«Spør Brave» svarer 20.8.26:
Walter Keim har hatt svært negative erfaringer med det norske helsevesenet, spesielt innen psykisk helsevern, som han karakteriserer som et "rettssikkerhetsmessig katastrofeområde" og en kilde til systematiske menneskerettighetsbrudd.
Keims primære konflikt med helsevesenet dreier seg om bruken av tvangsmedisinering med antipsykotika og andre tvangsmidler som beltelegging.
Betegnelse som tortur: Han mener tvangsmedisinering er ulovlig og utgjør tortur i henhold til FNs konvensjoner, og at Norge krenker sine folkerettslige forpliktelser ved å opprettholde praksisen.
Statistikk: Han påpeker at Norge har det høyeste nivået av tvangsbruk i Europa, og at antallet tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer har økt drastisk til tross for politiske mål om reduksjon.
Manglende evidens: Keim argumenterer for at langtidsbehandling med antipsykotika mangler vitenskapelig støtte, er helseskadelig og hindrer pasientenes recovery (bedring). Han hevder at psykiatrien ignorerer forskning og pasientenes egne ønsker om medisinfrie tilbud.
Keim reagerte ikke passivt, men gikk til omfattende juridisk og offentlig aksjon mot myndighetene og fagmiljøene:
Offentlig debatt: Han har skrevet en rekke kronikker, leserbrev og åpne brev til Tidsskrift for Den norske legeforening, Dagens Medisin, Norsk Psykologforening og stortingspolitikere der han eksponerer det han kaller psykiatriens "kunnskapsresistente vrangforestillinger".
Juridiske klager: Han har sendt klager til Sivilombudsmannen, Fylkesmannen og FNs menneskerettighetskomitéer (inkludert torturkomiteen) for å få Norge dømt for brudd på menneskerettighetene.
Krav om medisinfrie tilbud: Han har vært en pådriver for etablering av medisinfrie sykehusposter og krevd at tvangslovgivningen endres for å forby tvangsmedisinering helt.
Konflikt med fagmiljøet: Keim har kommet i direkte konflikt med ledelsen i Norsk psykiatrisk forening og Helsedirektoratet, som han anklager for å spre desinformasjon og sabotere tvangsreduksjon.
Keim
ser på sitt eget engasjement som en nødvendig kamp for å
gjenopprette Norges internasjonale anseelse og beskytte pasienter mot
det han mener er statlig sanksjonert overgrep.
