LDO: Ingenting om oss uten oss. En politikk som er utformet langt fra de den handler om blir sjelden eller aldri bra, og en politikk uten involvering er i strid med menneskerettighetene.

Letter to CRPD independent monitoring mechanism

Likestillings- og diskrimineringsombudet
Postboks 9297 Grønland,
0134 Oslo

Date 12 March 2022

Subject: Withdrawal of the draft Additional Protocol to the Oviedo Convention of the Council of Europe

Dear members of the CRPD independent monitoring framework,

I am contacting you to express grave concerns about the on-going discussions on the adoption at the Council of Europe of the draft Additional Protocol to the Oviedo Convention. If adopted, this protocol will hinder the implementation of the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities.

As you may know, the Bioethics Committee of the Council of Europe (DH-BIO Committee) has been working since 2014 on a draft additional protocol to the Oviedo Convention on Human Rights and Biomedicine concerning the ‘protection of human rights and dignity of persons with mental disorders’ based on a 2004 Recommendation, with a focus on involuntary placement and treatment.

The text and spirit of the protocol go against the UN Convention on the Rights of Persons with Disabilities, which has been ratified by 46 of the 47 Member States of the Council of Europe, including Norway, and is a threat to human rights in general. Concerns and opposition have been expressed by the UN Committee on the Rights of Persons with Disabilities, the Special Rapporteur on the rights of persons with disabilities, the Special Rapporteur on the right to health, the Independent Expert on the enjoyment of all human rights by older persons, the Special Envoy of the Secretary-General on Disability and Accessibility, the UN Working Group on arbitrary detention, many organisations of persons with disabilities, mental health organisations and human rights organisations, and the Council of Europe’s own Commissioner for Human Rights and Parliamentary Assembly.

In June 2019, the Parliamentary Assembly unanimously adopted a resolution on ending coercion in mental healthcare, calling member states to immediately start the transition to the abolition of coercive practices in mental health settings. In addition, in its recommendation 2158 (2019), the Assembly invited the Committee of Ministers to redirect efforts from the drafting of the additional protocol to the drafting of guidelines on ending coercion in mental health. A similar initiative can be seen by the World Health Organization under its Quality Rights Initiative, and the good practice guidance on community based mental health services promoting human rights and recovery.

In November 2021, members of the DH-BIO Committee agreed to send the draft additional protocol to the Committee of Ministers for final decision. All Member States of the Council of Europe, even those that did not ratify the Oviedo Convention, have a say on the adoption of the document that will be discussed soon within the Committee of Ministers.

It is under these circumstances that we urge you, as CRPD Independent Monitoring Mechanism, to raise this important issue with the government. The government should oppose the adoption of the draft additional protocol in the Council of Europe’s Committee of Ministers.

We are ready to meet with you to further explain our concerns, and assist you in the implementation of the CRPD.

Yours sincerely,

Walter Keim

Oppfølging:

PS: Pasientperspektiv på tvang i psykisk helsevern, da LDO og NIMs publikasjon om «møteplass om menneskerettar» mangler opplysninger om pasientdeltagere fra psykisk helsevern

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.»

Dessverre førte 20 års reduksjon av tvang ikke fram, tvangsinnleggelsene økte fra 5719 (2) til 8682 (3) i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Danmark har mindre enn halvparten tvangsinnlagte personer og vesentlig mindre tvangsmedisinering dvs. 825 personer i 2019, det var 2009 ca. 2,2% av de innlagte. I Tyskland har forfatningsdomstolen forbudt tvangsbehandling i 1 og et halvt år. Derfor sank antall tvangsmedisinerte til 0,6% i delstat Baden-Württemberg. I Norge var det 9% tvangsmedisinerte i 2012. 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2.

Mens psykiatrisk praksis i Norge har ignorert reduksjon av tvang har det vært en dramatisk utvikling internasjonalt.

FN-konvensjonen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) ble vedtatt 2006.

Internasjonale aktører kom med bl. a. følgende innspill, der tvangsbehandling ble bannlyst av FNs torturtilsyn, bør forbys og opphøre umiddelbart:

Både FN rapporteur for rett til helse, WHO, ØSK og WPA er primært opptatt av pasienters helse.

96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. 70% blir medisinert uten nytte av medisinen. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Feiloppfatningen at det er uetisk ikke gi antipsykotika legitimerer denne overmedisineringen.Forsker setter fokus på at de tvangsutsatte selv kan ta affære..

Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering.

I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er i lengden helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.