The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Walter Keim, tlf.
Almbergskleiva 64
6657 Rindal
Åpent brev til NPF
Det refereres til Styret i Norsk psykiatrisk forenings innspill «"Pilleskam" i psykiatrien er et alvorlig samfunnsproblem» Hvorfor er det så stor motstand mot bruk av medikamenter? Det påstås at motstanden skyldes at det «publiseres systematisk desinformasjon» og «florerer med konspiratoriske teorier om at legemiddelindustrien bare vil tjene penger på å gjøre folk mest mulig avhengige».
Elefanten i rommet nemlig overmedisinering over mange år som er blitt en folkehelsekatastrofe og stadig økende tvangsmedisinering nevnes ikke. Derfor får altfor få pasienter oppfylt sin lovfestede rett til tilstrekkelig, effektiv, tilpasset og valgfri behandling.
Sammenfatning: Nåværende praksis medisinerer mer enn 95% av psykosediagnostiserte og tvangsinnlagte med antipsykotika. Bare 9% (Leucht et al. 2017) har farmasøytisk akutt god symptomlette, dvs. 91% er uten slik effekt som betyr et overveldende flertall av non-responsers. 94% (kilder) opplever bivirkninger som fører til at «opp til 93%» slutter med antipsykotika. 66% av forespurte pasienter anser langvarig medisinering som skadelig (Lauveng et al. 2021). Derfor motsetter pasientene seg overmedisinering. Kognitiv terapi som ifølge retningslinjene bør tilbys alle er i mange avdelinger ikke tilgjengelig. Derfor kan overmedisineringen bare oppnåes med tvangsmedisinering. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa 10 ganger høyere enn i Italia og Portugal.
Støtte til eksessiv overmedisinering som gjøres mulig av ulovlig tvangsbehandling gjør:
offentligheten blir feilinformert
ulovlig tvangsmedisinering legitimeres
pasientenes samtykke blir ugyldig
det står i veien for en revolusjon i behandlingen, en overgang fra trosbasert overmedisinering til forskningsbasert helsefremmende behandling anbefalt av WHO
Det henvises til «Effekten og bivirkninger av psykiatrimedisiner er på nivå med de medisiner som blir brukt i somatisk helse.» Men somatisk medisin tas frivillig. For antipsykotika refereres Leucht et al. 2009, dvs. 41 minus 24% placebo lik 17% farmasøytisk effekt for hovedsaklig minimal symptomreduksjon. Vedlikeholdsmedisinering baserer seg på seponering og inkluderer abstinens. Her er det Number needed to treat (NNT) 3, dvs. 3 må behandles for å hjelpe en.
Tvangsmedisinering krever stor sannsynlighet for helbredelse i psykisk helsevernloven.
«Pasienter med alvorlig depresjon ... bedres med medisiner». Men den store veksten av forskriving av antidepressiva gjelder alle depresjoner . NNT er 10 og placebo effekt er 40% . Trening er mer effektivt enn medisiner mot psykisk sykdom.
«Pasienter som behandles med medisiner, kommer raskere i arbeid, og uførhet kan forebygges» henviser bare til antidepressiva ikke f. eks. antipsykotika.
Teksten «Prognosen og tilbakefallsrisiko bedres betydelig blant pasienter med psykose som bruker antipsykotika over en viss tid.» henviser til en studie med 53 pasienter dvs. «cherry picking». Leucht et al. 2012 finner NNT 3 men inneholder også abstinensproblemer.
Teksten «Det er ikke noe biologisk grunnlag for at vanlige psykiatrimedisin som antidepressiver, stemningsstabiliserende og antipsykotika skaper avhengighet.» henviser bare til «Antidepressiva» som sier ikke noe om antipsykotika. Seponeringsproblemer ble skjult. Langtidsproblemer er vel kjent.
Når det skrives: «Ville helsepersonell ubemerket gå hen og si at insulin er unødvendig fordi man heller bør spise sunt?» er det polemisk og uten relevans i denne sammenheng.
Omtalen «medisiner som brukes innenfor hjernehelse» er avleggs. Johannessen et al. 2021: «Moderne psykoseforståelse: Fra hjernelidelse til stresslidelse» ordlegger seg slik. «(I) forhold til de alvorligste psykiske lidelsene må vi innse at dagens medikamenter ikke er så effektive som man kunne håpe.»
Referansene støtter ikke opp om påstandene og oppfyller under ingen omstendigheter «strengt faglig forsvarlighetskriterium» som er en forutsetning for tvangsmedisinering med antipsykotika.
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvang. 97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt i Finland (Bergstrøm et al. 2018).
10 norske psykiatere finner i Bjornestad , Larsen et al. 2017 med henvisning til Sohler et al. 2015 at det finnes ingen evidens for langtidsbruk av antipsykotika utover 3 år . Men av de ansatte i psykiatrien finner ifølge Lauveng et al. 2021 86% langvarig tvangsmedisinering nyttig og bare 4% unyttig. 9% av pasientene finner svært nyttig og 44% ikke nyttig. 66% av pasientene anser langvarig medisinering som skadelig.
De samme psykiatere henviser til Jaaskelainen et al. 2012 som fant at recovery er mellom 8 og 20%, men unnlater å opplyse at 20% var i 50-årene og 8% i 90-årene.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Det er få pasienter som har liten usikker symptomlette. Mange opplever bivirkninger og støtter derfor et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.
Rindal, 15.8.23
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
