Replikk til brev 13.12.13 klage Pliktbrudd (prl. § 7-4 a) 1, uforsvarlig legevirksomhet (Hpl §4) og Hpl § 67

Replikk til brev 13.12.13 klage Pliktbrudd (prl. § 7-4 a)^¹, uforsvarlig legevirksomhet (Hpl §4) og Hpl § 67

Nektelsen av innsyn i sykepleiernotatene (se Fylkesmannes sak 2013/8191) i mer enn en måned (21.9.-25-10.) har gjort at saken gikk i langdrag og har gjort avklaringene forsinket og vanskelig. Kommentarene 23.10. og 31.10. 13 til pasientjournalen ble heller ikke besvart innen svarfristen 9.11.13. Fordi KEK nektet behandling nå og å få fortgang måtte saken klages inn til Fylkesmannen 16.11.13.

Den 3.1.14 ble allerede notatet 21.11.13 omhandlet med tyngdepunkt forsvarlig Midazolam anvendelse. Her kommenteres nye opplysninger vist i anførselstegn fra svaret av St. Olavs Hospital (StOH) til Fylkesmannen datert 13.12.13 mottatt 8.1.14. StOH synes å unngå å komme inn på den avgjørende tidspunkt overføringen kl. 14.30 den 18.9.13.

Legejournalen inneholder ingen dokumentasjon av at pasienten ble informert om sederingen og har samtykket. Det er i strid med de strenge dokumentasjonskrav ved sedering (se kommentarene 23.10.13).

Ved gjennomgang av brevet datert 13.12.13 til Fylkeslegen fremkommer at pasienten tidvis var urolig og forvirret og at man ga medikamenter som virket beroligende for å gjøre det lettere å utføre den praktiske pleie man anså som nødvendig, dette skjedde ved to anledninger.

I begge tilfelle fremkommer det også at pasienten ble informert om dette og aksepterte behandlingen.

Det som IKKE fremkommer – men som er mest logisk – er at pasienten ble informert etter at det beroligende medikamentet hadde begynt å virke og i ETTERTID aksepterte behandlingen.

Hvis det er korrekt at «aksepten» ble gitt etter at medikamentet var satt, forelå det på behandlingstidspunktet et ulovhjemlet tvangsinngrep i strid med legalitetsprinsippet. En «aksept» i ettertid kan ikke reparere den ulovlige handling som allerede har funnet sted, og dette skulle ha vært meldt som avvik fra gjeldende regler.

Hvis derimot det motsatte er tilfellet, nemlig at «aksepten» ble gitt mens var urolig og forvirret, så var pasienten på det gjeldende tidspunkt sannsynligvis uten samtykkekompetanse, men ble behandlet som om hun var samtykkekompetent, dette var i så fall et ugyldig samtykke.

Under denne forutsetning skulle det eventuelt ha vært fattet vedtak om behandling etter Pasient- og brukerrettighetslovens Kap. 4A, alternativt direkte etter samme lovs § 4-3, annet og tredje ledd og journalført etter fjerde ledd, noe som så vidt vites ifølge pasientjournalen ikke har vært gjort.

”Det ble avholdt to møter med pårørende (18.9.13)… Det ble informert om pasientens tilstand, videre planer og behov for sedasjon.” På møtet med pårørende ble det bare opplyst om ”forvirring og agitasjon” som er ingen indikasjon for sedering/sedasjon. Ordet sedasjon ble ikke brukt. I legejournalen 20.9.13 står det: ”(U)ndertegnente beklaget at vi ikke har gitt god nok informasjon om dette (behovet for sedasjon).” Da pasienten snakket med pårørende før overføringen til avdelingen var hun ikke forvirret i det hele tatt men tvert imot orientert og meget klart.

”Pasienten får en beroligende dose diazepam (Stesolid®) 2,5 mg ca. kl. 11. Pasienten ble informert om dette av intensivsykepleier Vera Pedersen, og aksepterte behandlingen.” Verken informasjon eller samtykket er dokumentert i pasientjournalen som er nødvendig. Jeg snakket med pasienten bare minutter før, der hun nettopp klaget over å bli påtvunget medisin mot hennes vilje og så fram til mitt besøk (se kommentar 23.10.13). Dette utelukker samtykket gitt på forhånd.

”Litt over kl. 13. startes infusjon med Midazolam i dosering 1 mg/time. Igjen informerte intensivsykepleier Vera Pedersen pasienten, som igjen aksepterte behandlingen. Det må i tillegg gies 1+1 mg for å få effekt.” Samtykket er ikke dokumentert i pasientjournalen. Det opplyses ikke hvorfor hun ville ringe 113, dvs. hva hun var så misfornøyd med. Alle som kjenner henne vet at hun aksepterer ikke at hennes integritet, selvbestemmelse og autonomi blir krenket og at hun kommer ikke bare med tomme trusler, men gjennomfører det hun vil. Sammenhengen (”ville ringe både 113 og politiet”), ønske om overføring til Øya Helsehus (se også legejournal 16.9.13) og dokumentasjon av hennes sterke avvisning av neddoping (se kommentarene 21.10.13) utelukker samtykket. Hennes klage til Fylkeslegen i Oslo og Akershus (ref 2004/21114) og oppfølging til Sivilombudsmannen (Tilsynssak – Medisinering av dement pasient, ref. 2006/147) mot neddopingen av hennes mor dokumenterer ytterlige hennes syn, kjennskap og innsats for pasientrettigheter. Under ingen omstendigheter gjelder samtykket bolusdosen (legejournal 20.9.: ”overkant tungt sedert”) under overføringen (”må i tillegg gies”, ”ser vi oss nødt”) da virkningen bevisstløshet var uventet og det var uansvarlig ikke å reversere denne virkningen. Unnlatelse av reversering punkterer påstanden at målet var symptomlindring og ”god sedering”. Raseriutbrudd er en bivirkning av Midazolam der symptomlindring av uro og forvirring er ingen indikasjon. Det vil si et ønske om ”effekt” har ført til stadig høyere doser som førte til tap av bevissthet der ”minimale doser” ”administrert for våken sedasjon uten tilstrekkelig overvåking har forårsaket flere dødsfall pga. tap av bevissthet og luftveiskontroll” (legemiddelhåndbok) for pasientens risikogruppe dvs. eldre med dårlig allmenntilstand og respirasjonsproblemer (se brev 3.1.14).

Anestesilegen som er åpenbart inhabil da det gjelder ham selv skriver referat av møte med pårørende 14.10.13. Han glemmer å nevne kritikken at ingen reversering ble gjort da bevisstløshet inntraff. Det ville vært interessant å få svaret referert.

Da jeg krevde å vite 18.9. litt etter kl. 11. hvorfor hun er sovende og taus ble jeg henvist til anestesilegen som angivelig spiste, av sykepleieren som nå viser seg å ha godt greie på grunnen. Det var også sykepleieren som tidligere på dagen opplyste at pasienten angivelig verken ville snakke med meg eller ha besøk av meg (se brev 3.1.14).

Ble pasienten hindret å ringe 113? Hvis hun hadde hatt anledning ville det nå finnes båndopptak og sikre bevis hva hun hadde å klage over og om hun ble neddopet mot hennes vilje. Bevisstheten er beskyttet av straffeloven som politiet håndterer. Hvis sykehuset ikke har noe å frykte hvorfor hindrer dem slike telefoner? Hvorfor informerte sykehuset ikke pårørende om det? Under ingen omstendigheter viser ”å ville ringe 113” forvirring, når sykehuset ikke respekterer selvbestemmelse og man er hjelpeløs utlevert neddoping.

Selv om sykehuset ble gjort oppmerksom på at å gi temperamentfult uttrykk for sine frustrasjoner og kjempe for sin selvbestemmelse er befriende, fastholder sykehuset sin vrangforestilling at det er lidende. Skyldes det et forkvaklet forhold til ytringsfrihet (Kongen: ”Det enkleste er å forby det vi ikke liker”) og temperament? Er pasientintegritet og pasientautonomi fremmedord? Videre er den lidelse det er å sedere en smertefritt pasient fremdeles beskrevet som noe positivt: ”godt sedert”.

Når det påstås at ”det hadde vært ønskelig for alle at pasienten var mer våken” hvorfor ble det ikke satt i gang reversering da hun ble bevisstløs etter overføringen? Hun ble forlatt hjelpeløs av anestesilegen, uten mulighet å kommunisere med de 4 pårørende. Som dreven agitator hadde hun fort sørget for at det hadde kommet fram at vedtak å nekte henne operasjon for å stoppe blødningene manglet og nektelse å forlate StOH til fordel for Øya Helsehus (med prosedyrer for lindrende sedering) er også uten nødvendig vedtak.

Hvorfor ble hun latt alene der uten kompetent anestesitilsyn og hvorfor var det ingen kontakt med anestesiavdelingen?

Det er naturlig at anestesilegen som bestemmer om Midazolam skal forskrives sjekker om det foreligger nektelse av legemiddel eller med samtykket framfor argumentasjonen at det er ”nødvendig til pasientens beste”.

StOH skriver 13.12.13.: ”Det er dermed sannsynlig at et fortsatt blodtap var medvirkende til pasientens bevissthetsreduksjon, og at denne ikke bare skyldes medikasjon.” Men medikasjonen må tilpasses pasientens tilstand, f. eks. blodtap. Videre ”tømmer seg rikelig med blod” kl. 14 (legejournal 20.9.13) dvs. før hun var helt bevisst før overføringen kl. ca. 14.10. Neste rectalblødning er to ganger samme kveld. I den grad blødningene er medvirkende måtte doseringen tilpasses. Argumentet har derfor ingen forankring i virkeligheten. Blødningene har foregått fra 16.9. til 20.9 uten forandringer av bevissthet i løpet av noen minutter.

I kommentarene 23.10. og 31.10.13 ble det foreslått å tilføye pasientjournalen et pasientperspektiv. Den 6.1.2014 ble denne tilføyelsen av et pasientperspektiv tolket som ”endring av journal”. Svaret er : ”Vilkår for endring vurderes er ikke å være til stede.” Dette viser at den legeskapte virkelighet i journalen oppfattes som å utelukke tilføyelsen av et pasientperspektiv, der pasienten selv kan bestemme å ha pleier for noen timer framfor kateter, og vaktlegen er tilgjengelig uten å måtte etter nesten 3 timers forgjeves kamp ringe 113 (AMK). pasienten var så fornøyd over sin seier over et stivbeint sykehus at hun fikk kontroll over marerittet ikke å være i stand å forlate sykehuset levende. Det er mer enn smålig i ettertid å erklære henne som paranoid uten forankring i realitetene.

Fravær av dokumentasjon av informasjon og samtykket i pasientjournalen har som følge at samtykket ikke kan gjøres gjeldende ifølge kravene til journalføring ved sedering jfr. dokumentasjonsplikten. Den nye framstillingen mer enn to måneder etter hendelsen avviker fra journalen på mange punkter. Selv om Fylkesmannen skulle legge til grunn den i ettertid påståtte informasjon til pasienten og samtykket har skjedd, er sederingen kl. 14.30 ikke forsvarlige legevirksomhet, da det måtte reverseres, dvs. det foreligger inkompetanse på område sedering og tilsidesettelse av Legehåndboken/felleskatalogen.

Begjæring av særskilt vurdering av partsforhold

Det begjæres særskilt vurdering av om jeg defineres som part eller ikke fvl. §2 e ”part … som saken ellers direkte gjelder” se også definisjon av pårørende i prl. § 1-3 b.: Samboer er ”pasientens pårørende”.

Konklusjon

Pasienten var i sykehuset for behandling av kreftsykdommen. Etter at gastroskopisk inngrep å stoppe blødningene mislyktes, krevde hun operasjon for å stoppe blødningene. Da denne ble avslått ville hun til Øya helsehus som har prosedyrer for sedering, men ble nektet. Nødvendige vedtak for disse 2 nektelsene mangler. Kvinneklinikken er inkompetent på sedering (ingen prosedyrer) og ansvarlig bruk av sederingsmedisinen Midazolam. Pasienten ville virkeliggjøre sin selvbestemmelsesrett i disse spørsmål og nekt av neddoping og ”ville å ringe 113 og politiet” (ifølge sykehuset), men ble antageligvis hindret. Unnlatelsen av reversering av Midazolam da bevissthetsløshet inntraff ca. kl. 14.30 den 18.9.13 viser at ”akutt symptomlindring” ikke foreligger. Da pasienten er ubøyelig og en dreven agitator og hadde fort overbevist de fire pårørende var sykehusets eneste mulighet å gjennomføre sitt opplegg uten motstand å bringe henne til taushet. St. Olavs Hospital fremstår her ikke som ”pasientens sykehus” som helseministeren ønsker, men som (i denne saken) inkompetente legers sykehus, som bestemmer over pasientene og forsvarer med nebb og klør sin egen selvskapt virkelighet og setter dermed pasientrettighetene f. eks. Retningslinjene til side.

PS: Det begjæres innsyn og underretning ihh. til prl. § 7.4a f. eks. om begrunnelsen i tilsynssak og angående Hpl § 67

1 Ny pasient- og brukerrettighetsloven § 7-4 a. Saksbehandling ved anmodning om vurdering av pliktbrudd, gjeldende fra 1.1.2014: http://lovdata.no/dokument/LTI/lov/2013-06-07-29