Leserbrev, debatt, kronikk: Når skal den velmenende formynderstat slutte å legitimere tortur i psykiatrien?

Walter Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 24.11.2016



Åpent brev til deltagerne i høringene individuell klagerett og redusering av tvang i psykiatrien

Kopi: Stortingets partigrupper, utenrikskomiteen, Pasientorganisasjoner, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), Menneskerettsorganisasjoner

Høringene individuell klagerett og redusering av tvang i psykiatrien: Hvorfor slapp staten å bli ansvarliggjort for å legitimere tortur?

I Meld. St. 39 (2015-2016) avviste regjeringen å gi individuell klagerett til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Prop. 147 L (2015–2016): "Endringer i psykisk helsevernloven" foreslo å øke rettssikkerhet og å redusere tvang i psykiatrien.

Høringene gikk inn for individuell klagerett for å synliggjøre menneskerettsproblemer. Bortsett fra legeforeningen fant styrking av rettssikkerheten for psykiatriske pasienter støtte.


FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som forbyr diskriminerende unødvendig tvang mot personer med nedsatt psykososialt funksjonsevne ble motarbeidet av regjeringen i 10 år og først ratifisert av Norge 2013 som 130. stat. Dessverre er endringene i psykisk helsevernloven basert på Paulsrud utvalget fra 2011 og tillater fremdeles tvangsmedisinering og tortur.

Etter å ha spurt: “Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som anses som tortur av FN?“ og svart til statens påstand at tvang er "nødvendig omsorg" med kampagnen avskaff-tortur.tk på basis av FN komiteeene for tortur, CRPD og ØSK synes jeg selv å ha gjort min borgerplikt og vet i øyeblikk egentlig ikke hva mer jeg skulle gjort. Allikevel ønsker jeg her på overtid å spørre: Var det ikke nok kunnskap eller nok mot å ansvarliggjøre staten for å legitimere tortur?

Departementet var i forarbeidene til loven om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). Kjetil Lund (5) har vist til at kravet om stor sannsynlighet ikke blir møtt og foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering (vedlegg A). Erfaringene fra andre land (Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes (4: «Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience “). Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland. Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») Tyskland til FN som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»
Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)

5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, skyggerapporti regi av FFO og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling. LDO uttaler med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)»

Norge har så langt den høyeste bruk av tvang i Europa (2).

Det har vært tverrpolitisk enighet i Stortinget i 15 år å redusere tvang. Dette ble ignorert og sabotert av psykiatrien. Tvangen økte med en tredjedel. Like gammel er underrapportering. Verst er St. Olavs hospital som rapporterer bare 10 % av belteleggingen. På bakgrunn av at FN anseer tvangsmedisinering som tortur og de dokumenterte helseskader av langtidsmedisinering av antipsykotika er et forbud av tvangsmedisinering påkrevet. Dessverre har opprettelsen av alternativer, f. eks. Medisinfrie tilbud blitt sabotert, som ville øke recovery (tilfriskning) fra 5% til 80% (1):

Council of Evidence-based Psychiatry ble opprettet 2014 og publiserer forskning på langtidsbehandling "antipsykotisk" psykofarmaka og konsekvensene,  med bl. a. deltagere Robert Whitaker og Peter C. Gøtzsche.

Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.» Wunderinks randomiserte studie bekreftet resultatene . «Open dialogue» terapi metode bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).


Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."

FNs komité mot tortur (CAT/C/NOR/QPR/8) spør i 2015 som forberedelse av Norges rapport for 2016: Er beltelegging, tvangsmedisinering og elektrosjokk avskaffet med lov? Hvordan sikres informasjon til pasientene?

I General Comment 1 premiss 42 har CRPD-komiteen uttalt om tvang i psykiatrien at: ...forced treatment by psychiatric and other health and medical professionals is a violation ... of the rights to personal integrity (art. 17); freedom from torture (art. 15); and freedom from violence, exploitation and abuse (art. 16).”

Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg også reservert meg mot behandling i St. Olavs hospital, sedering og tvang. Som min advokat har jeg satt opp Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentariere som stemte for disse lovene. I tillegg rapporteres Norge inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur.

Mvh

Walter Keim

Resultat 31.1.2017: Meld. St. 39 (2015–2016) – Individklageordningene til FNs konvensjoner om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, barnets rettigheter og rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne – vedlegges protokollen, dvs. folk med nedsatt funksjonsevne har ikke lov å klage til FN Norge: Menneskerettsbruddene fortsetter.

Resultat svstemning 14.1.2017: Dokument 8:90 S (2015–2016) – Representantforslag fra stortingsrepresentantene Ketil Kjenseth, Trine Skei Grande og Sveinung Rotevatn om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren – vedlegges protokollen, dvs. at Stortinget fortsetter sin avmaktspolitikk bare å holde taler.

Vedlegg A): Kjetil Lund i Aftenposten 23. juni 2016 om medisinfrie tilbud: At all tvangsmedisinering må forbys, slik også FN-komiteen under Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter og andre FN-organer går inn for, er et nødvendig neste skritt. Replikk.

Helseministerens pålegg om medikamentfrie behandlingstilbuder svært positivt.

I en kronikk 14. juni hevder professor i psykiatri, Jan Ivar Røssberg, at helseminister Bent Høies pålegg om medikamentfrie behandlingstilbud er uforsvarlig, at slike tilbud ikke har positive effekter, men at man derimot «vet» at antipsykotika virker.

Negative effekter for flertallet

Det er aldri utviklet antipsykotika som kan forutsies å ville få overveiende positiv behandlingseffekt. Dette fremgår av NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, som undersøkte kunnskapsgrunnlaget for den omfattende tvangsmedisinering som finner sted – årlig flere tusen formelle vedtak, og hertil mange som medisineres «frivillig» under trussel om at de ellers vil bli tvangsmedisinert.

NOU-en viser at antipsykotika har litt bedre effekt enn placebo. Ved akutte psykoser er effekten (symptomdemping) 10–20 prosent bedre, ved langtidsbehandling (hindre tilbakefall) 25 prosent bedre. Dette betyr at henholdsvis minst 5–10 og minst 4 personer må behandles for å få ett positivt resultat. På forhånd er det ikke mulig å si hvem som vil profittere. Det store flertallet har utelukkende negative effekter.

Dagens praksis er ulovlig

NOU-en fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept.

Det finnes adskillige medisinfrie tilbud med gode effekter, men en uhyggelig klokkertro på tvangsmedisinering har vært en sovepute som har hindret utvikling av slike alternativer. Helseministerens pålegg er svært positivt. At all Tvangsmedisinering må forbys, slik også FN-komiteen under Konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter og andre FN-organer går inn for, er et nødvendig neste skritt.

Vedlegg:

  1. Andreassen, Røssberg og Malts pseudovitenskapelige realitetsfjerne eventyrfortellinger legitimerer tvang og helseskade: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Aapent_brev_MRA.html

  2. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/Europatoppen_tvang.html

  3. Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/FN_tvang.html, http://home.broadpark.no/~wkeim/files/UN_coercion.html

  4. Martin Zinkler: Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience: http://www.mdpi.com/2075-471X/5/1/15/htm

  5. Ketil Lund. Tidsskrift for Den norske legeforening Nr. 4, 16. februar 2017. Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 Tvangsmedisinering må forbys http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0





[Pasientrettigheter]