Jeg traff Randi på Høvringen sommer 1981. Hun besøkte meg i Dachau høsten 1981. Hun sendte meg en jobbannonse for Corrocean som jeg søkte og fikk tilbud. Søkte om oppholdstillatelse som ble innvilget januar 1982. Jeg kom til Trondheim 5.2.82.
17 mai 82 traff vi hennes venninne Hegstad, som har ikke visst at jeg kom til Norge. Randi var gift men hennes ektemann døde 82/83.
Da vi gikk tur i Høvringen hadde hun mye magepine. Jeg sa at vi gikk mange timer men få mil.
Året etterpå var vi igjen i Høvringen. Da møtte vi kjente fra året før som sa at forbryteren kommer tilbake til åstedet.
Vi var også en gang på Ringebu høyfjellshotellet. Det var annonsert som kr. 2000.- for en uke. Vi var på en padletur.
Da vi var på vestlandstur til Vestkapp og så klosterruiener Selje og overnattet vi i en campingplass av Motorførernes Avholdforbund. Hun sa at hun har aldri hadd vondt i magen, men i dag har hun forferdelig vodt. Jeg svaret det samme sa du for noen uker siden, noen måneder siden og årene før. Hun svarte at jeg snakker henne syk og hun slår meg i hjel for det hvis jeg fortsetter sånn.
Hun bodde i Eli Shursdotters vei sammen med sønnene Trond og Erik. Jeg bodde en stund også der, men hun ble frustrert, fordi jeg ikke betalte bidrag. En gang kranklet vi og jeg gikk til fots til Heimdal, der jeg bodde i Anne Ekrens vei 1.
Jeg flyttet til Torshaugv. 2 C i Nyborg borettslag. Hun flyttet til høghusene i Nyborg borettslag, der hennes mor Ingrid Eggen bodde.
Jeg ble stresset slik at jeg hele tid tenkte på de feil jeg hadde gjort og tenkte på bekymringene i framtiden. Jeg mistet handlings-mulighetene i her og nå. Prøvde mange behandlingsmuligheter og studerte også læringsteori. Det som hjalp mest var gestalt-terapi av Perls og Goodman som tilbydde øvinger. Vi besøkte pensjonat Pluto drevet av psykolog Peter Damgaard-Hansen. Han var imponert over mine øvelser. Ingen hadde gjort det før.
Hun flyttet inn til Torshaugveien. Min mor skulle komme til besøk, men det ville hun ikke. Min mor laget tepper til meg, som hun heller ikke ville ha, fordi hun sa at det samler støv som er ikke bra for hennes lunger.
Da vi besøkte min mor i Haselbach, måtte hun kjøpe blomster til min mor. Vi stoppet ved mange gartnerier og jeg ble forbannet å vente hele tid og hadde helst lust å kjøre videre uten henne. Hun satt ikke i stuen hos min mor, da jeg besøkte naben Artus Weiher men i mitt rom. Så måtte min mor hente meg hos naboe, fordi hun hold ikke ut. Hun hold det ikke ut i Haselbach og vi tok en tur til Bodensjøen forbi Sigmaringen. Der drakk jeg for mye og ble helt alkohol-syk etterpå.
Hun fikk magekreft og ble operert. I sykehuset spydde hun flere liter og jeg ble svært bekymret. Kreften sprette seg til lungene. Hun ville ikke pereres. Men ettter at hun var hos legen sa hun ja til operasjon. Jeg spurte legen, hva han sa til henne, han nektet å si det. Senere fikk jeg høre at han sa at operasjon var hennes siste sjanse.
Vi var på en rekreasjon i Sverige. Hun sa hele tid at hun føler at svulsten i lungene var bedre, men røntgen sa noe annet.
Hun sa at hun ble syk av at jeg er deprimert og truet å slå meg ihjel. Jeg var i samtaleterapi. Og sa det der. Det reagerte hun på og hun ville snakke med min terapeut.
Vi skilte lag. Hun døde i 1992. Før hadde hun skilt ned morfin til flere tusen kroner i do og sa hun er ikke syk, hun har bare betennelse i lungene.
Det er ingen som pleier hennes grav i Havstad kirkegård og jeg satt noen ganger røssling på hennes grav.