Npf sin strategi for reduksjon og kvalitetssikring av tvang



Hensikten med strategien angis å «skape en bedre helsetjeneste hvor frivillighet ytterligere fremmes og bruk av tvang i enhver form kan reduseres til et absolutt minimum.»

Npf sin strategi for reduksjon og kvalitetssikring av tvang inneholder mange positive ideer på 158 sider men nevner ikke prosjekter som viser at det er mulig å redusere tvang drastisk:



side 33: Npf ser at mange pasienters opplevelser av tvangsmiddelbruk og tvangsmedisinering

kan oppleves som traumatiske og som overgrep. Vi er enige i at dette ikke er akseptabelt.

Det tilsier akutt behov for endringer i måten tvang utøves på innen det psykiske helsevern.



side 53: 6.5 Npfs synspunkter

• Npf mener at mekaniske tvangsmidler er svært inngripende og bør unngås



side 64: Det er utilstrekkelige data som kan gi eksakt informasjon om hvor lenge antipsykotika

bør gis. Antallet som får tilbakefall i løpet av en 2-3 års periode hvis man avbryter

antipsykotikabehandling, varierer i ulike studier fra omkring 5 til 8 av 10. Det ser ut til at flere

forbigående seponeringer i løpet av de første par årene gir flere tilbakefall og medfører

lengre tid før pasienten kommer seg av neste psykotiske episode (Winton-Brown et al., 2017)



side 65: Antipsykotika kan gi en rekke bivirkninger. Bivirkninger øker i hyppighet og

alvorlighet dess høyere dosen er.

Den mest plagsomme bivirkninger for pasientene er vektøkning og en opplevelse

av sløvhet («dopet»). Slike bivirkninger forekommer spesielt

hvis legemiddelet doseres høyt. Brukt over år kan antipsykotika hos noen fremkalle

plagsomme ufrivillige bevegelser (f.eks. tardive dyskinesier) og Parkinsonlignende plager.

Men en sykdom som schizofreni er i seg selv forbundet med slike endringer selv om

pasientene aldri har brukt antipsykotika (Whitty et al, 2009; Ojagbemi et al, 2018).



side 68: Det er ulike regler for tvangsmedisinering innen Europa, vesentlig pga ulike nasjonale

lover og forskrifter (Luciano et al, 2018). EUNOMIA European multicentre study har foreslått

at tvangsmedisinering bare kan finne sted hvis «1) a therapeutic intervention is urgently

needed; 2) the voluntary intake of medications is consistently rejected; 3) the patient is not

aware of his/her condition. Patients’ dignity, privacy and safety shall be preserved at all times”.

Noen land har strengere holdning til tvangsmedisinering enn til «frihetsberøvelse».

Eksempler på dette er Tyskland og USA. Her vil en hovedregel være at den

beslutningskompetente har vetorett: «The basic principles appear relatively straightforward:

Those who are competent to make treatment decisions, including those committed

to psychiatric hospital, have a qualified right to refuse unwanted treatment except in an

emergency situation” (Perlin 2008). En rett i USA vil generelt oppfatte bivirkningene ved

tvangsmedisinering som et mer alvorlig problem enn selve tvangsinnleggelsen /

tilbakeholdelse på tvang (NOU 2011/9).



side 70: I hvilken grad det foreligger evidens for at tvangsbehandling med legemidler etter

den akutte fase er mer effektivt enn om tvangsbehandling ikke gjennomføres er usikker.

Enkelte mener at så ikke er tilfelle (Barnes & Badre, 2016; Brun et al, 2017), men det

foreligger ikke kontrollerte studier som kan besvare dette spørsmålet med sikkerhet.

Registrering av bivirkninger er også helt vesentlig for å øke samarbeid om behandling

(«compliance») og ikke minst redusere eventuelle bivirkninger som pasienten plages av, men

som de ansatte ikke fanger opp. Det er også viktig fordi en del data indikerer at pasienter

ofte angir flere bivirkninger og kan vurdere bivirkninger som mer plagsomme enn det

behandlere gjør (Lindstrøm et al, 2001). Det finnes instrumenter som kan fylles ut av

pasientene selv (Lindstrøm, 2001).

Det er imidlertid en vanskeligere vurdering om det er menneskerettslig akseptabelt å

bruke tvangsbehandling bare med henvisning til at vedvarende ubehandlet psykose øker

risikoen for utvikling eller forverrelse av alvorlig somatisk sykdom (et aspekt ved fare for

egen helse kriteriet). Det nye lovverket unngår å gå inn på dette aspektet.



side 71: Det er absolutt nødvendig at bruk av tvang dokumenteres på en pålitelig måte og med

samme metodikk ved alle institusjoner hvor tvang forekommer.



side 72: Tvangsbehandling med antipsykotika bør unngås så langt som mulig, men hvis det er

absolutt påkrevet, skal behandlingen gjennomføres med den minste effektive dose.

Måling av serumkonsentrasjon av legemiddelet kan i denne sammenheng være et av

flere tiltak selv om det ikke er et 1:1 forhold mellom serumkonsentrasjon og klinisk effekt.



side 82: 9.6.5 Domstolsbehandling av TUD

Tvangsbehandling inklusive TUD er et så alvorlig inngrep i den personlige frihet at det

kan vurderes som det bryter med menneskerettighetene selv når man avveier dette mot

eventuelle helseskader på pasienten selv eller på andre.

9.7 Npfs synspunkter på TUD

• Npf vil påpeke at nasjonale oversikter med tall for tvangsinnleggelser,

tvangsbehandling og tvangstiltak viser store forskjeller mellom regioner og

Helseforetak. Selv om de innrapporterte tallene er beheftet med betydelig usikkerhet

knyttet til mangelfull rapportering, så fremstår det som rimelig å formode at den uttalte

variasjonen mellom regioner og Helseforetak uttrykker ulik fortolkning og anvendelse av lovverket.



side 83; Npf mener at den ikke medisinsk begrunnede variasjonen er et alvorlig

pasientsikkerhet- og rettssikkerhetsproblem.

På den annen side er TUD et så alvorlig inngrep at det kan argumenteres for at når

TUD foreslås for første gang, bør det avgjøres av en domstol som anført tidligere.



side 85: Npf mener at økt satsing på oppsøkende og tett oppfølging av gruppen av pasienter

med schizofreni i kommunene og i regi av de distriktspsykiatriske sentra med tilbud

som ACT og FACT vil være det best dokumenterte tiltaket for å forebygge nye,

psykotiske episoder med potensiell risiko for farlig atferd med påfølgende lovbrudd og dom.



side 92; • Npf anbefaler at helsepersonell bedrer sin kompetanse for å snakke med pasienter

om symptomer, sykdom og behandlingsvalg slik at pasientene blir i stand til å fatte

gode beslutninger uten bruk av tvang.



-Npf har ansvar for at psykiaterne bruker antipsykotika bedre:

side 123: Npf mener at tiltak for å bedre kunnskapen blant psykiatere om korrekt bruk av

antipsykotika er nødvendig. Det er en viktig oppgave for Npf.



side 128: a. Samtidig vet vi at en ikke ubetydelig del av pasientene som lider av schizofreni

på sikt kan klare seg uten antipsykotika.