Skrevet 25. oktober 2005 av Atle
(Høgskoleavisa i Trøndelag) Høgskolelektor Walter Keim ved Høgskolen i Sør-Trøndelag betegner seg selv som en bortskjemt kverulant. Bortskjemt fordi han som regel vinner til slutt. På lista over angrepsmål står den tyske forbundsdagen, tyske ukeblader og HiST-ledelsen.
Høgskolelektor Walter Keim har et helt vanlig kontor. Det er ikke en lovtekst å se. Ikke en Hovedavtale i sikte. Ikke et arbeidsreglement, ikke en skarve tariffavtale en gang. Walter Keim kom til Norge for første gang da han var 22 år gammel. Den tyske teknologistudenten ville som hundretusener av andre europeere se Nordkapp og midnattssol. Men det ble mer enn det. Etter gjentatte norgesbesøk flyttet han hit i februar 1982, og ble i 1997 ansatt ved HiST Institutt for databehandling – det som nå heter Avdeling for informatikk og e-læring (AiTEL).
Lille Marius
Walter Keim er ikke spesielt
rojal av seg, men reagerer som er terrier på det han oppfatter som
urett. Og da det norske kongehuset fikk gjennomgå i lurvete tyske
ukeblader, syntes han det var langt over grensa.
– Løgner og
fantasier ble servert helt uten blygsel for et intetanende tysk
publikum, og jeg synes ikke verken kongefamilien eller tyske lesere
fortjener en slik behandling. Spesielt gikk det utover Marius, sønnen
til Mette Marit. Ukebladene påstår at han har blitt satt på
sidelinja og ignorert av sin egen mor, at han skal være dypt
deprimert. Alle som har sett scener fra slottsbalkongen eller i andre
sammenhenger vet at dette er oppspinn. Det vil si vi som bor i
Skandinavia. Tyskerne vet det ikke. Det er derfor jeg klaget bladene
inn for den tyske varianten av Pressens Faglige utvalg (PFU).
Vant saken
For ikke lenge siden ble klagene
behandlet, og Walter Keim fikk medhold. Hele åtte ukeblader ble dømt
av den tyske varianten av PFU, men fordømmelsen var ikke sterk nok
til at ukebladene er forpliktet til å ta inn et dementi på sin
førsteside.
– Det var ergerlig. For om så hadde skjedd, hadde
disse lurvete bladene tapt penger. Undersøkelser viser nemlig at når
et slikt dementi trykkes på førstesiden, går salget av bladet ned
med 20 prosent. Det hadde ikke vært meg imot. For meg må denne
gjengen bare gå konkurs. Det ville ikke vært noe tap, sier den
kompromissløse sannhetsjegeren.
Også Bundestag
Walter Keim oppdaget også at
Tyskland var ett av de få land i Europa som ikke hadde en egen
offentlighetslov. Norge har som kjent det, og hovedprinsippet er at
alt skal være offentlig tilgjengelig for allmennheten – unntatt
det som av godt begrunnede årsaker kan holdes hemmelig.
– Vi
tyskere (han er fortsatt tysk statsborger) har en annen rettighet,
nemlig retten til å sende et brev (en petisjon) til
nasjonalforsamlinga (Forbundsdagen). Der kan vi påpeke hva som er
galt med styre og stell i landet, og foreslå endringer. Jeg sendte
flere brev til Forbundsdagspresidenten og mente at også Tyskland
måtte innføre en offentlighetslov. Nå, tre år etterpå, ble en
slik lov nettopp vedtatt i Forbundsrepublik-ken – mot regjeringa
Schrøders vilje. Jeg hadde en alliert i Forbundsdagen, nemlig
representanten Jörg Tauss, og han var til god hjelp.
– Taus?
–
Tauss med to s-er. En sosialdemokrat. Loven er nå vedtatt, og blir
innført den 1.1.2006.
Tre uker er 15 arbeidsdager
På den mer
hjemlige fronten har Walter Keim også ført en langvarig og intens
strid. Kortversjonen er at lærerne ved høgskolene har tre uker på
seg til å rette prøver som studentene har levert oppunder jul.
Walter Keim mente at tre uker nødvendigvis betydde 15 arbeidsdager,
noe som HiST ikke var enige i. HiST inkluderte også fridager i
treukersbegrepet, noe som i praksis ga ni arbeidsdager. Da Walter
oppdaget dette startet en ørkenvandring som varte i ett og et halvt
år. Brevstrømmen fra høgskolelektorens pult med krav om innsyn i
vedtak og dokumenter var endeløs, og både HiST og departementet
måtte til slutt bøye av. Så sent som i juni i år vedtok derfor
høgskolestyret ved HiST at tre uker sensureringsfrist betyr 15
dager. Og det etter forslag fra studentrepresentantene i styret.
–
Det gledet meg mest at det var de som forsto det først, sier Walter
Keim.
Jern & brutal
– Hvor kommer denne
energien og opposisjonstrangen fra?
– Jeg bare reagerer når jeg
synes jeg må. Det er alt for mange som bare trekker på skuldrene av
misforhold i samfunnet. Dessuten har jeg kanskje lært en lekse av
tysk fagbevegelse. Jeg er nemlig fortsatt medlem av I.G. Metall, det
tyske jern- og metallarbeiderforbundet. Det er en ganske kontant
gjeng.
– Også kalt jern & brutal. Hvorfor?
– Fordi jeg
som nyutdannet ingeniør fra universitetet i Berlin ble organisert
der i likhet med alle som jobbet i konstruksjonsbransjen.
– Hva
slags jobb hadde du?
– Jeg jobbet med vindmøller, teoretisk
maskinbygging kalles faget.
– Du slåss mot vindmøller allerede
på det tidspunkt?
– Nei, med vindmøller, smiler den
prinsippfaste høgskolelektor fra Tyskland.
Hentet fra Høgskoleavisa i Trøndelag 25. oktober 2005.