Totalitær psykiatri og psykopatiske psykiatere
Ï Norge har vi en psykiatrilov som gir psykiaterne den totale eiendomsretten over" psykiatriske pasienter". De har eiendomsretten over dem i institusjonene. De har eiendomsretten over dem i hjemmene. De har eiendomsretten over følelsene deres, og eiendomsretten over tårene deres. Mennesker med psykiske helseproblemer kan interneres i institusjoner på ubestemt tid. Her blir de tvangsmedisinert med medikamenter som gir alvorlige bivirkninger og ofte irreversible følgesykdommer.
Når de innesperrede slippes ut fra interneringsleirene, kan det iverksettes tvunget ettervern med ytterligere tvangsmedisinering. Etterkommer ikke vedkommende dette pålegget, kan vedkommende hentes med makt av politiet i uniform, kjøres til psykiateren for å få depotsprøyte. Psykiatriloven bestemmer at tvangsmedisinering kan iverksettes uten at man har vært innlagt på sykehus først, hvilket var et kriterium ifølge den gamle loven.
Nå er også "rottefelleparagrafen" innført i Norge, som betyr at frivillige innleggelser kan omgjøres til tvangsinnleggelser under oppholdet, noe som ikke var lov i den gamle loven. Således åpner dagens psykiatrilov for mer tvang enn den gamle. Psykiatriloven har dermed gitt psykiateren enda mer makt og pasientene enda mer avmakt.
Psykiateren kan med andre ord gjøre hva han vil med pasientene ”sine”, og det gjør han også. Det er nok at man ikke vil samarbeide med psykiateren, så kan man bli internert. Dette behandlingskriteriet er helt barbarisk, og er det blitt sterkt kritisert av Europarådet at et slikt diffust kriterium skal gi hjemmel for internering.
Et slikt totalitært system vil naturligvis tiltrekke seg ansatte med psykopatiske tilbøyeligheter, og i psykiatrien både innenlands og utenlands er det haugevis med eksempler på overgrep av voldelig og seksuell karakter. Disse overgrepene er sjølsagt ulovlige. Noen blir tatt og dømt. De fleste går fri, da troverdigheten til de ansatte vil gå foran troverdigheten til dem som psykiatrien allerede har utilregnelighetserklært. Psykiatrilovens bestemmelser gir ansatte med psykopatiske trekk god anledning til å mishandle dem innesperrede..
I Norge er menneskeverdet for mennesker med psykiske helseproblemer gradert så lavt at man ikke en gang har oversikt over hvor mange mennesker som blir internert og fratatt sin frihet i psykiatrien, eller hvor mange som tvangsmedisineres eller utsettes for mekaniske tvangsmidler.. Lenge ble den nasjonale psykiatriske statistikken oppbevart i en skoeske under en skrivepult i Helsedirektoratet. Imidlertid fratas et sted mellom 7000 og 10000 mennesker sin frihet hvert år, noe som bringer Norge inn på europatoppen. Det eneste disse menneskene har gjort er å pådra seg psykiske helseproblemer. Forskjellen mellom de internerte i fengslene og på de psykiatriske institusjonene er at de innsatte veit når dem kommer ut, mens det veit ikke de internerte på de psykiatriske institusjonene. Fangene slipper også å bli tvangsmedisinert og å få ødelagt hjernen sin.
Det er alltid psykiaterne som diskuterer pasientene på deres vilkår, og alltid er det pasientene som må innrette seg etter psykiatrien, som om psykiatrien skulle være en gitt sannhet, samme hvor mye den endrer seg. Denne måten å se det på hindrer all kritisk sjølrefleksjon fra psykiaterne.
Den norske befolkninga legger seg langflate for ytringene til psykiaterne, som om det skulle være visdomsord av en høyere orden. Nå er psykiaterne skrudd sammen i hjernen sin akkurat på samme måten som andre mennesker, med de samme lystene, lastene og vrangforestillingene som alle andre. Psykiaterne er over hodet ikke mer normale enn andre mennesker, men vi har gitt dem en unormal makt over mennesker med psykiske helseproblemer. Psykiaterne opptrer med en autoritet som ikke har noe vitenskapelig fundament. De besitter ofte mindre menneskekunnskap enn en bartender eller en utkaster på en restaurant. Tar man fra dem deres sutteklut, reseptblokka, så står vi igjen med en tredjeklasses psykolog. Med andre ord: Psykiaterne skulle aldri hatt beina sine innafor psykiatriske institusjoner, og psykiatriske institusjoner er fullstendig uegnet til å behandle mennesker med psykiske helseproblemer.
Søkelyset 32, 2011