Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience: Hjalp det?

Er forslaget i artikkelen "Tvangsmedisinering må forbys" realistisk? Kan det gjennomføres?

Martin Zinklers artikkel «Germany without Coercive Treatment in Psychiatry - A 15 Month Real World Experience» skal være utgangspunkt for å gi et svar.

Jeg tok kontakt med Peter Lehmann og et medlem av den tyske forbygginbgsenhet mot tortur for å få informasjon om situajonen i Tyskand. Jeg utdyper den juridiske situasjon i Tyskland og går inn på hvordan noen aktører ser på de problemstillingene. Så kommer jeg til hvor mange tvangsinnleggelser og tvangsmedisineringer som finnes i Tyskland.

Peter Lehmann har psykiatrierfaring og beskjeftiget seg siden begynnelsen av 90 tallet med psykiatri og det er blitt hans levebrød. Han var formann i ENUSP fra 1997–99 og er blitt æresdoktor og har et forlag http://www.peter-lehmann-publishing.com/

Lehmann vil holde en keynote på WPA XVII World Congress of Psychiatry Berlin 2017 om Responding to the Catastrophic Reduction of Psychiatric Patients’ Life Expectancy.

Alt som står Zinklers artikkel om det juridiske synes riktig og det gjør et godt intrykk at han er ikke av de psykiaterne som "vet" uten å dele kilden (f. eks domsavgjørelser med journalnummer) til sin visdom. Men for å svare på spørsmålene trengs det tilleggsinformasjon.

Peter Lehmann skrev i "Forced Psychiatric Treatment (and Protection against it) in Germany in 2013" (https://www.madinamerica.com/2013/09/forced-psychiatric-treatment-protection-germany-2013/ ) om de 3 lover som styrer:

In Germany, we have three legal regions referring to psychiatry:

Forfatningsdomstolene underkjennte tvangsbehandlingslovene pga. at grunnlovens selvbestemmelsesrett krenkes i avgjørelsene ( 2 BvR 633/11 og  2 BvR 882/09 2 BvR 228/12). Det gjaldt Bundesländer (føderale delstater).

Som mange andre land i Europa (noe som vil også komme inn i Oviedo konvensjonen sine anbefalinger) hadde og har tvangslovene for delstatene (Bundesländer) ingen behandling/bedring betingelse for innleggelse men bare "fare for seg selv og andre" kriteriet.  Tysk rettspraksis avskjerer behandlingsargumentet med retten å være syk ("Recht auf Krankheit").

Bedring i tvangsbehandling knyttes til framgang angående mindre fare. Rettspraksis anseer faren til andre og seg selv med tvangsinnleggelsen å være svekket så pass mye at tvangsmedisinering ikke vedtas/godtas som hovedregel.

Når det gjelder det nye føderale vergemåls lov ("guardianship law") fra 2013 gjelder tvang for fare for seg selv og så presiserer Lehmann det slik:

The guardianship law was also reformed; according to the German Civil Code (§ 1906, section 3), carers can only agree with violent treatment if

“… 1. the person placed under care cannot recognize the necessity for the medical measure or act following this insight due to a mental illness or a mental disability,
2. it was tried before to convince them of the necessity for the medical measure,
3. the medical coercive measure for their benefit is necessary (in the context of the commitment in accordance with section 1) in order to avoid a threatening substantial health damage,
4. the substantial health damage cannot be avoided by another measure which is reasonable the person placed under care, and
5. the expected benefit of the medical coercive measure outweighs clearly the expected impairments…”

Fra Lehmanns synsvinkel gir ikke dette beskyttelse og han anbefaler derfor sin kjepphest nemlig reservasjon (Advance Directives) mot tvangsbehandling.

Både tvangsinnleggelse og tvangsmedisinering kan bare gjøres etter en tingrettsbehandling. Så det er tingrettene som tolker denne lovbestemmelsen.

Rettspraksis stiller 9 krav til tvangsbehandling, bl. a. størrelsen og lengden av doseringen av medisinen og at den ønskede suksess må nåes ("Zwangsbehandlungen müssen den angezielten „Erfolg“ erreichen.") se side 4 i "Nachgefragt - die Reform der Zwangsbehandlung mit Neuroleptika in der Praxis der Betreuungsgerichte von em. Prof. Wolf Dieter Narr, Berlin und Wiss. Mitarbeiter Thomas Saschenbrecker").

En rundspørring blant 676 tingretter i Tyskland viser at praksis er ganske forskjellig. 8% av tingrettene har gitt avkall på tvangsbehandling. En tingrett (AG Stolzenau) synes stolt av at de ønsker at det blir offentlig kjent at tvangsbehandling ikke blir godkjent der (side 11 i  "Nachgefragt ...).

For meg er det avgjørende hvor mange som er tvangsbehandlet. Både Zinkler og Involuntary Medication, Seclusion, and Restraint in German Psychiatric Hospitals after the Adoption of Legislation in 2013 skriver at 0,5 % av de innlagte pasientene blir tvangsmesidinert. I Norge er ca. 10% av de innlagte tvangsmedisinert. Så min konklusjon er at andre strengere regler og rettsbehandling får en kraftig nedgang i tvangsmedisinering men antall tvangsinnleggelser (1,98 per 1000 innbyggere i Norge mot 1,44 i Tyskland [Bayern 4,77] ) hjelper det dessverre ikke mye.

Grunnene til det kan være mange, men særlig interessant synes jeg er at "Deutschen Gesellschaft für Psychiatrie, Psychotherapie und Nervenheilkunde (DGPPN) har mislyktes å komme fram til omforente standarder for tvangsbehandling og hvordan "Einsichtsfähigkeit" (=beslutningskompetanse?, kompetansebasert modell?) operasjonaliseres og defineres. Psykiatrikritiske dommere og forfatningsdomstolen har vektlagt det. Tyske legeorganisasjoner har oppfattet å berdre etikken i behandlingen for å vinne tilbake tillit.

Jeg har derfor satt pris på at LDO i høringen til Prop. 147 L (2015–2016) Endringer i psykisk helsevernloven mv. (økt selvbestemmelse og rettssikkerhet) foreslo at Stortinget krever at Helsedirektoratet utarbeider en veileder slik at helsevesnet ikke bare fortsetter som før.

Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (=avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentariere som stemte for disse lovene. Her blir både AG Stolzenau og Zinklers psykiatrisk sykehus Heidenheim nevnd som eksempler at tvangsbehandling er unødvendig.

Luzius Wildhaber, president av EMD oppfordret Tyskland å følge EMD dommsavgjørelser (Europäischer Menschenrechtshof: Präsident ermahnt Deutschland). Der kom det også fram at domsavgjørelsene "ikke altid lett å lese" og Tysk offentlighet og journalister benektet at Tyskland må følge EMD. Da en dommer som er overbevist om at Tysk rettssikkerhet er best i verden ikke blir gjort kjent med EMD sin rettspraksis har Europarådets menneskerettskommisær foreslått å skolere tyske dommere i EMK. Dette har jeg foreslått for Bayern, men ble nektet innsyn i begrunnelsen av Statsregjeringen i Bayern hvorfor det ble avvist. Denne saken har nå havnet hos EMD (Enforcement of the Human Right of Access to Information in Bavaria/Germany). 98% av befolkningen i Eurasia (Europa og  Russland plus de sentralasiatiske og de transkaukasiske republikkene) har nasjonale offentlighetslover men Bayern har ingen offentlighetslov på delstatsnivå. Forfatningsdomstolen lot den bare ligge i 2 år og avviste klagen etterpå uten begrunnelse.

I "Freistaat" Bayern regjerte den samme parti i mer enn 50 år og har retten å oppnevne dommere. Der her at dette gjør seg også gjeldende i et strengt tvangsbehandlingsregime.

Jeg har nå gitt de forskjellige interpretasjonene av rettspraksis i Tyskland med kildene jeg støttet meg på. Dette er komplisert bl. a. er forfatningsdomstolens avgjørelse vanskelig å tolke og forskjellige aktører ser det helt forskjellig: Så da sitter jeg med spørsmål om du fikk svar til dine spørsmål? Ble du nå klokere?

Riktignok har antall tvangsmedisineringer gått ned mye, men det er bare et forbud som er helt effektivt. Bortfall av behandlingskriteriet og domstolsbehandling blir motarbeidet og psykiatrien sir «fare» når det i realiteten muligens dreier seg om behandling som ønske å behandle.

Min konklusjon er at tvangsmedisinering kan og må forbys.

--
Walter Keim
Netizen: http://sites.google.com/site/walterkeim/no
Avskaff tortur i psykiatrien: http://avskaff-tortur.tk/
Pasientrettigheter er menneskerettigheter: http://wkeim.bplaced.net/pasienter.htm
Skyggerapport til FN: http://wkeim.bplaced.net/files/FN_rapport.html
NORWAY MUST FULLY RESPECT RIGHTS OF PEOPLE WITH DISABILITIES:
https://www.causes.com/campaigns/102618-stop-torture-in-psychiatry-in-norway

Vedlegg: Gesetz über Hilfen und Schutzmaßnahmen bei psychischen Krankheiten (PsychischKranken-Hilfe-Gesetz – PsychKHG)

§ 13: Unterbringing:
(3) Unterbringungsbedürftig ist, wer infolge einer psychischen
Störung nach § 1 Nummer 1 sein Leben oder
seine Gesundheit erheblich gefährdet oder eine erheb -
liche gegenwärtige Gefahr für Rechtsgüter anderer darstellt,
wenn die Gefährdung oder Gefahr nicht auf andere
Weise abgewendet werden kann.

§ 20: Behandling:
(2) Die Behandlung bedarf der Einwilligung der un - tergebrachten Person. Die Einwilligung muss auf dem freien Willen der insoweit einwilligungsfähigen und ärztlich angemessen aufgeklärten untergebrachten Person beruhen.
(3) Die Einwilligung der untergebrachten Person in die Behandlung, die ihrem natürlichen Willen widerspricht (Zwangsbehandlung), ist dann nicht erforderlich, wenn und solange 1. sie krankheitsbedingt zur Einsicht in die Behandlungsbedürftigkeit der Krankheit, wegen derer ihre Unterbringung notwendig ist, oder zum Handeln ge - mäß solcher Einsicht nicht fähig ist und die Behandlung nachweislich dazu dient,
a) eine Lebensgefahr oder eine gegenwärtige erheb - liche Gefahr für die Gesundheit der untergebrachten Person abzuwenden oder
b) die tatsächlichen Voraussetzungen freier Selbst - bestimmung der untergebrachten Person so weit als möglich wiederherzustellen, um ihr ein möglichst selbstbestimmtes, in der Gemeinschaft eingegliedertes Leben in Freiheit zu ermöglichen, oder
2. die Behandlung dazu dient, eine Lebensgefahr oder eine gegenwärtige erhebliche Gefahr für die Gesundheit dritter Personen abzuwenden.