Enhver har også rett til menings- og ytringsfrihet.
Denne rettigheten er det ikke alltid like lett å unne hverandre.
Det enkleste er å forby det vi ikke liker.

H.M. Kongens nyttårstale 2008

Rekommandert brev

Walter Keim, walter.keim@gmail.com

Almbergskleiva 64

6657 Rindal, 31.10.2013

Deres referanse 13/7155

Kopi: (journalansvarlig/kst. seksjonsoverlege Solveig Tingulstad, overlege Elisabet Helgadottir, fagdirektør ”Uønskete hendelser” Stein Kaasa), NPE, pasientombud

Kommentarer (sykepleierdelen) til sedering av pasienten, født XX.XX.XXXX med svarfrist 9.11.2013.

Det refereres til oversendelse av pasientjournalen av pasienten datert 25.10.13, levert til posten 28.10. og mottatt 30.10.13 (som svar på innsynsbejæringen i pasientjournalen 21.9.13).

Jeg kan ikke se at legejournalen med dato 16.9.13 (Lege Kristine Fuglem Ulstad) er blitt supplert (prl. § 5-2) som anmodet. Denne nektelsen påklages og det kreves at sykepleienotatet 16.9.13 (annije) å tilføye følgende, jfr. prl. § 5-2:

”Frykten at sykehusets forsikring at 2. cellegiftkur ”ikke tar livet av” pasienten er feil førte til mareritt natt til 16.9.13. Det kan tenkes at i et pasientvennlig sykehus er det pasientens valg om å ha kateter eller bleier. Når St. Olavs hospital virkelig skulle ha så rigide prosedyrer at det er bare lege som kan ta denne avgjørelse må St.Olavs forandre rutinene for å bli pasientvennlig. pasienten var seg meget bevisst at hun er fullstendig utlevert sykehuset og var derfor meget vennlig og i overkant høflig til alle som var snill mot henne. Derfor begynte hun med å be meget høflig å ta bort kateteret. At det ikke nyttet var for henne uforståelig. At vaktlegen sover er ingen tilstrekkelig grunn og det skulle være lettere å få tak i henne enn å ringe 113. pasienten ville bare ha meg der til solen kommer opp og var hele tid klar over at krisen ville være over med dagens frambrudd, noe jeg forsøkte å formidle til sykepleiere. Hun ba selv om å få kateteret (igjen) da det ble lyst. Selv om man vil fastholde på slike rigide prosedyrer skulle pasienter nær dødsleie (pasienten ble gitt opp av legene 18.9. og kan ha følt at tilstanden var meget kritisk) få dispensasjon bare for noen (krise-)timer.”

Tilføyelsen til skepleienotatene kreves bekreftet.

Her kommenteres

1. Kommentar til møtet 15.10.13 St- Olav hospitals legejournal

2. Kommentar til sykepleiernotatene

3. Sammenfatning av brev 23.10 og 31.10.

basert på ”Retningslinjer for lindrende sedering til døende” (vedlegg 1) fra nå av kalt Retningslinjer. Det refereres også til brevet datert 23.10. der utdrag av Retningslinjene er sitert med kursiv skrift.

1. Kommentar til møtet 15.10.13 St- Olav hospitals legejournal

”Indikasjonen var først og fremst å lindre angstplager og agitasjon, til pasientens beste, samt senke det forhøyete blodtrykket i et forsøk på å bremse den pågående blødning fra endetarm.” Ifølge retningslinjene er ”lindring av angstplager og agitasjon” ingen indikasjon. ”(P)reemtivt for å dempe evt. uro i forbindelse med transport” enda mindre. Det må andre metoder være prøvd først andre ting her f. eks. å gi henne sikkerhet med at pårørende hun har tillit til tas med. Når det etterpå spekuleres ”hvor mye (av redusert bevissthetsnivå) som skyldtes pågående blødningssjokk” sparker det beinet under argumentet at sederingen ”senker blodtrykket”. Dessuten har argumentet at blødningsjokk er en del av årsaken ingen rot i virkeligheten, da det dreide seg om noen få minutter fra 2. etasje (full bevissthet) til sjette etasje brakt total taushet. Dessuten levde hun etterpå i mer enn et to døgn. Bolusdosen ble nå tegnet som ”relativ lav” mens den 20.9. var ”i overkant tungt”.

Når det gjelder overvåkning av gjennomføringen av sederingen i sjette etasjen av anestesilegene er det i pasientjournalen bare nevnt ”rapport til vakthavende anestesilege” (18.9.), ”undertegnende hører ingenting fra avdelingen (19.9.), ”(k)ontaktes imidlertid kl. 12 i dag 20. september” … (av pasientens samboer). Hvis det betyr at anestesiavdelingen ikke overvåket og kontaktet avdelingen er det grovt uaktsomt. Videre er det grovt uaktsomt at avdelingen som mangler kompetanse på området sedering ikke kontaktet anestesilegene. Det henvises i denne sammenhang til ”Bærum-saken” avsluttet 2002 der tilstedeværelse i gjennomføring, krav til journal og krav samtykket spiller en rolle.

Det er umenneskelig å kreve ro, rolig oppførsel og unnlatelse av berettiget kritikk på dødsleie. Blir motstand mot en ikke indisert sedering uten samtykket her tolket som ”uro og agitasjon”? Blir sedering brukt som ”ordenstraff” for forstyrrelse av ro og orden? Å snakke ut om sine frustrasjoner er en befrielse ingen lidelse: Hvor ble det av å anvende det som alle ansatte i St. Olavs Hospital har lært på kursene å takle frustrasjoner?

2. Kommentar til sykepleiernotatene

Det er oppført 16.9. ”Pasienten vil ikke ha beroligende medikamenter”. Det er uaktsomt av anestesilegene ikke å ha gjort seg kjent med sykepleienotatene og grovt uaktsomt å sette det til side når beslutningen om oppstart av sederingen ble tatt (se Retningslinjene). Når pasienten våkner 18.9. ble det tatt kontakt med vakthavende. Det er uaktsomt ikke å informere anestesilegene, da vakthavende har igjen kompetanse på sedering. Når pårørende 19.9. ”stilte de store spørsmålstegn”, var det uaktsomt å ikke informere anestesilegene som satte i gang og skulle overvåke sederingen. Når en hjelpeløs vaktlege henviser i sammenheng sedering til ”liv og helse” og belærer at ”pasienten er alvorlig syk” (når hun skulle etter legenes varsel før være død for lengst) var den eneste håp vaktlegens lovnad å kontakte anestesilegene. Dette ble ikke gjort ifølge legejournalen.

3. Sammenfatning av brev 23.10 og 31.10.

Samlet er sederingen ikke indisert, da forutsetning ”utålelig (hovedsakelig fysisk) lidelse” mangler. Selv om indiseringen skulle antas er sederingen uten tvil mer inngripende enn nødvendig (”overkant tungt”), grunnen (blodtap pga uro agitasjon) er ikke dokumentert og meget tvilsom, dokumentasjonen i journalen ufullstendig og til dels fraværende. At anestesilegene ikke overvåket gjennomføringen av sederingen var grovt uaktsomt. Videre har avdelingen ingen kompetanse på sedering. Derfor er det grovt uaktsomt ikke å rådføre seg med anestesilegene, spesielt når forløpet er så annerledes enn anestesilegene antok. Det er derfor ikke forsvarlig legevirksomhet. Videre ble informasjonsrettigheter jfr. pasientrettighetsloven (prl.) § 3-4, medvirkningsrettigheter prl. § 3-1 og helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke (prl. § 4-1) ikke fulgt. Kumulativ foreligger straffeansvar ifølge straffelovens § 229 og Hpl § 67 da samtykket mangler og det er ikke forsvarlig legevirksomhet. I sum er dette kumulativ grovt uaktsomt. Jeg kan ikke se at momenter som taler mot strafferettslig ansvar er å finne i journalen. Anestesilegens oppfatning, at hans subjektive vurdering hva som er best for pasienten og pårørende står over retningslinjene for lindrende sedering til døende og objektive lovbestemte krav kan ikke føre fram.

Det viser seg dermed at pasientens skarpe kritikk av anestesilegen og sykehuset og ønske om overføring til Øya helsehus lar seg overbevisende underbygge med sterke saklige grunner og den her dokumenterte inkompetanse av Kvinne-barn-senteret i St. Olavs hospital på område sedering.

Anestesilegen ”stiller gjerne opp på ettersamtale med pårørende om dette er ønskelig for å avklare våre vurderinger”. Jeg stiller gjerne opp for å lytte hva de ansvarlige i St. Olavs hospital har å si til denne kommentar og for å motta de (skriftlige?) vurderinger om forblødning pga. snakking som ble lovet men ikke levert ennå. Det begjæres innsyn i et eventuelt notat/referat av møtet.

Jeg hadde planlagt en reise til Tyskland i oktober som hadde gitt 5 ukers svarfrist for St. Olavs Hospital. Tilsidesettelse av Sivilombudsmannens frister har ødelagt denne nødvendige rekreasjon. Da det er piggdekkforbud i Tyskland kan ikke november brukes og svarfristen ble derfor 2 uker fra 23.10 og jeg er nødt til å ta fly og leiebil i november.

Hvis St. Olavs hospital ønsker eventuelle skriftlige kommentarer med i den videre behandling må dem være sent den 9.11.2013 (se også brev 23.10.13).

Mvh

Walter Keim

Vedlegg:

1. Den norske lægeforening. Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende: http://web.archive.org/web/20131014104347/http://legeforeningen.no/spesial/norsk-forening-for-palliativ-medisin/veiledere/retningslinjer-for-lindrende-sedering-til-doende/

2. Avgjørelse i Bærum-saken. Pressemelding 5/2002 fra Helsetilsynet 5. april 2002: http://www.helsetilsynet.no/no/Toppmeny/Presse/Pressemeldinger/Pressemeldingar-2002/Avgjorelse-Barum-saken/

PS: (pasienten) ”Sier hun ikke har smerter” (Sykepleienotater 18.9.) er dokumentasjon av kontraindikasjon til sedering.

[Pasientrettigheter]