Leserbrev, debatt, kronikk: Når skal den velmenende formynderstat slutte å legitimere tortur i psykiatrien?

"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application." Special Rapporteur on Torture 4. mars 2013

Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.

Til Npf, Psykiater Solveig Klæbo Reitan og Norsk forening for samfunnsmedisin
Kopi: Legeforening, Pasientorganisasjoner, Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), Menneskerettsorganisasjoner

Psykiatriens skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsbegrensning

Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om " tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang." Psykiatriens menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill 2019 dokumenterer at dialogen feilet og kollapset.

I Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) formulerte «Departementet vil likevel framholde at det er et mål å redusere den reelle bruken av tvangstiltak i Norge.» Samhandlingsreformen og Helse- og omsorgsdepartementets strategi "Bedre kvalitet – økt frivillighet" (Nasjonal strategi for økt frivillighet i psykiske helsetjenester (2012–2015) skulle understøtte mest mulig frivillighet. Men norsk psykiatri har ignorert og sabotert reduksjon av tvang krevd i i 2 årtier: Tvangen gikk opp.

I belteleggingskandalen har VG dokumentert at psykiatrien er et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Ulovlig tvangsmedisinering foregikk i årtier, se Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156).

Venstre foreslo i Stortinget tiltak og regjeringen kom etterpå 2016 med en lovrevision og satte ned et tvangslovsutvalg.

Tvangsbegrensningsloven ligger nå ut til høring med frist 16.12.19.

Forslaget er utilstrekkelig: Flertallets konklusjon og arbeid står til stryk når det gjelder å ignorere den manglende evidens for langtids eksessiv bruk av antipsykotika, dens helseskadelige følger og internasjonale menneskerettslige forpliktelser spesielt når det gjelder tortur. Nåværende praksis med psykiaternes definisjonsmakt vektlegges for mye og videreføres. FNs rapporteur for rett til helse anbefaler å stoppe tvang umiddelbart da evidens for medisinsk nødvendighet mangler og å slutte med eksessiv medisinering. Årelang ulovlig tvangsmedisinering legitimeres med forslag å sette ned krav til sannsynlighet. Det åpnes for ECT uten samtykke. Riktignok påpekes at «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser.» Målet om pasientenes helsetjeneste ble sviktet.

Formålet med den 2017 reviderte helsevernloven er: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang.»

Høringene nevner ikke engang CRPD (Konvensjonen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne). Mainstream psykiatri er svært negativ innstilt til CRPD (Applebaum 2019: «ignore the CRPD, reinterpret it, or amend it») og saboterer implementeringen. Pasientorganisasjonene ENUSP, Absolute Prohibition Campaign, CHRUSP and WNUSP har tatt til motmæle. Enkelte pioner implementerer CRPD og krever slutt med all tvang i psykiatrien (Dr. Martin Zinkler: Sensasjon: Overlege har sluttet med tvangsmedisinering). Høringene dokumenterer psykiatriens sabotasje av CRPD.

Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»

I Prop.147 L (2015–2016) ble det lagt til grunn at:

Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

I høringssvaret (NOU 2019:14) tar Sivilombudsmannen opp de menneskerettslige krav med utgangspunkt: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”.

Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) står det «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). Ifølge phvl § 4-2 skal «restriksjoner og tvang, (...) innskrenkes til det strengt nødvendige.»

Formålet med Psykisk helsevernloven: «Formålet med loven her er å sikre at etablering ...i samsvar med menneskerettighetene ... Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang.»

Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the right to Health datet 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017). Konvensjonene CCPR, CAT, CESCR og CRPD pålegger en øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å avslutte denne praksis med tvang ...

The United Nations Special Rapporteurs on the rights of persons with disabilities, Catalina Devandas-Aguilar, and on the right to health, Dainius Pûras: “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria. The legacy of the use of force in psychiatry is against the principle ‘primum non nocere’ (first do no harm) and should no more be accepted.»

I Norge ble 9 % av pasientene tvangsmedisinert (SINTEF 2012) i delstaden Baden-Württemberg 0,7 % og i sykehuset i Heidenheim 0,03 %. 63 % av pasientene med schizofreni angitt som hoveddiagnose mottok tvangsmedisinering dvs. tvangsbehandling (phvl §4-4) (Helsedirektoratet 2011). I «Responding to Crises - Alternatives to Hospital: Martin Zinkler, Kliniken Landkreis Heidenheim gGmbH, Trieste 23rd Sept 2019» viser at det er mulig å unngå tvangsmedisinering uten at isolasjon, tilbaketrekking og holding øker. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (phvl § 4-2, Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge er 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg. Sett i et internasjonalt perspektiv er unødvendig tvang i Norge veldig høy. Tvangsmedisinering er altså unødvendig. Psykiatriens vrangforestilling at tvangsmedisinering er nødvendig blir falsifisert. Utvalget har «stor forståelse» for forbudet av tvangsmedisinering men tar feil når det tas hensyn til tjenestenes uvilje for forandring.

Høringssvarene fra Npf og Norsk forening for samfunnsmedisin nevner ikke selvbestemmelse, menneskerettigheter og tortur og tar til ordet å videreføre skyhøyt tvangsbruk inkludert unødvendig ulovlig tvangsmedisinering som er tortur når «stor sannsynlighet» ikke oppnås. I kommentarene «vrangtenker» kritikere og er «på bærtur om tvang».

Psykiatriens høringssvar

Npf skriver i høringssvaret: «(L)ovutkastet synes å ha en nullvisjon i forhold til bruk av tvang. Det er neppe realistisk. Riktig bruk av tvang må være intensjonen. Npf foreslår derfor at man vurderer annen tittel og ordbruk, som for eksempel Lov om bruk av tvang innen helse og omsorg (f.eks. forkortet Tvangsreguleringsloven)».

Ordene selvbestemmelse, menneskerettigheter og tortur er fraværende og det konkluderes: «Selv om Npf støtter tanken om å ha et felles lovverk for bruk av tvang for både somatisk medisin og psykiatri, er det så mange mangler og problematiske sider ved lovutkastet at det må forkastes i sin nåværende form.»

NOU 2019:14 tvangsbegrensningsloven utvalget finner mange prosjekter som klarer å redusere tvang og skriver «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser... For å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring»

Norsk forening for samfunnsmedisin skriver om sitt høringssvar: «Et vådeskudd som rammer alvorlig syke pasienter»: "NOU-en synes å ha som utgangspunkt at det i dag brukes for mye tvang. Dette blir i liten grad faglig begrunnet, men fremstår mer som et ekko av «bestillingen» de har fått. Når begrepet «tvangsbegrensning» gjennomsyrer både utredningen og lovforslaget, rettes oppmerksomheten mot «tvangsreduksjon» for enhver pris. Fremfor riktig bruk av tvang. Dette understrekes av at tittelen «lov om begrensning og bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten» skal få kortformen «tvangsbegrensningsloven». Vi mener at «ikke-tvang» blir idyllisert."
Ordene menneskerettigheter og tortur er fraværende. Selvbestemmelse bare der i innstillingen til Stortinget 2017 refereres.

Molde kommune, der Cato Innerdal (medlem i styret av Norsk samfunnsmedisinsk forening) er kommuneoverlege har skrevet et lignende høringssvar som også Fræna kommune har tilsluttet seg. Cato Innerdal har "vært sentral i arbeidet med høringssvar for Norsk forening for samfunnsmedisin». «Det ensidige fokuset på «ikke-tvang» og nærmest kompromissløs selvbestemmelse vil kunne få betydelige konsekvenser for enkeltpasienter og deres pårørende.»

Disse og mange andre høringingssvarene saboterer pasientenes selvbestemmelse, menneskerettigheter og torturfrihet til fordel for legitimering av skyhøyt unødvendig menneskerettskrenkende tvangsbruk. At reduksjon av tvang er mulig benektes. En tradisjon med overgrep videreføres på basis av vrangforestillingen at tvang(smedisinering) er nødvendig.

Hjelper tvang?

Manglende evidens og dokumentasjon av nytten av tvang blir ikke tatt opp. Om nytten av tvangsbehandling sier et vedlegg datert 1.2.2010 fra helsedirektoratet til innstillingen Inst. 175 Stortinget (2009-2010) at «det ikke finnes vitenskapelige holdepunkter for at tvang kan begrunnes med at behandlingsresultatet blir bedre». Videre «Bruken av tvang i psykiatrien er omstridt. Det er ikke dokumentert at tvang har en positiv virkning.»

I 2017 mente FNs høykommissær for menneskerettigheter at “praksis innen institusjoner for mental helse også strider mot artiklene 15, 16 og 17 i konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne. Tvangsbehandling og annen skadelig praksis, som ensom innesperring, tvangssterilisering, bruk av begrensninger, tvangsmedisinering og overmedisinering (inkludert medisiner administrert under falske forutsetninger og uten avsløring av risiko) krenker ikke bare retten til fritt og informert samtykke, men utgjør mishandling og kan utgjøre tortur.” (FN 2017: A/HRC/34/32 ).

For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon» (pbrl § 4-1). Da 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger trekker «opp til 93%» sitt samtykke (pbrl § 4-1 annet ledd). Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Så nødvendig informasjon er ikke bare viktig å gjøre samtykke gyldig men kan gi et løft til behandlernes anseelse og troverdighet. Pasientene ønsker et medikamentfritt behandlingstilbud.

FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras, etterlyser en revolusjon, dvs. radikale endringer i behandlingen i psykisk helsefeltet. Dagens praksis, med biomedisinsk tenking og overdreven bruk av psykofarmaka, er mislykka.

En kvalitetstyrt forskningsbasert reduksjon av nåværende overmedisineringen dvs. mindre doser til færre pasienter over kortere tid kan halvere uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling (Bergstrøm 2018). Erfaringsdata har i lang tid pekt på det.

Tvangsmedisinering støtter opp om nåværende overmedisinering. Styrking av selvbestemmelse og menneskerettigheter vil derfor forbedre folkehelsen. Høringsuttalelsene er en kontrarevolusjon mot folks helse.

Walter Keim, Rindal, 30.11.19

PS: Sivilombudsmannens høringssvar NOU 2019:14 Tvangsbegrensningsloven. Menneskerettslige krav: “Plikt(en) til å forebygge tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling”