The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
"States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities...” Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 4. Mars 2013
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Åpent brev til forfatterne av «Bedre helse og lengre liv»
Det refereres til «Bedre helse og lengre liv for personer med alvorlig psykisk lidelse eller rusmiddel- og avhengighetslidelse».
Bakgrunnen er at mennesker med alvorlige psykiske lidelser eller rusmiddellidelser*/avhengighet har dårligere fysisk helse og lever som gruppe minst 15 år kortere enn normalbefolkningen. Denne forskjellen i forventet levealder er økende, og finnes både i nasjonale og internasjonale studier.
Ved siden av økt forekomst av en rekke somatiske sykdommer som kardiovaskulære lidelser, leversykdom, nyresykdom, lungesykdom og diabetes mellitus type 2 (DMT2) blir medisinering med antipsykotiske medisiner tatt opp.
Under «Bedre forebygging av somatiske helseproblem» skrives:
«4.2.2 Behandling med antipsykotiske medikamenter forebygger unaturlige dødsfall hos personer med psykoselidelser.»
Dette begrunnes med: «Som nevnt i forrige avsnitt er det godt dokumentert at bruk av antipsykotiske legemidler totalt sett forlenger levetid for personer med alvorlige psykiske lidelser» med henvisning til Solmi, Tiihonen et al. 2022 og Strømme et al. 2021.
Forskning som baseres på kausal sammenheng og viser det motsatte blir underslått. Det blir også underslått at det vises bare til samvariasjon. Disse underslagene er ikke «god dokumentasjon» men manipulasjon som gjør pasientenes samtykke ugyldig,
Mer enn 90% av folk med psykoselidelser og mer enn 95% av tvangsinnlagte mottar allerede antipsykotika. Foreslås at enda flere skal medisineres eller at medisineringen skal foregå enda lengre? Hva er grunnlaget for det?
Nyere studier av Folkehelseinstituttet (FHI) ISBN Dalsbø et al., 2019 fant “Det er usikkert om antipsykotika sammenlignet med placebo påvirker symptomer hos personer med tidlig psykose” fordi antipsykotiskanaive studier manglet (Bola et al. 2011). "Bruk av antipsykotika kan ikke rettferdiggjøres ut fra evidensen vi har for øyeblikket (Danborg et al. 2019). Seponeringseffekter i placebogruppene gjør eksisterende placebokontrollerte studier upålitelige. ”
FNs spesialrapportør for retten til helse Pūras har etterlyst «Verdens behøver en “revolusjon” innen psykisk helsevern». "Det er nå utvetydige bevis på feilene i et system som er altfor sterkt avhengig av den biomedisinske modellen for psykiske helsetjenester, inkludert frontlinjen og overdreven bruk av psykotrope medisiner, og likevel er disse modellene vedvarende" (1).
Strømme et al. 2021 er en observasjonsstudie som kan ikke avdekke kausale sammenhenger. Denne studien viser at seponering av antipsykotiske legemidler samvarierer dvs. «assosiert med», men ikke årsak til (se Tiihonen), mer enn dobbelt så høy dødelighet hos pasienter med schizofreni. Dette problemet kan reduseres ved å redusere antall FEP og akutte pasienter som medisineres og dermed unngå abstinens pga. seponeringseffekter. Hvis en pasient har tatt antipsykotika i 10 år og påtatt seg bivirkninger som diabetes og vektøkning som svekker helsen og dør en måned etter seponering så telles det som følge «ikke-bruk» (non-use) av antipsykotika.
Amerikansk vitenskapsjournalist Robert Witaker avslutter i "Beskytter antipsykotika mot tidlig død? En gjennomgang av evidensen.” (2) "Hos både psykiatriske og ikke-psykiatriske pasienter dobler bruk av antipsykotika risikoen for død i forhold til pasienter som ikke tar medisinene." "Antipsykotika forlenger liv"-forskningen til Jari Tiihonen er feil på så mange måter.
Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika. Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvang. Tvangsmedisinering steg fra 40 til 70 per 100 000 innbyggere fra 2017 til 2021. Det er mer enn en tredel av de tvangsinnlagte. Mer enn halvparten klager mot tvangsmedisineringsvedtak.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav om «stor sannsynlighet» for helbredelse. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalterne. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser. Retningslinjene for psykoselidelser blir revidert.
Hva er «effekten» av antipsykotika og hvor stor er den? Oppnås recovery, som er overordnet mål i opptrappingsplanen og grunnlag for god praksis i retningslinjene? Hva anbefaler WHO og FN rapporteur for helse?
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Den kliniske erfaring at å slutte med antipsykotika etter at alle fikk antipsykotika fører til at sykdommen kommer tilbake og dermed utelukke abstinens er et synsbedrag som kan ikke legitimere menneskerettsbrudd.
I Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
FHI konkludere 2021: Kunnskapsgrunnlaget som inngår i denne rapporten viser at det er usikkert hvorvidt effekten av antipsykotika er forskjellig fra effekten av ikke-medikamentelle tiltak gitt alene eller sammen med placebo på psykosesymptomer og sosial fungering hos personer med førstegangspsykose (Psykososiale intervensjoner litt bedre: Figure 3, Figure 5, Figure 11).
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
9% av pasientene og 62% av behandlere anser langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021), dvs. pasienter er realistisk mens behandlere har åpenbart en feil oppfatning.
Derfor kan medisineringen av nesten alle bare skje med tvangsmedisinering.
97,3% av pasientene diagnostisert psykose medisineres på et eller annet tidspunkt i Finland (Bergstrøm et al. 2018).
Biomedisinsk basert behandling dominerer i praksis: 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. minst 70% blir medisinert uten nytte. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange pasienters recovery svekkes i lengden. FN rapporteur for helse etterlyser en revolusjon for å få slutt på denne overmedisinering.
Retningslinjene for psykosebehandling kapitel 8.5.1 gir kognitiv terapi samme evidensstyrke som antipyskotika. Effektstørrelsene av medisinfri behandling er større enn den usikre symptomreduksjon av antipsykotika. Det må behandles 11 for å oppnå god symptomdemping med antipsykotika for en (Leucht et al. 2017), men det er 1,5 med dialog terapi og 1,8 med basal eksponeringsterapi dvs. færre enn 2 for å oppnå bedre fungering (GAF). Allikevel forteller mange pasienter ikke å få dette tilbudet og Sivilombudsmannen har funnet avdelinger som har ingen kompetanse på det.
Grimstad, 12.2.23
Walter Keim
