Knowledge will forever govern ignorance, and a people who mean to be their own governors, must arm themselves with the power knowledge gives. James Madison
Det er viktig å bryte ekspertenes språk- og definisjonsmakt, eksempel: «medisiner» om nevroleptika, «sykdom» ... Den psykiatriske maktelite ignorerer kritikk ... Ytringsfrihet er ikke et selvsagt gode vedtatt av politiske myndigheter, men en menneskerettighet som det må kjempes for. Joar Tranøy 2005
For at samvalgsvertøy for psykose oppfyller kravene til informert samtykke foreslås tilføyet:
For akutt behandling med antipsykotika oppnås «god respons» for 9% av pasientene (6, NOU 2019:14)
Evidens for langtidsbehandling med antipsykotika utover 3 år mangler (7, Leucht et al. 2012, Bjornestad, Larsen et al. 2017, NOU 2019:14). FHI ordlegger seg slik at grensene 2 år og oppfølging 5 år er «arbitrære».
Tilbakefall raten reduseres fra 64% til 27 % av pasientene er med men henvisning til referanse (7) mangler (Leucht et al. 2012, NOU 2019:14). Forskjellen tilsier at en må behandle tre pasienter i ett år for å hindre ett tilbakefall foreslås tilføyet. Videre mangler henvis til: Leucht et al. 2012, side 27: “… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years”
for førstegangspsykose erstattes Zhu et al., 2017 (kritisert av NOU 2019:14 side 527) sees på bakgrunn av Haddad og Correll 2018 ( NOU 2019:14 side 577). I alle studier med kontrollgruppe som bestemmer placeboeffekten er farmasøytisk effekt mindre enn placeboeffekten. Derfor kan farmasøytisk effekt estimeres til mindre enn 40%. Det er usikkert hvor mye mindre men trygt å anta at det blir ikke mer enn 40%. dvs. 2,5 pasienter for å hjelpe en pasient
94% av pasientene opplever bivirkninger (Lindström E et al., 2001), 9% akutt god symptomlette response
Erfaringsdata fra 10 studier (Harrow et al, 2017) og registerdata (Bergstrøm et al, 2018) tilsier at langtidsmedisinering med antipsykotika svekker recovery og Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling dobles i forhold til Open dialogue som bruker vesentlig mindre medisinering.
Meidsinfri behandling oppnår samme eller mer symptomlette. (Irene Bighelli et al., December 2018: On average, 44.5 and 13.2% of the patients reached a 20% (minimally improved) and 50% (much improved) reduction of overall symptoms. )
Selvbestemmelsesretten mangler. Formålet «Du har rett til å medvirke i valg om egen behandling» er ufullstendig og må suppleres med at etter pbrl. § 4-1 bestemmer pasienten: «Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, ... For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon».
De første 4 forslag er absolutt nødvendig å løfte den faglige kvaliteten til NOU 2019:14 nivå. Disse informasjonene er nødvendig for å gjøre samtykke gyldig. Å gå bort fra legitimering av langtidsmedisinering gavner pasienters helse betydelig.
NOU 2019:14 har tatt avstand fra som ble brukt for å legitimere ulovlig tvangsmedisinering:
Referanse 6 kan umulig tas til inntekt for denne konklusjonen: Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene på PANSS, dvs. 11 pasienter må behandles for å hjelpe 1.
Både Bagnall et al. 2003 side 134:og NOU 2019:14 anser 20% symptomreduksjon ikke klinisk relevant. Det tilfredsstiller ikke lovkravet om «vesentlig bedring» (phvl. § 4-4) om tvangsmedisinering. NOU 2019:14 side 527 lyder «Metaanalysen av Zhu mfl. dreier seg om 17 studier, og ingen av disse hadde kontrollgrupper som fikk placebo. Det er dermed umulig å vite hvor stor bedring pasientene hadde opplevd uten medisiner». Medlem av tvangslovutvalget Trond Arre informerte i Aftenposten 20.5.19 offentlighet slik: «Helsedirektoratet feilinformerer om antipsykotiske medikament». Både Leucht et al. 2003, Leucht et al. 2012, NOU 2011:9 (Paulsrud-utvalget) baserer seg på effekt bedre enn placebo.
Å manipulere seg til at 80% oppnår 20% symptomreduksjon medregnet placebo med bl. a. feil referanse (6) er et faglig lavmål som i kontekst av tvangsmedisinering som er i et spenningsforhold til tortur: Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 har ordlyden «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur). Dette ble av medlem av arbeidsgruppen Erik Johnsen gjort oppmerksom på [1]. Det er underlig at dette faglige kunnskapsresistente lavmål opprettholdes som dokumenterer en likegyldig holdning til tortur.
Det er veldig svært betenkelig at fagfolkene som står for utarbeidelsen legger seg på et slik lavmål som er i et spenningsforhold til torturforbudet. Hvorfor støtter andre yrkesgrupper enn psykiaterne f. eks. psykologene psykiatriens feilinformasjon og myter? Hvor blir det av innsatsen for vitenskapelig etterrettelighet og pasienters helse?
Rindal, 28.9.2919
