ANKE TIL HØYESTERETT Saksnummer: 23-181529ASD-ALAG

A D V O K A T K O N T O R E T

S A N D E F J O R D

ANKE

TIL

HØYESTERETT

Saksnummer: 23-181529ASD-ALAG

Saksøker: A

Prosessfullmektig: Advokat Erik Bryn Tvedt

Postboks 278

3201 Sandefjord

Saksøkt: Staten v/ Helse- og omsorgsdepartementet

Postboks 8011 dep

0030 Oslo

Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten

Advokat Knut-Fredrik Haug-Hustad

Postboks 8012 Dep.

0030 Oslo

******

Saken gjelder. Krav om utskrivelse fra tvunget psykisk helsevern phv. § 3-3,3

22.05.24 forkastet Agder lagmannsrett As begjæring om opphør av tvungent psykisk
helsevern.

Saken bringes herved inn for Høyesterett jfr. Tvistelovens § 30.

Rettsanvendelsen av psykisk helsevernlov § 3-3 nr. 3B

Saksbehandlingen tvistelovens § 1-1 (2) Retten til å føre bevis

Det gjøres gjeldende at saken bør behandles av Høyesterett fordi saksbehandlingen har
betydning utenfor den foreliggende sak jfr. tvistelovens § 30-4 (1). Det vises til at A
neddopes på helseskadelige medikamenter og innesperres gjennom mange år ut fra en
vurdering om at han er farlig.
Høyesterett har aldri behandlet spørsmålet om det er rettssikkerhetsmessig ansvarlig at de
forhold farlighetsvurderingen bygger på ikke er gjenstand for kontradiktorisk behandling.
Det vises til Høyesteretts kjennelse datert i sak HR-2024-616-U datert 04.04.24. Det
fremkommer her at A ikke hadde hjemmel for å anke avgjørelsen datert 12.02.24
hvor lagmannsretten avviste kravet om at farlighetsvurderingene måtte tas ut av saken. Det er
stikk i strid med prinsippet EMK artikkel 6.3d. og i strid med FN-konvensjonen om retter til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Dermed har ikke Høyesterett på prinsipielt grunnlag tatt stilling til at vitner til As
angivelige farlige opptreden kan nektes ført, jfr. tingrettens kjennelse 23-118546TVI-/TTON
datert 03.10.23 og lagmannsrettens kjennelse datert 05.03.24.
I HR-2023-2018-A behandlet Høyesterett farlighetsproblematikken, men ikke prinsipper for
bevisførsel om farlighet. I den saken var dessuten bevisbildet enklere i det det var nærstående
som i HR-2023-2018-A følte seg truet. I As sak er bevisbildet annerledes; han påstås
ikke i særlig grad å ha angrepet andre enn pleiepersonalet som anvender tvang mot han. Ingen
i familie eller omgangskrets anser han som farlig og har samlet inn penger for om nødvendig
å bringe dennes sak til EMD.
Det må da konstateres, på bakgrunn av rettens behandling i denne sak, at vi i Norge har en
ordning hvor overlegen på institusjonen kan få utarbeidet en farlighetsvurdering som
domstolene ikke vil kontrollere gjennom kontradiktorisk behandling med full vitneførsel som
i straffesaker jfr. straffelovens § 62 jfr. straffeprosesslovens kapitel 10.
I andre saker har vi barnesakkyndig kommisjon og rettsmedisinsk kommisjon som
kontrollerer sakkyndige uttalelser som legges frem for domstolene. Men noen sakkyndig
kommisjon som vurderer farlighetsvurderinger finnes ikke! Såkalte farlig psykiatriske
pasienter som ikke behandles etter straffeloven, kan dermed holdes på tvang i årtier uten
kontradiktorisk behandling!
A er en av flere psykiatriske pasienter som kanskje har begått noen mindre
voldhendinger i sin tid, men hvor den tredje statsmakt overlater til den utøvende makt å ta
stilling til om vedkommende skal innesperres i årtier. Den gruppen han tilhører med mindre
alvorlige voldsepisoder er trolig liten og ikke særskilt behandlet i rettsapparatet. Eventuelle
aggressive tendenser blir jo dessuten aktivert ved innesperring, fastholdelse og neddoping.

I denne saken er det viktig å få det fulle bevisbildet for at retten skal kunne ta stilling til
hensiktsmessigheten av tvangen jfr. § 3-3 nr. 7 samt begrepene nærliggende og vesentlig i § 3-3 nr. 3 pkt. B
Som påvist i HR-2023-2018-A avsnitt 63 befinner vi oss i kjerneområdet av
legalitetsprinsippet i Grunnlovens § 113.
I dok. 18-2 fremkommer fra Statsforvalter 31.01.24 på svar på min klage over at vitner ikke
er oppgitt i farlighetsvurderingen: Vi har gjennomgått din henvendelse og vurdert det du
skriver i et tverrfaglig møte hos oss. Vi kan ikke se at det du har beskrevet er i strid med
helselovgivningen. Personsensitiv informasjon om andre enn pasienten selv bør ikke fremgå
av pasientjournalen, spesielt ikke kontaktinformasjon til personer som skal ha blitt utsatt for
vold fra pasienten. Dersom forholdene er anmeldt vil denne informasjonen foreligge hos
politiet. Vi velger derfor å ta din informasjon til orientering uten videre oppfølging fra vår side.
I As tilfelle er det således en rekke hemmelige beskyldninger som retten nekter å etterprøve.
Vår sakkyndig Walter Keim var til stede under hele lagmannsrettens behandling i denne sak
og skriver:

Lagmannsrett i psykiatriens klør

http://wkeim.bplaced.net/files/Lagmannsrett-I-psykiatriens-klør.html

(...)

Oppsummering: Tvangsmedisinering er aldri prøvd rettslig og Statsforvalteren svikter

sitt tilsyn, som er allerede uverdig et sivilisert rettssamfunn. Tvangen er ikke «klart

det beste». I denne dommen blir psykiatriens framstilling legitimert på bekostning av

pasientens helse og menneskerett for torturfrihet (CRPD Art. 15). Det er skandaløst

diskriminerende at rettigheter etter EMK art 6 nr. 3 om rett til å føre vitner er krenket.

Det er skandaløst at lagmannsretten kaster ikke lys i psykiatriens mørke og det er å

håpe at saken blir brakt inn til EMD for å løfte rettssikkerheten for diskriminerte folk

med psykososiale funksjonsnedsettelser.

Grimstad, 11.6.24

Walter Keim

Det nedlegges slik påstand:

1. Lagmannsrettens dom oppheves og hjemvises til ny behandling hvor det gis anledning

til full bevisførsel om farlighetsvurderingene i saken

Erik Bryn Tvedt

Advokat