The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Walter Keim
Almbergskleiva
64
6657 Rindal
Åpent brev til Solveig Klæbo Reitan
Det refereres til Solveig Klæbo Reitan Jo, psykiatrien har gjort store fremskritt. Å avskrive medisin som et hjelpetiltak for psykisk syke, er fullstendig uansvarlig. Som et svar til Gunnhild Ruud Lindvig, skriver under Debatt i Morgenbladet 18.7.2023 Psykiatriens virkelige krise og manglende framskritt.
Sammenfatning: Mer enn 90% av psykosediagnostiserte og tvangsinnlagte medisineres med antipsykotika. Bare 9% (Leucht et al. 2017) oppnår farmasøytisk akutt god symptomlette, dvs. 91% er uten slik effekt som betyr et overveldende flertall av non-responsers. 94% (kilder) opplever bivirkninger som fører til at «opp til 93%» slutter med antipsykotika. Derfor motsetter pasientene seg overmedisinering. Kognitiv terapi som ifølge retningslinjene bør tilbys alle er i mange avdelinger ikke tilgjengelig. Derfor kan overmedisineringen bare oppnåes med tvangsmedisinering. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa 10 ganger høyere enn i Italia og Portugal.
Støtte til eksessiv overmedisinering og ulovlig tvangsbehandling gjør:
offentligheten blir feilinformert
ulovlig tvangsmedisinering legitimeres
pasientenes samtykke blir ugyldig
det står i veien for en revolusjon i behandlingen, en overgang fra trosbasert overmedisinering til forskningsbasert tvangsfri helsefremmende behandling anbefalt av WHO
Reitan påstår «Tvangsbruk er imidlertid juridiske, administrative tiltak som ikke må sammenblandes med faget medisin.». Men ifølge psykisk helsevernloven § 4.4 «kan (behandling) uten eget samtykke undergis slik undersøkelse og behandling som klart er i overensstemmelse med faglig anerkjent psykiatrisk metode og forsvarlig klinisk praksis... Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse». Forarbeidene til loven krever «strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om "stor sannsynlighet" for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur)».
I belteleggingsakandalen framstod psykiatrien som et resttssikketsmessig katastrofeområde. Derfor ble det satt ned et utvalg om tvangsbegrensning. Det var Reitan som på vegne av Norsk psykiatrisk forening polemiserte mot lovpålagt tvangsreduksjon. Det er ansvarsfraskrivelse å skylde på loven angående tvang når psykiatrien har brutt loven i 20 år.
Reitan skriver: «Det skjer årlig flere drap på grunn av ubehandlet psykose. Dette er en katastrofe for dem som drepes så vel som for pasienten som har drept og for begges familier. Å avskrive medisin som et hjelpetiltak for pasient så vel som familie og samfunn her er fullstendig uansvarlig.»
Sjansen for å bli drept av en person med alvorlig psykisk lidelse i Norge i fjor var omtrent en til en million. Allikevel har pressen ført en kampanje for å framstille alvorlig psykisk syke som farlige drapspersoner. Bare omtrend 10% av omtrend 8000 tvangsinnleggelsene er vurdert farlig for andre og får behandling. Når det henvises til «ubehandlet psykose» er det altså ikke farlige. Å ta til orde for enda flere tvangsinnleggelser enn 8000 for å få ned omtrent 5 drap per år er søkt. Her brukes usaklig stigmatisering av alvorlig psykisk syke til å forsøke å legitimere overmedisinering.
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729).
Den kliniske erfaring at å slutte med antipsykotika etter at alle fikk antipsykotika fører til at sykdommen kommer tilbake og dermed utelukke abstinens er et synsbedrag som kan ikke legitimere tvangsmedisinering og menneskerettsbrudd.
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
FHI konkludere 2021: Kunnskapsgrunnlaget som inngår i denne rapporten viser at det er usikkert hvorvidt effekten av antipsykotika er forskjellig fra effekten av ikke-medikamentelle tiltak gitt alene eller sammen med placebo på psykosesymptomer og sosial fungering hos personer med førstegangspsykose (Psykososiale intervensjoner litt bedre: Figure 3, Figure 5, Figure 11).
FHI direktøren svarte til innvendingen at antipsykotikanaive studier ville være uetisk: «Vi antar at Bramness og Røssberg mener at det er uetisk at en gruppe pasienter skal randomiseres til å ikke få antipsykotika. Det er minst like god grunn til å hevde at det er uetisk ikke å undersøke effekten av et legemiddel i randomiserte studier.» Det betyr at psykiatrisk praksis har medisinert uetisk i 60 år.
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvang. 97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt i Finland (Bergstrøm et al. 2018).
10 norske psykiatere finner i Bjornestad , Larsen et al. 2017 med henvisning til Sohler et al. 2015 at det finnes ingen evidens for langtidsbruk av antipsykotika utover 3 år . Men av de ansatte i psykiatrien finner ifølge Lauveng et al. 2021 86% langvarig tvangsmedisinering nyttig og bare 4% unyttig. Hos pasientene finner 9% svært nyttig og 44% ikke nyttig. 66% av pasientene anser langvarig medisinering som skadelig..
De samme psykiatere henviser til Jaaskelainen et al. 2012 som fant at recovery er mellom 8 og 20%, men unnlater å opplyse at 20% var i 50-årene og 8% i 90-årene.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Det er få pasienter som har liten usikker symptomlette. Mange opplever bivirkninger og støtter derfor et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN.
Rindal, 6.8.23
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
