MInd, skriver Sylvia Nasar: "Nash's refusal to take antipsychotic drugs after 1970, and indeed during most of the period when he wasn't in the hospital during the 1960s may have been fortunate"(s.353). Videre skriver Nasar i en artikkel i The New York Times 13.11. 1994 at ifølge kona og søstera til Nash, skyldtes hans bedring verken any drugs or treatment.

For å ta med en annen matematiker til slutt, så skreiv professor i matematikk i Trondheim, Nils A. Baas, en kronikk om Nash i Aftenposten 6.11.99, der han avslutter sånn: "Hvor mange pasienter finnes det rundt om i psykiatriske institusjoner hvis eventuelle bedring aldri kommer for dagen på grunn av langvarig medikamentell behandling?" Dette spørsmålet stilles også av

Lars Olle Engaas psykiatrikritiker