Klassekampen 16.07.02:

Psykiatriens galskap

I Norge er det forbudt å tvangsfore gjess, mens det er tillatt å tvangsfore mennesker med medikamenter som har dødelige virkninger, skriver Lars Olle Engaas


Lars Olle Engaas

frilansjournalist og sosionom


Klassekampen har den siste tida hatt en artikkelserie om psykiatrien og

forskjellige behandlingsmetoder innafor psykiatrien. Reportasjene

har vist at det fins andre behandlingsmetoder enn tvangsmedisinering

og internering i institusjoner.

Nå har det eksistert alternative behandlingsmetoder i mange år uten at

det har innvirka på den herskende tvangspsykiatrien. Sammenblandinga

av psykiatri, politikk og legemiddelindustrien har skapt et behandlingsparadigme

som har gitt psykiatrien ubegrensa makt og pasientene ubegrensa avmakt.

Det er en skremmende kombinasjon som har ført til rettsløse tilstander med både

lovlige og ulovlige overgrep i psykiatrien.

Rettsløse

I den norske dyrevernloven fra 1974 står det i §8 at det er forbudt å

«tvangsgjøda dyr», mens det i den nye loven om psykisk helsevern fra

1999 i §4-4 står at pasienter kan «behandles med legemidler uten samtykke».

Dette er det lov til å gjøre både i og utafor institusjoner. Mennesker

med psykiske lidelser kan hentes i heimen med bistand av politi

i uniform og tvangsmedisineres med medikamenter og depotsprøyter.

Slike medikamenter har ofte katastrofale, irreversible bivirkninger,

og av og til også dødelige bivirkninger. Med psykiatriloven i handa har

psykiaterne eneretten til å bestemme over følelseslivet til titusenvis av

mennesker som psykiaterne sjøl har diagnostisert som alvorlig sinnslidende.

Ingen er mer rettsløse enn mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer.

Sjølsagt er denne tvangsbehandlinga overgrep mot

forsvarsløse mennesker, men enhver tid er blind for sin egen ondskap.

Det var ikke mange som protesterte i kongeriket da psykiaterne

lobotomerte over 2500 psykiatriske pasienter etter krigen. Om noen tiår

vil vi sikkert betrakte «den katastrofala nevroleptikabehandling på

samme kritiska sätt som vi dag ser på lobotomierna», skriver Sveriges

mest kjente psykiater, Johan Cullberg, i blandet Revanch 5-6/2000.

Man trenger heller ikke ha et ondt hjerte for å utføre onde gjerninger,

skriver professor Kjersti Ericsson i boka «I den beste hensikt?» som

handler om ondskapen i behandlingssamfunnet.

Tvangsmedisinering

Nå bryr ikke myndighetene seg mye om hvor mange som blir tvangsinnlagt

og tvangsmedisinert. Den fremste eksperten på psykiatri-statistikk i

Norge, Trond Hatling ved Sintef, har i flere år påpekt den meget

mangelfulle statistikken innafor psykiatrien på dette området. Heller

ikke bryr samfunnet seg om å vite hvor mange som klager på tvangsbehandlinga

på institusjonene. Det eksisterer ikke noen slik statistikk,

mens Forbrukerkontoret har offisiell statistikk over hvor mange

som klager på dårlig rens av pelskåpene sine. Det er dypt tragisk at

helsemyndighetene gir blaffen i slike rettssikkerhetsspørsmål, men det

illustrerer i hvilken grad samfunnet har nedgradert menneskeverdet til

mennesker med alvorlige psykiske helseproblemer. Georg Høyer, professor

i sosialmedisin i Tromsø, regner med at kanskje så mange som

13.000 mennesker årlig blir internert i de psykiatriske institusjonene

på ubestemt tid mot sin vilje. Psykiaterne har alltid søkt å legitimere

sin eksistensberettigelse ved å klamre seg til reseptblokka som en

sutteklut. Derfor forsvarer den konvensjonelle psykiatrien bruken av

nevroleptika, sjøl om den svenske psykiateren Thomas Jackson hevder

at psykiaterne kun har åtte timers undervisning om nevroleptika i sin

spesialistutdannelse. Han anmeldte for øvrig sin psykiatriske avdeling

ved Telemark sentralsjukehus, fordi han mente det var livsfarlig å være

pasient der på grunn av neddopinga av pasientene (Dagbladet 27. oktober

1997).

Bivirkninger

Det er helt uforståelig at de fleste av de over 1600 psykiaterne i Norge vil

påta seg den tvilsomme rollen det er å påføre tusenvis av mennesker katastrofale

bivirkninger ved tvangsmedisinering. Går man inn i dag på hjemmesidene

til Statens legemiddelverk står nevroleptika oppført på deres liste

over legemidler «under særlig overvåking»: Spesielt nevnes Leponex

og Zyprexa. Statens legemiddelverk skriver at i 1999 var det omkring

2000 personer som brukte Leponex, og legemiddelverket skriver også at

«Preparatet har hyppige og til dels alvorlige bivirkninger.» Nå kan det

tas medikamenter mot bivirkningene av nevroleptika, men også disse

har bivirkninger. Dagens Medisin skriver i nr 11/99 at det mest brukte

legemiddelet til behandling av bivirkninger av antipsykotika «har tatt

livet av minst 20 norske psykiatriske pasienter» på grunn av Disipal-forgiftning,

ifølge psykiateren Pål Gjedren.

Nevroleptikafella

Det besynderlige med nevroleptika er at disse medikamentene ofte gir

bivirkninger som er til forveksling de samme som psykotiske symptomer.

I bruksanvisningen til nevroleptikumet Risperdal står det at:

«Bivirkningene er ofte vanskelige å skille fra sykdomssymptomene.»

Det er dette den kjente svenske nevrologen og dosenten, Lars Mårtensson

kaller for nevroleptikafella. Lars Mårtensson, som har kjempa

mot nevroleptika i minst tjue år, sier at han heller vil bli innsatt i fengsel

enn i en psykiatrisk institusjon, for i fengslet får han ikke ødelagt hjernen

sin med medikamenter. Han skriver: «Psykiatrins metod er att hålla det

psykotiska kaos som orsakas av nevroleptika nere med fortsatt nevroleptikabehandling-medicinering. Helvetet kan inta vara värre. Djävulen

kan inte vara ondare enn denna psykiatri.» Denne nevroleptikafella består

også av at bivirkningene ved rask nedtrapping av nevroleptika til forveksling

er lik de psykotiske symptomene. På denne måten har både legemiddelindustrien

og psykiaterne sørga for å gjøre pasientene avhengige

av seg resten av livet. Og for at de psykiatriske pasientene

ikke skal unnslippe så lett, bestemte Høyesterett så seint som i november

i fjor at det også er lov å tvangsmedisinere mennesker som

er blitt symptomfrie. Den omfattende tvangsbehandlinga

i Norge er en dyp krenkelse av integriteten og menneskeverdet til

tusenvis av nordmenn. En av USAs mest kjente psykiatere, Thomas

Szasz, karakteriserer psykiatrien som tortur, og nærmere tortur enn

tvangsmedisinering av mennesker er det vanskelig å komme. Samfunnet

har demonisert en gruppe mennesker ved å stigmatisere dem gjennom

en egen særlov. I den tredje verden blir flere bra

av såkalt «schizofreni» enn i Norge, sannsynligvis på grunn av lite medisinering

og mye omsorg, omtanke og kjærlighet. Det er det den norske

psykiatrien trenger. Ikke piller og

tvang!