FN Special Rapporteur on Torture bannlyste tvangsbehandling 4 mars 2013
Bemerkninger til Agder lagmannsrett - Dom: LA-2023-181529 den 22.5.2024: Påstanden «Tvangsbehandlingen av A oppheves» besvares med «Anken forkastes» om opphør av tvungent psykisk helsevern.
[Jeg ble forespurt å si noe om skadelig tvangsutvikling innen psykiatrien.] Alle kan se at pasienten var neddopet, dypt fortvilet og jeg har aldri sett noen som var så nedkjørt av årtiendelang tvang heller ikke i mine år som medlem i en kontrollkommisjon i et psykiatrisk sykehus.
[Videre var spørsmålet hvorfor jeg interesserer meg for psykiatri. Jeg nevnte et eksempel der en pårørende ble hold under tvungen vern som ikke var sinnslidende. Avdelingen visste ikke hvem som var kontrollkommisjonen. Det var vanskelig å få vedkommende fri og nesten umulig å få journalinnsyn som dokumenterte at innleggelsen var lovstridig. Psykiatriavdelingen reagerte ikke på begjæring om innsyn. Kontrollkommisjonen hjalp ikke med journalinnsyn og den sentrale sykehusledelsen som pasientombudet hadde anbefalt å kontakte måtte purres på i et år.
Mange slike erfaringer som pårørende og som medlem i kontrollkommisjonen ga et bilde at psykiatrien er et rettsfritt rom som mangler effektiv tilsyn. Den journalskapte virkelighet blir ikke korrigert av Fylkeslegen og Sivilombudet.]
Men jeg så ingen psykotiske symptomer. I kontrollkommisjonen ble pasientens symptomer i møte lagt til grunn og han ville bli ansett ikke alvorlig sinnslidende. Lagmannsretten legger også «forholdene i dag» (forhandling 8.5.24) til grunne.
Når det ikke aktuelt foreligger en psykose så står det igjen med pasienten «utgjør en nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse.»
Bevistilbudet for lagmannsretten om fare-vilkåret har særlig vært dokumentasjon av voldsrisikovurderingen (HCR-20) fra 17. august 2017 og voldsrisikovurderingen (V-RISK10) fra 29. august 2023.
Det refereres til trusler med «pyntevåpen» og «sprøytet med et brannslukningsapparat» som er fra 2015. «Knytteslag» mot en sykepleier er fra 2016. I den grad det ville kvalifisere for straff er det forlengst «sonet» og det er diskriminerende at dette brukes for å innsperre han nå, når det aktuelt ikke foreligger psykose.
Sprøyteepisoden ble bestridt av pasienten, men «lagmannsretten (anser det) som en bortforklaring, eventuelt som et eksempel på en avvikende virkelighetsforståelse.»
Voldsrisikovurderingene opplyser ikke om hvem som er skadet og hvem som er vitner. Høyesterett har med saksnummer 23-118546TVI-TVES/TTON godkjent dette.
Dermed en en kontradiksjon avskjæret som strider mot EMK art. 6.
Angående tvangsmedisinering henvises til statsforvalterens vedtak 22. mars 2024. I «Notat skadelig tvangsutvikling innen psykiatrien» ble det dokumentert at «Ulovlig tvangsmedisinering forsetter (Veronica Fjeld 2021) pga. svikt i tilsyn og fravær av domstolprøving (Skjerlie 2020) uverdig for et sivilisert rettssamfunn» . Dermed har lagmannsretten ikke begrunnet svart på påstanden «Tvangsbehandlingen av A oppheves.»
Jeg ble spurt om nedtrapping. Selv om nesten alle med diagnose psykose blir medisinert med nevroleptika og det store flertall har bare liten nytte og mange bivirkninger mangler behandlere kompetanse om nedtrapping. Derfor fortsettes medisinering i årtier selv om det er uten evidens etter 2 år etter seponering (Schlier et al. 2023).
Prosessfullmektigen la ned påstand at behandlingen av A er i strid med torturforbudet i Grunnloven § 93 og EMK art. 3.
Da lagmannsretten finner det mest sannsynlig at pasienten stopper med medisinering som fører til økt symptomtrykk. Da det er et terapeutisk formål finner lagmannsretten at er tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling som rammes av Grunnloven § 93 eller EMK art. 3 ikke foreligger. Men i terapeutisk dvs. helbredelsens perspektiv ble tvangsbehandling i årtier et nytteløst fiasko.
Det kan allerede rettes begrunnet tvil om «mer bipolar karakter» («manisk fase, eventuelt med psykotiske symptomer») er alvorlig sinnslidelse, videre er det tvilsom at «nærliggende og alvorlig fare for eget eller andres liv eller helse» foreligger. [Ifølge HR-2016-1286-A avsnitt 36 kreves det «stor sannsynlighet for at forverringen vil inntreffe nokså umiddelbart». Det påstås ikke engang.] På den andre siden er «tvangen som sterkt belastende» ifølge dommen.
Dermed er helhetsvurderingen tvilsomt om tvang er «klart det beste».
Kjernen i FN Special Rapporteur on Torture sitt argument er at formålet/intensjonen å utsette psykoseutsatte for tvangsbehandling er tortur og umenneskelig behandling. Både bl. a. ØSK komiteen, CRPD komiteen, FN Special Rapporteur for CRPD og rett til helse har tilsluttet seg FN Special Rapporteur on torture. Dette er dokumentert i notatet skadelig tvangsutvikling innen psykiatrien. Disse uttalelser har ifølge anerkjent juridisk praksis stor vekt men er blitt ignorert av lagmannsretten.
Her skiftet diagnosen fra paranoid schizofreni til schizoaffektiv lidelse og nå «muligheten åpen for at As lidelse i dag kunne være av mer bipolar karakter» som ansees å oppfylle alvorlig sinnslidelse. Men det forelå altså ikke på tidspunkt av rettsforhandlingen dvs. ikke «oppfylt i dag».
En enstemmig kontrollkommisjon med meg har nedstemt en psykiater mange ganger som ønsket å utvide alvorlige sinnslidelse til å omfatte depresjon. Psykiaterne klaget av kontrollkommisjonen har ingen psykiatrisk kompetanse. Det nyttet ikke å henvise til loven. Tvert imot fikk psykiaterne i Fylkeslegens tilsyn av sykehuset medhold som viste Fylkeslegen som latterlig kontrollorgan og at psykiatrien er et rettsløs område.
Denne saken illustrer FN rapporteurs mot tortur sitt poeng om at tvang på basis av diagnosen «alvorlig sinnslidende» er diskriminerende. Hendelser så langt tilbake som 2015 og 2016 blir brukt 2024 å innsperre som er helt uforholdsmessig fordi dem er forlengst «sonet». Nå blir spekulasjonen brukt at seponering fører til psykosettbrudd som så fører så til «nærliggende og alvorlig fare for andres liv og helse».
I dommen av Agder lagmannsrett 16. juli 2020 [LA-2020-60747] har samme pasient fått underkjent at «Behandlingen av (...) utgjør en nedverdigende og umenneskelig behandling av et menneske med nedsatt funksjonsevne i strid med CRPD Art.15». Begrunnelsen var «Lagmannsretten viser til de strenge vilkårene i loven for bruk av tvang». Denne lettvinte dom her viser at det er ikke tilfelle. Her var advokaten veldig framsynt og en pioner. CRPD blir nå inkorporert i norsk lov.
Oppsummering: Tvangsmedisinering er aldri prøvd rettslig og Statsforvalteren svikter sitt tilsyn, som er allerede uverdig et sivilisert rettssamfunn. Tvangen er ikke «klart det beste». I denne dommen blir psykiatriens framstilling legitimert på bekostning av pasientens helse og menneskerett for torturfrihet (CRPD Art. 15). Det er skandaløst diskriminerende at rettigheter etter EMK art 6 nr. 3 om rett til å føre vitner er krenket. Det er skandaløst at lagmannsretten kaster ikke lys i psykiatriens mørke og det er å håpe at saken blir brakt inn til EMD for å løfte rettssikkerheten for diskriminerte folk med psykososiale funksjonsnedsettelser.
Grimstad, 13.6.24 [oppdatert]
Walter Keim
Reaksjoner
på erfaringer med helse- og sosialvesenet
Oppfølging 20.6.24: Anke ril Høyesterett med påstand: Lagmannsrettens dom oppheves og henvises til ny behandling hvor det gis anledning til full bevisførsel om farlighetsvurderingene i saken
