ÅPENT BREV TIL ALLE SOM ER INTERESSERT I WSO´S FREMTIDIGE VIRKSOMHET
KJÆRE MEDLEMMER AV WSO´S NÅVÆRENDE REGIME
TO KULTURER
Foreningen WSO står om få dager foran et skjebnevalg. Det medlemmene må velge, er hva slags forening de ønsker at WSO i fortsettelsen skal være. Skal den finne tilbake til det den én gang var, eller skal den fortsette langs det spor den de to siste årene er blitt penset inn på?
Jeg vil illustrere de to hovedalternativene ved hjelp av to historier fra ikke så langt tilbake.
Sammen med Mette Ellingsdalen og Grete Johnsen deltok jeg på et internasjonalt seminar i Göteborg våren 2013 som ble arrangert av Familjevårdsstiftelsen. Der ble jeg forholdsvis godt kjent med stiftelsens leder, Carina Håkansson, som imponerte meg stort. Jeg benyttet meg av anledningen til å invitere Carina til Amaliedagenes filmdag i august, der Daniel Macklers "Healing Homes" (om Familjevårdsstiftelsen) skulle vises. Dette hørte Mette, som øyeblikkelig ga anskrik: "Bob, slik kan du ikke gjøre uten tillatelse fra Amaliekomitéen." Jeg forklarte at Carina nå var på vei til Latinamerika, og ikke visste om hun kom tilbake før i slutten av august. Skulle vi invitere henne, måtte vi gjøre det NÅ, ellers ville det være for sent. Jeg kunne m.a.o. invitere Carina der og da, og spørre Amaliekomitéen om lov når vi kom tilbake til Oslo. Altså: handle først og spørre om lov etterpå. Det godtok Mette, og det ble hva som skjedde. Amaliekomitéen sa begeistret ja. Etter litt overtalelse via e-post (Carina visste ikke riktig hva WSO var for noe) sa Carina ja. Resten er historie.
Slik var Mette som leder. Hun tøyde grensene for (ja oppmuntret!) de initiativ som andre aktive medlemmer tok på egen hånd, så lenge de i etterkant koordinerte initiativene med henne. Mettes lederstil var fleksibel, åpent INKLUDERENDE og i bredeste forstand demokratisk. Hun er den beste sjef jeg noen gang har hatt. Og i foreningen var hun elsket og respektert deretter.
Så til det andre eksemplet. Høsten 2013 meldte Mari-ann Nordlien og jeg oss på til et pub-møte i Brighton, England, med Joanna Moncrieff. (Unødvendig å nevne at Mette ga sin godkjennelse.) Etter e-post-avtale med Moncrieff, skulle vi gjøre et intervju med henne i forkant av pub-møtet, hvorpå vi ville invitere henne til Norge.
Dette Soteria Brighton-møtet skulle skje i desember, men måtte utsettes til juni 2014, fordi Moncrieff ble syk. Da M-a og jeg kom til Brighton, hadde treffpunktet blitt endret, noe M-a og jeg ikke fikk vite før én time før pub-treffet. Moncrieff kom samtidig med oss til den nye puben, så det ble ikke tid for noe intervju, slik vi hadde avtalt. Men vi fikk i alle fall invitert henne til Oslo, noe Moncrieff sa seg svært interessert i.
Der har saken ligget siden, uten at noen andre har vist interesse for å ordne noe arrangement med Moncrieff.
Da jeg i august i år beklaget denne mangelen på interesse på WSO Bodøs Fb-side, ble reaksjonen fra Berit Bryn Jensen uventet voldsom. Hun hadde som kjent tatt over som leder for WSO før M-a og jeg dro til Brighton. Den 21. aug. skriver BBJ på Fb: "Bob Foss står fritt til å invitere Moncrieff til Norge, organisere det og betale for det. Skal WSO invitere, må det gå gjennom styret."..."Det nye styret vedtok turen og betalte regningene. Bob Foss skylder på andre for egen manglende oppfølging. Slik argumenterer feige folk."..."Et nytt styre er ikke bundet av eventuelle slike vedtak fra det forrige."..."Dine øvrige påstander er like lite sannferdige og returneres til avsender, mannssjåvinist, løgn- og ryktespreder Bob Foss."
Den satt, tenker jeg.
BBJ synes å mene (og hun har uttalt det også i andre sammenhenger) at vedtak gjort av et tidligere styre AUTOMATISK ANNULLERES av et nytt styre, såfremt de ikke EKSPLISITT godkjennes av det nye styret. Det er dette som på politisk språk kalles Ministerstyre. ALLE beslutninger på lavere nivåer kan overstyres (annulleres) av den sittende leder, og det samme gjelder beslutninger fattet av tidligere ledere, såfremt de ikke utgår som DIREKTIVER (ovenfra og ned) fra den sittende leder. Dette er alvorlige saker. I Sverige er Ministerstyre innen politikken forbudt, i Norge er det fullt lovlig...
Hva ønsker vi?
Vil vi ha et åpent, romslig og fleksibelt INKLUDERENDE demokrati, som det vi hadde under Mette Ellingsdalen, eller ønsker vi et autoritært, stivbeint og byråkratisk EKSKLUDERENDE Ministerstyre, som det vi har idag?
Valget er vårt.
Publisert på facbook 17 October 2016 at 23:26