The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Walter Keim
Almbergskleiva 68
6657
Rindal
Åpent brev til Lars Lien leder for Norsk psykiatrisk forening
Det refereres til «Nei takk til profesjonskamp» av Lars Lien:
Psykisk helsefeltet trenger ikke en ny profesjonskamp mellom psykologer og psykiatere. Vi er avhengige av å rekruttere spesialister både i psykologi og psykiatri.
Ifølge Anne-Kari Torgalsbøen i hennes essay i siste nummeret av Psykologtidsskriftet «… avhenger psykiatriens menneskelige ansikt av at den ‘livnærer seg’ på den kliniske psykologien. Men fordi psykiatere har sin grunnutdanning som leger, går de inn i lederstillinger i psykisk helsevern med en selvfølgelig autoritet, til tross for at den medisinske disiplinen psykiatri mangler en teoriforankret forståelse av psykisk lidelse.».
Innlegget er en kommentar til «Skepsis til makt hos psykologprofesjonen» der psykologenes rolle, psykososialt terapi og manglende vilje til å utøve innflytelse blir tatt opp. Psykologene i en medlemsundersøkelsen 2021 opplevde gjennomgående det å arbeide med bruk av tvang som etisk problematisk. Majoriteten svarer at de enten ikke ønsker å jobbe med bruk av tvang, eller at de ikke ønsker å fortsette fordi det oppleves som etisk utfordrende.
Kommentaren sees på bakgrunn av psykiatrisk praksis og forskning i et pasientperspektiv.
Biomedisinsk basert behandling dominerer: 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke.
Det er bare mulig med trussel om tvangsmedisinering og tvang. Opptrappingsplanen la opp til styrking av menneskerettigheten gjennom pålegg om tvangsreduksjon. Men psykiatrisk praksis ignorerte det. Tvangsinnleggelsene i Norge er de høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere (2010, 2021) dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det «strengt nødvendige» er det høyeste 5 ganger for høy.
Psykologenes skepsis til tvang kunne ha en positiv effekt på mulig og nødvendig reduksjon av tvang.
Forskning støtter ikke medisinering av nesten alle tvangsinnlagte som pasienter er imot.
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose». Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. 9% av pasientene og 62% av behandlere anser langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
Retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1 gir kognitiv terapi samme evidensstyrke som antipyskotika. Effektstørrelsene av medisinfri behandling er større enn den usikre symptomreduksjon av antipsykotika. Det må behandles 11 for å oppnå god symptomdemping med antipsykotika for en (Leucht et al. 2017), men det er 1,5 med dialog terapi og 1,8 med basal eksponeringsterapi dvs. færre enn 2 for å oppnå bedre fungering (GAF). Allikevel forteller mange pasienter ikke å få dette tilbudet og Sivilombudsmannen har funnet avdelinger som har ingen kompetanse på det. Dessverre synes psykologene ikke modig nok til å få fram denne forskningen.
I «Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem» identifiseres tvangsutsatte som motivert for å få forandringer. Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset rettssak er et eksempel for det.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk som sluttet med tvangsmedisinering. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og et paradoks at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Psykiatrisk praksis er bygget på biomedisinsk biologisk perspektiv. Psykologene kunne gi et bidrag å styrke psykososial behandling som er bare er honnørord i psykiaternes retorikk. Men Lars Liens reaksjon å diskreditere psykologenes refleksjoner om kliniske psykologien som profesjonskamp viser hvor vanskelig det er. Psykologer er kritisk til tvang og kunne bidra til nødvendig tvangsreduksjon og psykososial behandling som alternativ til vettløs medisinering av non-respondere framfor å trekke seg.
Pasienter har i 60 år forgjeves forsøkt å fortelle psykiatere at antipsykotika har liten effekt og mange bivirkninger. Derfor har vi selvfølgelig forståelse for psykologenes vanskelige oppgave. Allikevel synes helsegevinsten så stor og argumentene så pass overbevisende at det ville være verd å forsøke å påvirke behandlingen i retning av forskningsbaserte metoder framfor trosbasert overmedisinering.
NPF oppfordres til å akseptere psykologers bidrag til tvangsreduksjon og psykososial behandling som støtter et paradigmeskifte fra forsvar av uforsvarlig tvangsbehandling og egen makt til fremme av recovery og pasientenes helse.
Rindal, 8.8.2022
Mvh
-- -- Walter Keim Netizen: http://walter.keim.googlepages.com Case Keim Against Germany: No Right to Information Law in Bavaria: https://t.co/krZaa1Jyok http://wkeim.bplaced.net/files/enforce_access_to_information.html
nevroleptika-bruk.png
nevroleptika-samtykke.png
medisinering.png
medisinering-non-responders.png
psykiatere-pasienter.png
