The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Åpent brev til diskusjonsdeltagere «Kvalitet i psykisk helse» debatt i Arendalsuka
Det refereres til «Kvalitet i psykisk helse» debatt i Arendalsuka 18. august 2022 med bl. a. spørsmålene og varslet en forpliktende kvalitetsreform:
Men er det nok?
Og hvilke endringer er nødvendige?
Bør tjenestene tilpasse seg brukerne?
Hvorfor er samhandling så vanskelig?
I diskusjonen var det enighet om Riksrevisjonens undersøkelse av psykiske helsetjenester som beskriver utfordringene
«Mange med psykiske plager og lidelser får ikke hjelp når de trenger det»
å «ta i bruk kunnskap er ikke godt nok»,
kvalitetsforbedring og brukermedvirkning ikke tilstrekkelig
utvikling av kvalitetsindikatorer nødvendig
Økt satsing på forebygging, bedre samhandling, indikatorer for hva som virker og slutt av behandling som ikke nytter ble nevnt.
Det ville være feil å putte penger i behandling som ikke virker. Det nytter ikke å bare ha mer av noe som fungerer dårlig. Opptrappingsplanen gjorde denne tabbe og hadde etter 10 år samme problemene, da recovery-orietering og tvangsreduksjon ble ignorert. Tvang er i et spenningsforhod til EMK artikkel 3 (Forbud av tortur).
Tvangsinnleggelsene i Norge de høyeste i Europa, 10 gangelr så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det «strengt nødvendige» (phvl § 4-2) er det høyeste 5 ganger for høy.
Vil WHOs forslag til tvangsfrie tjenester føre fram?
96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. 70% blir medisinert uten nytte av medisinen. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke.
I «Loven om begrensning av tvang har et hovedproblem» identifiseres tvangsutsatte som motivert for å få forandringer. Inger-Mari Eidsvik og Merete Nesset rettssak mot tvangsbehandling er et eksempel for det. Betyr diskusjonen om kvalitet at det blir flere som tar til ordet for slutt på medisinering av non-responers dvs. forandringer av en 60 år gammel praksis?
Vil motstanden mot FN rapporteurs for helse forslåtte revolusjon og WHOs QualityRights avta?
I «Som dag og natt? Om forskjellen i forståelse mellom misfornøyde brukere og ansatte.» (AFI-notat 9/2011) kommer det fram at «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. En av de mest fremtreende forskjellene mellom pasienter og personalet er synet på bruk av tvang.». Derfor er det bare tvangsmedisinering som kan resultere i at nesten alle tvangsinnlagte medisineres.
Ifølge forskning har pasientene rett både når det gjelder årsak og fornuftig medisinering av psykose. Å slutte med tvangsmedisinering kan innlede et paradigmeskifte uten overmedisinering.
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
FHI konkludere i Jardim et al., 2021: Kunnskapsgrunnlaget som inngår i denne rapporten viser at det er usikkert hvorvidt effekten av antipsykotika er forskjellig fra effekten av ikke-medikamentelle tiltak gitt alene eller sammen med placebo på psykosesymptomer og sosial fungering hos personer med førstegangspsykose (Psykososiale intervensjoner litt bedre: Figure 3, Figure 5, Figure 11).
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. 9% av pasientene og 62% av behandlere anser langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021).
Psykiatrien klager over at pasientene mangler sykdomsinnsikt, mens pasientene har god grunn å avvise vettløs overmedisinering som er nesten det eneste som i praksis tilbys. Tvangsmedisinering som er bannlyst av FN rapporteur mot tortur brukes for å trumfe gjennom overmedisinering.
Danmark har mindre enn halvparten tvangsinnlagte personer og vesentlig mindre tvangsmedisinering dvs. 825 personer i 2019, det var 2009 ca. 2,2% av de innlagte. I Tyskland har forfatningsdomstolen forbudt tvangsbehandling i 1 og et halvt år. Derfor sank antall tvangsmedisinerte til 0,6% i delstat Baden-Württemberg. I Norge var det 9% tvangsmedisinerte i 2012.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» (phvl § 4-4) for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester en videreføring av QualityRights med bl. a. Open dialogue, Basal eksponeringsterapi (BET) og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
Et eksempel vises i studien av Tomi Bergström et al. 2018 som mer enn halverer medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. BET kan halvere personalet mens Open dialogue har potensial å halvere behandlingsbehovet med fornuftig medisinering.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og et paradoks at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere. Kan kvalitetsorientering hjelpe?
Rindal, 21.8.22
