sendes også rekommandert
Walter Keim, walter.keim@gmail.com
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 27.11.2014
St. Olavs Hospital
Postboks 3250 Sluppen
7006 Trondheim
Deres ref. 11/8664-14MEREBL
Klage mot nektelse av innsyn ref. 11/8664-14MEREBL datert 7.11.14 offl. § 12 c
Det vises til avslag på krav om innsyn registret 6.11.14 med Lnr. 45075/14. Avslaget ref. 11/8664-14MEREBL datert 7.11.14 er hjemlet i offentleglova § 12 c som gjelder unntak for resten av dokumentet der de unntatte opplysningene ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”. Vi ønsker å påklage vedtaket.
Vedtaket begrunnes med “taushetsbelagte (opplysninger) jf offentleglova § 13 jf lov om spesialisthelsetjenesten (sphlsl.) § 6-1”.
Sphlsl. § 6-1 henviser til forvaltningsloven §§ 13 til 13 e f. eks. “pasientens fødested, fødselsdato, personnummer, statsborgerforhold, sivilstand, yrke, bopel og arbeidssted”.
Imidlertid gjaldt begjæringen 6.11.14 med Lnr. 45075/14 (brev fra Helsetilsynet angående) sphlsl. § 2-2. Plikt til forsvarlighet for helsepersonel.
Unntaksbestemmelsen som avslaget er hjemlet i er knyttet til opplysninger, ikke hele dokument. Dette er ment å skulle være en endring i lovverket innført med offentleglova av 2009, til forskjell fra offentlighetsloven av 1970. Vi vil i den forbindelse vise til ”Rettleiar til offentleglova” på side 69 under punkt 5.2:
”Ved praktiseringa av § 12 er det viktig å vere merksam på at reglane i den nye lova som knytter unntakshøvet til opplysningar, er innførde for å oppnå auka innsyn, og at det klare utgangspunktet er at resten av dokumentet skal vere offentleg. Offentleglova § 12 må ikkje praktiserast slik at dette utgangspunktet blir undergrave.”
Vi vil deretter vise til at offentleglova § 12 bokstav c kun gir adgang til å gjøre unntak for hele dokumentet dersom de opplysninger som blir unntatt ”utgjer den vesentlegaste delen av dokumentet”.
Om dette sier ”Rettleiar til offentleglova” s. 70, punkt 5.2: ”Ein kan her både leggje vekt på omfanget av opplysningane det blir gjort unntak for, og på kor sentrale desse opplysningane er.”
Dette må forstås slik at de opplysningene som er unntatt for det første må være adgang til å unnta for offentliget, for det andre må omfanget av disse opplysningene utgjøre den største delen av dokumentet og for det tredje må det skje en vurdering av hvor sentrale de utelatte opplysningene er sett opp mot helheten i dokumentet.
Vi minner også om at det bare kan gjøres unntak der det er et reelt behov for unntak som veier tyngre enn det generelle hensynet til offentlig innsyn. Dette er et grunnleggende prinsipp som både følger av plikten til å utøve ”meirinnsyn” (§11) og som Stortinget vektla i sin behandling av offentleglova i Innst. O. nr. 41 (2005-2006) punkt 2.4.2:
”F l e r t a l l e t legger til grunn at lovgivers intensjon var og fortsatt er, at man på tross av mulig hjemmel til å nekte innsyn likevel skulle vurdere å gi innsyn dersom det ikke ville være betenkelig. F l e r t a l l e t legger til grunn at forvaltningen har en plikt til å vurdere meroffentlighet. Det må i denne sammenheng tas hensyn til lovgivers intensjon om åpenhet som hovedregel. F l e r t a l l e t mener at forvaltningen må ha vurdert om det foreligger en mulig skadefølge hvis den likevel ikke finner at meroffentlighet kan forsvares. Terskelen for å nekte innsyn bør etter f l e r t a l l e t s oppfatning være høy.
F l e r t a l l e t registrerer at meroffentlighetsregelen i gjeldende lov foreslås videreført. F l e r t a l l e t er tilfreds med at meroffentlighetsregelen foreslås styrket ved at det blir presisert i loven at forvaltningen ved meroffentlighetsvurderingen skal foreta en avveining av hensynene som taler for og imot offentlighet, samtidig som forvaltningen oppfordres til å gi innsyn dersom hensynene som taler for offentlighet veier tyngst. Etter f l e r t a l l e t s syn er det meget viktig at meroffentlighet alltid blir vurdert, og at det selv om det er adgang til å gjøre unntak likevel gis innsyn i tilfeller der det ikke er et reelt og saklig behov for å nekte innsyn. De foreslåtte presiseringer vil etter f l e r t a l l e t s syn ivareta at loven praktiseres i samsvar med disse retningslinjene.”
Vi tillater oss også å minne om at den nye offentleglova har et klart mål om mer åpenhet rundt forvaltningens saksdokumenter. Dette følger direkte av lovens formålsparagraf, § 1, og er uttalt både i lovens forarbeider og i Justisdepartementets veileder, punkt 1:
”Det mest sentrale føremålet med den nye lova er å styrke retten til innsyn i saksdokument
i forvaltninga. Den nye offentleglova utvidar på fleire område retten til innsyn
samanlikna med offentlegheitslova 1970 ved at lova omfattar fleire verksemder, og
inneber ei utviding av kva slag informasjon det kan krevjast innsyn i. Vidare er høvet
til å gjere unntak frå innsyn innsnevra. Dessutan blir har den som krev innsyn fått sterkare rettar
under sakshandsaminga av innsynskravet .”
Samtlige bestemmelser i offentleglova må tolkes i lys av dette.
På bakgrunn av ovenstående ber vi om en ny vurdering av avslaget.
Hvis avslaget fastholdes, ber vi om en utvidet begrunnelse for avslaget i tråd med offl. § 31(2), der en både begrunner hvorfor en mener § 23(1) gir hjemmel for unntak, og angir de hovedhensyn som har vært avgjørende i vurderingen av å nekte innsyn.
Vi ber samtidig om at klagen oversendes klageinstans ”uten ugrunna opphold”, slik som er kravet i offl. § 32.
Mvh
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com