The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
«Vil skape pasientenes helsetjeneste»: Det er vanskelig å sette pasienten i sentrum hvis det allerede står noen andre der. Helseminister 12.12.2013
Til
Helsedirektoratet.(ref. 2015/5816)
arbeidsgruppe
for revidering av legemiddelkapittelet [tilføyet]
Kopi:
Helsedirektør, Helsedepartementet, Pasientorganisasjoner
Revidering av retningslinjene har blitt foreslått i lang tid bl. a. 13.11.2015, 02.01.2018, 08.03.2019, 20.05.2019 (Kvalitetsheving av Helsedirektoratets arbeid), 20.5.2019 (slutt å fremme uhelse), 31.05.2019, 03.06.2019 (kunnskapsløft), 30.7.2019, 4.9.2019. 23.10.19 (Kvalitetsløft), 11.02.2020 og 7.3.20 (Folkehelsekatastrofe).
Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 midlertidig på basis av faglig lavmål i påvente av pågående revidering av retningslinjene. Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt i 2021. Dermed blir «Fylkeslegen (et ...) nærmest et latterlig klageorgan» igjen.
[Oppfølging: Dissens 12.5.22 ref. 19/11657-35, 3.11.22: Når skal revidering av retningslinjene endelig bli ferdig?]
Forslagene til revidering ledsages av:
hensyn til nyere forskning
målet å skape pasientenes helsetjeneste
vektlegging av recovery som er mål i Opptrappingsplanen og er retningslinjenes prinsipp for god praksis.
forskningsbasert medisinering av færre pasienter i kortere tid med lavere doser skal fremmes
«strengt faglig forsvarlighetskriterium» for å ivareta plikten å forebygge mot tortur
Sammenfatning:
|
Forslag til revidering |
|
|
Legemidler med antipsykotisk effekt er en av de behandlingsformene som har godt dokumentert virkning på symptomene ved psykoselidelser. |
«Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» (akutt FHI ISBN Dalsbø et al., 2019).Vedlikehold er irrelevant for recovery og langtidsbehandling uten evidens. [“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable.”] |
|
[De fleste som har fått en psykosediagnose, vil på et tidspunkt bruke legemidler med antipsykotisk effekt.] |
[Det fører til overmedisinering av for mange i for lang tid. Både FNs spesialrapportør på rett på helse Dr. Dainius Pūras (overdriven bruk av psykofarmaka) og WHO (transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication) tatt til orde for radikale forandringer der overmedisinering unngås og medisinfrie alternativer står sentralt.] |
|
[Dårlig eller manglende behandlingsrespons – ...– er vanlig ved schizofreni. 20–30 % av pasientene har ikke positiv respons på behandling med antipsykotiske legemidler i adekvate doser (327)] |
[Det er avhengig av symptomreduksjonen som legges til grunn. Referanse 327 er fra 1997 er foreldet og feilsitert: Essock et al. (1996): «48 percent of ...inpatients with a diagnosis of schizophrenia or schizoaffective disorder were treatment resistant.» For 50% symptomreduksjon er 66% «non.responsive» (Samara, Leucht et al. 2018)] |
|
[Ved å redusere symptomer kan legemidlene også bidra til at pasientene kan bruke evnene og ressursene sine i større grad, få fullt utbytte av andre behandlingsformer og dermed også klare seg bedre.] |
[Hvor er evidensen for denne ønsketenkning? Hvor mange gjelder det, når bare 9% får akutt god symptomlette og 94% (kilder) opplever bivirkninger? Det finnes ingen evidens for at antipsykotika fremmer «psychosocial functioning, vocational functioning, and quality of life» (Buchanan et al 2009 PORT Treatment Recommendations).] |
|
Pasienter med tilbakefall bør tilbys langvarig vedlikeholdsbehandling(opp til fem år)... Fordi legemidlene reduserer risikoen for tilbakefall, brukes de også forebyggende i langtidsbehandling |
Denne anbefaling må falle bort da uten evidens (Bjornestad,
Larsen et al. 2017, Sohler et al. 2015, Leucht
et al. 2012). Erfaringsdata tilsier at recovery
svekkes. |
|
Det er ikke alle pasienter som får ønsket effekt av behandling med antipsykotiske legemidler. Rundt 20 % har bare moderat effekt på symptomene, og omtrent 20 % får tilbakefall på tross av regelmessig legemiddelbruk. |
For god symptomlette dvs. 50% er det 66,5% som responderer ikke. For 25% symptomdemping er det 43% som respondere ikke (Samara, Leucht et al. 2018). Ifølge Leucht et al 2012 er det 27% som får tilbakefall. |
|
Mer enn 100 kontrollerte studier viser at antipsykotiske legemidler har en klart bedre effekt enn ikke-virksomme legemidler (placebo) når det gjelder å redusere akutte psykosesymptomer, som hallusinasjoner, vrangforestillinger og desorganisering. Avhengig av pasientgruppen, vil 50–80 % av pasientene som får virksomt legemiddel, bli betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 % av dem som ikke får virksomt legemiddel (14 fra 1995;296) |
Leucht et al. 2017 (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsycotic Drug Trials”) med 167 kontrollerte studier har funnet «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene. Det tilsvarer Number Needed to Treat (NNT) er 11 dvs. Det trengs 11 pasienter for å hjelpe en. Lengden av studiene varte mellom 3 og 28 uker. |
|
En metaanalyse med data fra 35 studier (3500 pasienter) viser at tilbakefallsrisikoen hos pasienter som har god respons og er stabile på legemidler ved fortsatt behandling, ligger på rundt 20–25 % det første året etter en psykoseepisode. Dersom behandlingen avsluttes, stiger den til rundt 55 % (297 fra 1993) |
Leucht et al 2012 angir at hver tredje hjepes med tilbakefall (NNT=3 brukt av FHI 2019). Det er 50,4 % som er i jobb i placebogruppen men i vedlikeholdsgruppen er det 48,4 %, dvs. er irrelevant i et recovery perspektiv. Antipsykotikanaive pasienter mangler. Seponeringsproblemet rett etter seponering forplanter seg over et år. |
|
Pasienter som er til førstegangsbehandling for en psykose, og som oppfyller diagnosekriteriene for schizofreni, bør tilbys vedlikeholdsbehandling i to år |
Anbefaling skal utgå, da det er usikker og irrelevant angående recovery ( Leucht et al. 2012) |
|
(ref. 304;305) Studien viser at pasienter som bruker antipsykotiske legemidler, har lavere overdødelighet enn pasienter som ikke bruker slike legemidler |
[Studien Tiihonen et al 2011 omhandler seponering av antipsykotika ikke FEP eller akutt bruk.] Psykiatriske pasienter dør ca. 20 år tidligere. Antipsykotika bidrar til det. I studiene fikk alle antipsykotika på et eller annet tidspunkt, dvs. «ikke brukt» var seponering. (Vitenskapsjournalist Robert Whitaker). Psykofarmaka dreper mange, (Peter Gøtzsche, Dagens medisin 10.3.17) |
|
[Noen antipsykotiske legemidler gir overvekt som et resultat av bivirkninger, mens andre ser ut til å ha en beskyttende effekt mot for tidlig død (139).] |
[Ordlyden er «Long-term treatment with antipsychotic drugs is associated with lower mortality compared with no antipsychotic use» Registerstudier gir ikke kausal sammenheng, men samvariasjon. Tiihonen selv forklarer det slik: «observational studies, one should not say that antipsychotics "incease" or "decrease" mortality. The right way to express this is that treatment is associated with higher/increased or lower/decreased mortality, since causality cannot be claimed for sure in observational studies.»] |
|
Mange opplever tvangsmedisinering som svært inngripende og traumatisk...Samtidig vil ... tvangsmedisinering ... kunne medføre ...at de oppnår en bedring som ville vært vanskelig å oppnå uten behandling med legemidler. |
Her mangler en nærmere beskrivelse se nedenfor. Videre er «bedringen» bare usikker symptomlettelse som ikke bidrar til recovery. |
|
[Kap. 13.3.8.1: Oppstart av behandling for første gang: Pasienter med førstegangs-psykose har vanligvis god behandlingsrespons på antipsykotiske legemidler. Ved adekvat legemiddelbehandling blir over halvparten upsykotiske i løpet av tre måneder.] |
[Her mangler en referanse. Hva betyr «upsykotisk»? Er psykosen borte eller symptomene? Det er i strid med Leucht et al. 2017 som rapporterer 50% symptomreduksjon for 9 (farmasøytisk)+14 (placebo)=23% som dekker studier fra 3 til 28 uker.] |
Ordet antipsykotisk medisin er misvisende, da det er symptomlette som oppnås, men ordlyden «upsykotisk» og «antipsykotisk effekt» insinuerer feilaktig en slik antipsykotisk virkning.
Både Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) og Sivilombudsmann (SOM) har etterlyst en avklaring av kunnskapsgrunnlaget for tvang i lys av de menneskerettslige krav som Stortinget støtter.
Når det gjelder tvangsmedisinering gjelder «et strengt faglig forsvarlighetskriterium» som må skilles fra i anbefalinger som er frivillig.
WSO har allerede 2011 skrevet en vel begrunnet kritikk i høringsuttalelse om retningslinjene.
Innhold
Revidering av retningslinjene for å skape pasientenes helsetjeneste 1
Psykiatrisk praksis har i 2 årtier ignorert sine lovforpliktelser og trenger hjelp 2
Traumatisering 2
Pasienters syn på spenningsforholdet til tortur 3
Revidering av retningslinjene er på overtid (FNs rapporteur for rett til helse og WHO) 3
Nevroleptikas akutte symptomlette liten og usikker og evidens fraværende i langtidsbehandling 4
Erfaringsdata viser at recovery blir svekket på lang sikt 4
Psykiatrisk praksis trenger et kunnskapsløft 5
Helsedirektorats arbeid trenger et kvalitetetsløft 5
Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om menneskerettigheter. Psykiatriens menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill 2019 dokumenterer at dialogen feilet og kollapset.
Lovpålagt reduksjon av tvang ble sabotert i to årtier av psykiatrisk praksis. Selv om tvangen var på toppen i Europa gikk tvangen anda mer opp. Forslag til Tvangsbegrensningsloven NOU 2019: 14 dokumenterer i kapitel 11.3.1 at det er mulig å redusere tvang. «Tvang kan reduseres betydelig...For å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring...» med «bedre arbeidsforhold for personalet».
Opptrappingsplanen inneholder recovery (tilbake til familie, studier og arbeid) som mål, som er med i retningslinjenes prinsipp for god praksis. Nevroleptikas symptomreduksjon er liten og usikker og irrelevant i forhold til recovery som svekkes på lengre sikt.
Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig. Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen med å legge den psykiatriske maktelitens faglige lavmål til grunne som krenker plikten til å forebygge tortur og umenneskelig behandling (1), Feilinformasjon til Fylkeslegene ble 27.5.19 godkjent av Helsedirektøren på basis av «revidering av Nasjonal retningslinje for behandling av psykoselidelse» som er «allerede igang» men allikevel ikke egentlig påbegynt.
Psykiatrien er hjelpetrengende, pga. kunnskapsresistens og dialogresistens må hjelpen komme utenifra. Forslag til Tvangsbegrensningsloven NOU 2019: 14 undersøkte i kapitel 25.6.2.2.3 «Bør all tvangsbehandling med legemidler forbys?» På tross av «stor forståelse» for kravet om forbud «ut fra kunnskapsgrunnlaget», anså man at «en (slik) gjennomgripende omlegging» var «ikke mulig å få til på kort sikt». Det vil si hensynet til tjenesteytere avgjorde.
Psykiatrien vet ikke pasientens og sitt eget beste og «vrangtenker» og er «på bærtur om tvang». Forslag til Tvangsbegrensningslov er for tafatt. Derfor er på tide at regjeringen handler og følger opp Stortingets anbefalinger mot tortur, grusom og umenneskelig behandling for å skape pasientenes helsetjeneste.
Tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep.
«(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).
«Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23).
For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
«Skal jeg oppleve et år til på medikamenter, så tar jeg heller ti år i fengsel (...) For det har vært et stort mareritt å bli tvangsmedisinert og gå på disse kjemikaliene som gjør at jeg er en helt annen person enn den jeg vil være, og den jeg er vant til å være. Det er et forskrekkelig mareritt, det er tortur for meg.» ( Reidun Norvoll og Reidar Pedersen, 2017. Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester - Pasienters og pårørendes syn og erfaringer)
«The use of coercive practices, such as those listed above, carries the risk of harmful consequences, including trauma» World Psychiatric Association (WPA) Position Statement and Call to Action: Implementing Alternatives to Coercion: A Key Component of Improving Mental Health Care
Et WSO-prosjekt om konsekvenser etter tvangsmedisinering- Livslange psykososiale og sosioøkonomiske følger etter tvangsmedisinering, i et Menneskerettighetsperspektiv
Spenningsforhold til torturforbudet er synlig fra et pasientperspektiv:
Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»
I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)
Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur
Internasjonal har FN Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras tatt til ordet for å avvikle overmedisinering basert på det biomedisinske modell. Prosjektet «WHO QualityRights initiative – improving quality, promoting human rights» viser hvordan tvangsbehandling kan reduseres. (se Funk et al. 2019: Practical strategies to end coercive practices in mental health services). The WHO Calls for Radical Change in Global Mental Health “Guidance on Community Mental Health Services: Promoting Person-Centred and Rights-Based Approaches.” WHO (transition from mental health services that use coercion and focus almost exclusively on the use of medication) tar til orde for radikale forandringer der overmedisinering unngås og medisinfrie alternativer står sentralt.
Allerede 13.11.2015 ble det foreslått å oppdatere retningslinjene i sammenhang med å slutte å legitimere helseskadelig langtidsmedisinering med antipsykotika
02.01.2018 fikk Helsedirektoratet informasjon om: Retningslinjene må oppdateres for å beskytte pasientens helse: Trenger Helsedirektoratet hjelp for realisering av pasientenes helsetjeneste? Dette ble fulgt opp med bl. a.
20.05.2019: Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som fremmer uhelse
20.05.2019: Kvalitetsheving av Helsedirektoratets arbeid
03.06.2019: Helsedirektørs fornektelse av forskning viser behov for kunnskapsløft og opplæring i torturkonvensjonen
30.07.2019: Revidering av retningslinjene er for lengst nødvendig for å skape pasientenes helsetjeneste
Helsedirektoratets hjelpløse nøling og trenering er i strid med målet om å skape pasientenes helsetjeneste. Mer enn 16 henvendelser over de siste 4 år tegner følgende bilde:
Symptomdemping akutt er liten og usikker. Beskyttelse mot tilbakefall medfører seponeringseffekter, er usikker og irrelevant når det gjelder recovery. Det finnes ingen evidens for langtidsbehandling med nevroleptika.
Leucht et al. 2017 (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) har funnet «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9% farmasøytisk effekt, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene. 9% av pasientene og 62% av behandlere anser langvarig medisinering som veldig nyttig (Lauveng et al. 2021).
Hvis det å hjelpe 9% er en «revolusjon i behandlingen» så er placebo en enda større revolusjon. Når det er så få som hjelpes er det en egenskap av medisinen og det er feil å snakke om behandlingsresistens, dvs. tillegge pasientene skylden for ikke å bli frisk. «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» (akutt FHI ISBN Dalsbø et al., 2019). Når effekten er liten og flere av bivirkningene er større, gjør det frafallet stort og det er feil å påstå at frafallet skyldes pasientenes sykdom f. eks. mistenksomhet osv.
Leucht et al 2012 angir at hver tredje hjelpes med tilbakefall (NNT=3 brukt av FHI 2019). Det er 50,4 % som er i jobb i placebogruppen men i vedlikeholdsgruppen er det 48,4 %. Tilbakefall er definert forskjellig klinisk vurdering, behov for medisiner, «rating scales» og behov for innleggelse. Antipsykotikanaive pasienter mangler. Seponeringsproblemet rett etter seponering forplanter seg over et år. «Meta-analyses of withdrawal studies have suggested that antipsychotic discontinuation may also increase the risk of relapse over and above the risk because of the underlying disorder» (Moncrieff 2006).
Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Bjornestad, Larsen et al. 2017, Sohler et al. 2015, Leucht et al. 2012), dvs. psykiatrien har i 60 år drevet et uetisk, eksperimentell sjansespill.
[“The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable.” (Danborg et al. 2019)]
Ordlyden i Tiihonen et al 2009 er «Long-term treatment with antipsychotic drugs is associated with lower mortality compared with no antipsychotic use» Registerstudier gir ikke kausal sammenheng, men samvariasjon. Tiihonen selv forklarer det slik: «observational studies, one should not say that antipsychotics "incease" or "decrease" mortality. The right way to express this is that treatment is associated with higher/increased or lower/decreased mortality, since causality cannot be claimed for sure in observational studies.»
Denne samvariasjon gjelder for registerstudier der alle tok antipsykotika. Derfor kan det ikke overføres til spørsmål om å ta antipsykotika eller ikke for førstgangsbrukere.]
Hvordan innvirker nevroleptika bruk recovery?
Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012), Harrow et al 2014 langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5%.
Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med nevroleptika.
Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) konkluderer i “A 20-Year multi-followup longitudinal study assessing whether antipsychotic medications contribute to work functioning in schizophrenia”:
“Negative evidence on the long-term efficacy of antipsychotics have emerged from our own longitudinal studies and the longitudinal studies of Wunderink, of Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, by data from the Danish OPUS trials (Wils et al 2017) the study of Lincoln and Jung in Germany, and the studies of Bland in Canada,” (Bland R. C. and Orn H. (1978): 14-year outcome in early schizophrenia; Acta. Psychiatrica Scandinavica 58,327-338) the authors write. “These longitudinal studies have not shown positive effects for patients with schizophrenia prescribed antipsychotic for prolonged periods. In addition to the results indicating the rarity of periods of complete recovery for patients with schizophrenia prescribed antipsychotics for prolonged intervals, our research has indicated a significantly higher rate of periods of recovery for patients with schizophrenia who have gone off antipsychotics for prolonged intervals.”
Harrow, M. & Jobe, T.H. (2018) :
Wunderink et al in the Netherlands, our own Chicago Followup Study, the Suffolk County study of Kotov et al in the US, and the long-term data provided by the Danish OPUS trial, the AESOP-10 study in England, the Finnish Birth Cohort Study, the Alberta Hospital Follow-Up Study in Western Canada, and the international follow-up study by Harrison et al are research programs included samples studied from 7 to 20 years. Unlike short-term studies, none of them showed positive long-term results.
Harrow, Jobe, Liping Tong (2021): Twenty-year effects of antipsychotics in schizophrenia and affective psychotic disorders:
“These and previous data indicate that after 2 years, antipsychotics no longer reduce psychotic symptoms and participants not on antipsychotic perform better.” Recovery Rate Six Times Higher For Those Who Stop Antipsychotics Within Two Years
Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 (4) sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD. Dødelighet pga. sykdommer symker fra 9,2% til 2.8%. Denne registerstudie beskriver fakta/realitet i Finland. Drastisk reduksjon av nevroleptika bruken gir bedre behandlingsresultater.
Å lytte til pasientene med å fjerne tvangsmedisinering gir bedre helse og reduserer den nåværende folkehelsekatastrofe.
Nåværende praksis kjennetegnes av overmedisinering av for mange i for lang tid med for høye doser.
Psykiatrien går ut ifra en kunnskapsresistent myte at det er uetisk å behandle schizofrenei/psykose uten antipsykotika. Derfor mangler antipsykotikanaive studier (Bola et al. 2011) og alle tilbys antipsykotika og nesten alle blir medisinert. Antipsykotika blir betegnet som «revolusjon i behandlingen» og for «det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette». Psykiatriens maktelite (Jan Ivar Røssberg, Tor Ketil Larsern, Wenche ten Velden Hegelstad) har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%). Ulovlig tvangsmedisinering uten tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag støtter opp om overmedisineringen.
Robert Whitaker avslørte allerede 2010 in Anatomy of an Epidemic skadene av dagens overmedisinering. Senere ble det påvist en årsakssammenheng: Robert Whitaker: Causation, Not Just Correlation: Increased Disability in the Age of Prozac (4).
I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse...Psykofarmaka er så skadelige, at de dræber over en halv million mennesker hvert år i USA og Europa blandt personer, der er mindst 65 år gamle. Det gør psykofarmaka til den tredjehyppigste dødsårsag efter hjertesygdomme og cancer."
Psykiatrien har en kunnskapsresistent forestilling at det «tilbakefall» etter seponering skyldes at sykdom kommer tilbake. Dermed blir seponeringseffekter utelukket og det oppfattes ikke at det er feil å medisinere alle.
Pasientene deler ikke psykiatriens feiloppfatninger om at alle må medisineres og mer enn to tredjedeler (f. eks. CATIE 72 %) slutter pga. bivirkninger og manglende positiv virkning. Kunnskapssenteret rapporterte i «Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009» side 76: «Pasienter som behandles med antipsykotika har vist å ha stort frafall fra behandlingen (39). ... Størrelsen på frafall er rapportert opptil 93 % i de inkluderte studiene. Det er et problem at pasienter som trenger et legemiddel slutter å ta dette... På grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Disse vurderingene setter til side lav effektstørrelse og bivirkningen til fordel for spekulasjoner.
Tvangsmedisinering støtter opp om at 97,3% (Bergstrøm et al. 2018) av pasientene medisinerines på et eller annet tidspunkt.
Langtidsmedisinering med nevroleptika uten evidens var et eksperimentell, uetisk sjansespill med pasienters helse i 60 år. Bergstrøm et al. 2018 falsifiserer denne behandlingsmetoden med en registerstudie av Open dialogue vs. TAU i Finland. At uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres viser at pasienters helse skades.
Helseskaden av dobbel uføretrygding og pasienter under behandling er dyrt og koster mye. «Pasientenes helsetjeneste» forblir urealisert. Ville forskningsbasert bruk bedre helsen og frigjøre 4 milliarder kr. per år for å behandle dobbelt så mange med 24 timers ventetid som Open dialogue?
Direktoratet må slutte å legitimere denne uhelsen bl. a. med feilinformasjon som legitimerer ulovlig tvangsmedisinering og oppfordres derfor å gå bort fra «Uhelsedirektoratet» til å bli et Helsedirektorat som fremmer helsen og støtter opp om pasientenes helsetjeneste.
Dessverre falt forslag til kunnskapsløft, kvalitetsheving og kvalitetsløft på steingrunn. FHI ordlegger seg 25.2.21 slik: «Det er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og kvalitetssikring av denne typen arbeid» når det gjelder bestilling av forskningsrapporter. Det blir en utfordring for samarbeidet som skal revidere retningslinjene.
Utdaterte effektstørrelser av antipsykotika, manglende evidens for langtidsmedisinering og andre mangler av retningslinjene førte ikke til revidering. Men det var psykiatriens endringsresistens til å respektere Sivilombudsmannens vedtak som satt igang revisjonen.
Psykiatrisk praksis har i 2 årtier ignorert og sabotert sine lovforpliktelser pga. Helsedirektoratets sviktende tilsyn. Nå gjør Helsedirektoratet en innsats at ulovlig tvangsmedisinering kan videreføres med å manipulere retningslinjene.
Helsedirektorat lever ikke opp til «et strengt faglig forsvarlighetskriterium» og krenker dermed plikten å forebygge tortur og umenneskelig behandling (3).
Rindal, 4.5.2021
Mvh
Walter Keim
PS: Lysark oppdatering av retningslinjene
Oppfølging:
OpenExcellence: REVOLUTIONARY MOVEMENTS in Mental Health Care; Five initiatives we support that are making real progress toward creating mental health care that works
Klage på delvis avslag på begjæring om innsyn 19/11657-34 og 19/11657-35 (dissens)
15.1.2024: Høringsuttalelse til Nasjonal faglig retningslinje for behandling av Psykoselidelser – legemiddelkapitlet. En gruppe på 12 uavhengige personer sendte vedlagte innspill til psykoseretningslinjene, innen fristen 23.10.23.
Referansene:
Hvor stor er effektene av nevroleptika? http://wkeim.bplaced.net/files/nevroleptika.html
Pasientperspektiv på effekt av antipsykotika gitt med tvang: http://wkeim.bplaced.net/files/pasientperspektiv-effekt-tvangsmedisinering.html
Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og helsetjeneste? http://wkeim.bplaced.net/files/tortur-Solberg.html
Robert Whitaker: Causation, Not Just Correlation: Increased Disability in the Age of Prozac: https://www.madinamerica.com/wp-content/uploads/2017/01/Causation-not-just-correlation-.pdf
