Hensikten med strategien angis å «skape en bedre helsetjeneste hvor frivillighet ytterligere fremmes og bruk av tvang i enhver form kan reduseres til et absolutt minimum.»
Npf sin strategi for reduksjon og kvalitetssikring av tvang inneholder mange positive ideer på 158 sider men nevner ikke prosjekter som viser at det er mulig å redusere tvang drastisk:
side 33: Npf ser at mange pasienters opplevelser av tvangsmiddelbruk og tvangsmedisinering
kan oppleves som traumatiske og som overgrep. Vi er enige i at dette ikke er akseptabelt.
Det tilsier akutt behov for endringer i måten tvang utøves på innen det psykiske helsevern.
side 53: 6.5 Npfs synspunkter
• Npf mener at mekaniske tvangsmidler er svært inngripende og bør unngås
side 64: Det er utilstrekkelige data som kan gi eksakt informasjon om hvor lenge antipsykotika
bør gis. Antallet som får tilbakefall i løpet av en 2-3 års periode hvis man avbryter
antipsykotikabehandling, varierer i ulike studier fra omkring 5 til 8 av 10. Det ser ut til at flere
forbigående seponeringer i løpet av de første par årene gir flere tilbakefall og medfører
lengre tid før pasienten kommer seg av neste psykotiske episode (Winton-Brown et al., 2017)
side 65: Antipsykotika kan gi en rekke bivirkninger. Bivirkninger øker i hyppighet og
alvorlighet dess høyere dosen er.
Den mest plagsomme bivirkninger for pasientene er vektøkning og en opplevelse
av sløvhet («dopet»). Slike bivirkninger forekommer spesielt
hvis legemiddelet doseres høyt. Brukt over år kan antipsykotika hos noen fremkalle
plagsomme ufrivillige bevegelser (f.eks. tardive dyskinesier) og Parkinsonlignende plager.
Men en sykdom som schizofreni er i seg selv forbundet med slike endringer selv om
pasientene aldri har brukt antipsykotika (Whitty et al, 2009; Ojagbemi et al, 2018).
side 68: Det er ulike regler for tvangsmedisinering innen Europa, vesentlig pga ulike nasjonale
lover og forskrifter (Luciano et al, 2018). EUNOMIA European multicentre study har foreslått
at tvangsmedisinering bare kan finne sted hvis «1) a therapeutic intervention is urgently
needed; 2) the voluntary intake of medications is consistently rejected; 3) the patient is not
aware of his/her condition. Patients’ dignity, privacy and safety shall be preserved at all times”.
Noen land har strengere holdning til tvangsmedisinering enn til «frihetsberøvelse».
Eksempler på dette er Tyskland og USA. Her vil en hovedregel være at den
beslutningskompetente har vetorett: «The basic principles appear relatively straightforward:
Those who are competent to make treatment decisions, including those committed
to psychiatric hospital, have a qualified right to refuse unwanted treatment except in an
emergency situation” (Perlin 2008). En rett i USA vil generelt oppfatte bivirkningene ved
tvangsmedisinering som et mer alvorlig problem enn selve tvangsinnleggelsen /
tilbakeholdelse på tvang (NOU 2011/9).
side 70: I hvilken grad det foreligger evidens for at tvangsbehandling med legemidler etter
den akutte fase er mer effektivt enn om tvangsbehandling ikke gjennomføres er usikker.
Enkelte mener at så ikke er tilfelle (Barnes & Badre, 2016; Brun et al, 2017), men det
foreligger ikke kontrollerte studier som kan besvare dette spørsmålet med sikkerhet.
Registrering av bivirkninger er også helt vesentlig for å øke samarbeid om behandling
(«compliance») og ikke minst redusere eventuelle bivirkninger som pasienten plages av, men
som de ansatte ikke fanger opp. Det er også viktig fordi en del data indikerer at pasienter
ofte angir flere bivirkninger og kan vurdere bivirkninger som mer plagsomme enn det
behandlere gjør (Lindstrøm et al, 2001). Det finnes instrumenter som kan fylles ut av
pasientene selv (Lindstrøm, 2001).
Det er imidlertid en vanskeligere vurdering om det er menneskerettslig akseptabelt å
bruke tvangsbehandling bare med henvisning til at vedvarende ubehandlet psykose øker
risikoen for utvikling eller forverrelse av alvorlig somatisk sykdom (et aspekt ved fare for
egen helse kriteriet). Det nye lovverket unngår å gå inn på dette aspektet.
side 71: Det er absolutt nødvendig at bruk av tvang dokumenteres på en pålitelig måte og med
samme metodikk ved alle institusjoner hvor tvang forekommer.
side 72: Tvangsbehandling med antipsykotika bør unngås så langt som mulig, men hvis det er
absolutt påkrevet, skal behandlingen gjennomføres med den minste effektive dose.
Måling av serumkonsentrasjon av legemiddelet kan i denne sammenheng være et av
flere tiltak selv om det ikke er et 1:1 forhold mellom serumkonsentrasjon og klinisk effekt.
side 82: 9.6.5 Domstolsbehandling av TUD
Tvangsbehandling inklusive TUD er et så alvorlig inngrep i den personlige frihet at det
kan vurderes som det bryter med menneskerettighetene selv når man avveier dette mot
eventuelle helseskader på pasienten selv eller på andre.
9.7 Npfs synspunkter på TUD
• Npf vil påpeke at nasjonale oversikter med tall for tvangsinnleggelser,
tvangsbehandling og tvangstiltak viser store forskjeller mellom regioner og
Helseforetak. Selv om de innrapporterte tallene er beheftet med betydelig usikkerhet
knyttet til mangelfull rapportering, så fremstår det som rimelig å formode at den uttalte
variasjonen mellom regioner og Helseforetak uttrykker ulik fortolkning og anvendelse av lovverket.
side 83; Npf mener at den ikke medisinsk begrunnede variasjonen er et alvorlig
pasientsikkerhet- og rettssikkerhetsproblem.
På den annen side er TUD et så alvorlig inngrep at det kan argumenteres for at når
TUD foreslås for første gang, bør det avgjøres av en domstol som anført tidligere.
side 85: Npf mener at økt satsing på oppsøkende og tett oppfølging av gruppen av pasienter
med schizofreni i kommunene og i regi av de distriktspsykiatriske sentra med tilbud
som ACT og FACT vil være det best dokumenterte tiltaket for å forebygge nye,
psykotiske episoder med potensiell risiko for farlig atferd med påfølgende lovbrudd og dom.
side 92; • Npf anbefaler at helsepersonell bedrer sin kompetanse for å snakke med pasienter
om symptomer, sykdom og behandlingsvalg slik at pasientene blir i stand til å fatte
gode beslutninger uten bruk av tvang.
-Npf har ansvar for at psykiaterne bruker antipsykotika bedre:
side 123: Npf mener at tiltak for å bedre kunnskapen blant psykiatere om korrekt bruk av
antipsykotika er nødvendig. Det er en viktig oppgave for Npf.
side 128: a. Samtidig vet vi at en ikke ubetydelig del av pasientene som lider av schizofreni
på sikt kan klare seg uten antipsykotika.