The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Til
Hilde Hem/Tone Larsen
Hoel, Erfaringskompetanse. Kopi: pasientorganisasjonene
Det refereres til «Hva kan forventes av psykisk helsevern?»: Pasienter og pårørende forventer å få delta i en respektfull dialog – og sammen med fagfolk legge en plan som er individuelt tilpasset for akkurat dem og deres familie og situasjon. Med andre ord forventer pasienter og pårørende i hovedsak det som allerede er en rettighet i henhold til Pasient -og brukerrettighetsloven, og det som anses for å være god behandling og god praksis i hjelpetjenestene.
Hvilke rettigheter er lovfestet og hva sier forskning?
Ved siden av medvirkning er retten til selvbestemmelse, et menneskerett som forutsetter «nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen» for å være gyldig.
I ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak” ble antipsykotiske legemidler ansett å ha veldokumentert effekt og ført til en revolusjon i behandlingen av psykoselidelser. «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet».
Det er interessant at Norsk psykiatrisk forening (Npf) har moderert disse overvurderte forventningene og foreslått tiltak for å redusere overbehandling innen eget spesialfelt, dvs. «Gjør kloke valg»-kampanjen.
Men FHI finner 2019: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose» (FHI 2021 ISBN 978-82-8406-251-8). Akutt god symptomreduksjon farmasøytisk effekt for 9% (Leucht 2017) men effekten usikker da ikke antipsykotikanaiv. 9% av pasientene og 62% av behandlere finner langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021).
For å gjøre samtykke gyldig må informasjonen om antipsykotika bli realistisk.
Formål med reglene i psykisk helsevernloven er å forebygge og begrense bruk av tvang. Det har blitt ignorert i 20 år: Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50% og er 10 ganger så høy enn i Italia og Portugal. I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det absolutt nødvendige er det høyeste 5 ganger for høy.
96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. 70% blir medisinert uten nytte av medisinen. 44% av pasientene opplever langvarig medisinering som veldig skadelig 22% som litt skadelig (Lauveng et al. 2021). Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Myten at «Ønsket om å slippe medisiner er nok ofte et uttrykk for urealistiske forventninger, et håp om å slippe sykdommen» legitimerer denne uvettige overmedisinering.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles. I «Økt bruk av tvang er å gå baklengs inn i fremtiden» inviteres til nye tvangsfrie tilnærminger som utvikles både internasjonalt og nasjonalt. Anna Tresse skisser løsninger i «Hva må gjøres med de psykiske helsetjenestene?»
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Erfaringskompetanse har rett å påpeke at pasientens forventninger er i samsvar med lovbestemmelser, men tar dessverre ikke opp selvbestemmelse og tvangsproblematikk. Psykiatrisk praksis har gjennom tilsidesettelse av loven og feiltolkning av forskning ignorert pasientenes forventninger.
Denne realitetsorientering om psykiatrisk behandling på basis av forskning er blitt gitt til Anders Malkomsen, Carl Tollef Solberg som forfattet «Psykiatriens forventningskrise».
Rindal, 5.5.22
Walter Keim
