Tvangsbehandlingen med tvangsmedisinering strider mot tortur- og diskrimineringsforbudene i EMK og FNs menneskerettskonvensjon (SP). Fastsettelsesdom i lagmannsretten i LB-2025-42941
Åpent brev til Helsedirektoratet
Tvangsbehandlingen med tvangsmedisinering strider mot tortur- og diskrimineringsforbudene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artiklene 3, 8 og 14 og FNs menneskerettskonvensjon (SP) artiklene 7, 17 og 26 når konvensjonene tolkes i lys av CRPD framgår av fastsettelsesdom i lagmannsretten i LB-2025-42941. En gjennombruddsdom mot ulovlig og menneskerettsstridig tvangsmedisinering.
Hvordan har utviklingen vært de siste 25 år? Kan reaksjonene på dommen si noe om den videre utviklingen?
Det er positiv at mangel på rettssikkerhet i norsk psykistri ble dømt som menneskerettsbrudd..
Lagmannsretten gir en grundig gjennomgang av relevante artikler av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
Videre blir den manglende kunnskapsgrunnlag for antipsykotika nevnt. At kognitiv atferdsterapi (KAT) er overlegen standardbehandling TAU som kan gjøre tvangsmedisinering overflødig underslåes. Behandlere ignorerer at kognitiv atferdsterapi er overlegen TAU som skyldes manglende kunnskap og kompetanse på område som gjorde at KAT blir ikke tilbud selv om der i retningslinje 2013 var anbefalt for alle pasientene med samme evidensstyrke som antipsykotika.
Kunnskapsgrunnlaget ble av retten utførlig framstilt og inkluderer at for akutt god symptomdemping er Number-Needed-to-Treat (NNT) 11 (Leucht et al. 2017) som kan åpenbart aldri oppfylle lovkravet phvl §4-4 «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring». Behandlere underskriver dette i hver tvangsvedtak om tvangsmedisinering og dokumenterer dermed å ha lurt seg selv, myndighetene (statsforvaltere, Helsedirektoratet) Oslo tingrett, pressen, offentligheten og nå Borgating lagmannsrett. Paulsrud- utvalget 2012, Østenstad-utvalg 2019 og Helsedeprtementets «Oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget» (Østenstad-utvalget) 2021 alle konkluderer at stor sannsynlighet oppnås ikke i praksis. Det blir underslått av Lagmannsretten.
Lagmannsretten overser at Norge har vesentlig mer tvang enn andre land som viser at mye av tvangen er ikke «strengt nødvendig» og «siste utvei».
Statsforvalteren godkjenner ulovlig tvangsmedisinering rutinemessig. Selv om EMD rettspraksis sine krav til statsforvalterens uavhengighet og effektivitet ikke innfris, anser lagmannsretten ordningen som tilstrekkelig rettssikker.
Lagmannsretten erkjenner at CRPD gir uttrykk for en internasjonal utvikling med økt fokus på selvbestemmelse og ikke-diskriminering, men gjennomskuer ikke at mye av motstanden er ikke saklig begrunnet.
Lagmannsretten tilsidesetter tilbakemeldinger av internasjonale organisasjoner som har stor vekt som rettskilde og argumenterer at CRPD og andre tilbakemeldinger av internasjonale organisasjoner forbyr ikke tvangsmedisinering helt, men overser at Norge har høyest tvang sammenliknet med andre land. Dermed utfordres legitimiteten av tvangsbehandlingen, da den i praksis ikke er siste utvei, men en vanlig behandlingsform. I Norge har noen distrikter/områder 5 ganger så høy tvangsbruk som andre som viser at «det streng nødvendige» ikke følges uten det det ble gjort noe i de siste årtier. at tvangen nivå som utøves er ikke «strengt nødvendig». At andre land har vesentlig mindre tvang understreker at tvangen kan reduseres. Det kan ikke brukes å legitimere det høye nivå av tvangsbehandling. CRPD innleder et paradigmeskifte som blir illusorisk hvis de som har forsømt seg mest kan bruke andre som har kommet lengre som unnskyldning for ikke å gjøre forandringer og fremme skritt i retning paradigmeskifte. Dermed blir krave «strengt nødvendig» og «siste utvei» uten innhold.
Legitimering av tvangsmedisinering at det er uten alternativer og den eneste måten å hjelpe er feil. Kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering. Ranjan et al. 2025 sin metaanalyse slår fast: “Psychotherapies were found to be more effective compared to TAU”.
De nasjonale retningslinjene for psykosebehandling anbefaler frivillig behandling:
«For pasienter som ikke
ønsker å bruke antipsykotika, tilbys andre
behandlingstiltak.»
«Samvalg, fokus på pasientens preferanser
og medvirkning er forankret i pasient- og brukerrettighetsloven og
FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne
(CRPD).»
Angående kognitiv atferdsterapi slår WHO retningslinjene WHO 2023 (mhGAP) guideline fast:
Cognitive Behavioral Therapy (CBT) was significantly superior to treatment as usual (TAU) for the outcome “overall symptoms”, “quality of life” and “functioning” (Bighelli et al. 2018)
Lovkravet er å anvende tvang bare til det «strengt nødvendige».jf. Phvl § 4-2. Når psykososial behandling er signifikant overlegen er antipsykotika tvangsbehandling for nesten alle ikke strengt nødvendig.
Det er feil når lagmannsretten konkludere: «På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at det valget ansvarlig behandler ofte står overfor, er mellom antipsykotika og å la psykosen/manien brenne ut av seg selv». Her gjengis behandlernes feilinformasjon som er i strid med forskning. Både datteren og pasienten ønsket medisinfri behandling.
At Kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) viser at psykiatriens overmedisinering er ikke nødvendig. Pasientenes ønske om samtaler framfor piller har støtte i forskning.
I punkt 4.5 av dommen «Om reglene om tvangsmedisinering er i strid med EMK og SP, jf. CRPD» nevnes ikke phvl §4.4 «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring».
Å basere seg på EMD «medisinsk nødvendig, basert på anerkjente medisinske prinsipper, være overbevisende dokumentert» for å unngå å ta stilling til phvl §4.4 krenker EMK artikkel 53 at EMK skal ikke brukes å svekke pasientenes rettigheter i norske lover.
Det henvises til punkt 4.3.2 «Lagmannsretten legger videre til grunn at behandling med antipsykotika for de fleste vil dempe symptomene og forkorte varigheten av episoden.» Å utelate phvl §4.4 tar hensyn til behandlernes vrangforestillinger uten forankring i forskning.
«Etter lagmannsrettens syn gir ikke kunnskapsgrunnlaget grunnlag for en konklusjon om at tvangsmedisinering med antipsykotika aldri kan være medisinsk nødvendig, basert på anerkjente medisinske prinsipper, eller at fordelene aldri klart vil oppveie ulempene.».
For akutt behandling er der en av 11 pasienter som oppnår god (50%) symptomdemping som lagretten selv viser til. (Leucht et al. 2017). Så hvis behandlere kunne identifisere de 9 % så kunne alle oppnå god symptomlindring. Det er riktig at en oppnår god akutt symptomlette ved å tvangsmedisinere 11, men det tilfredsstiller ikke stor sannsynlighet for helbredelse som gjelder alle pasienter.
Både NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern (Paulsrud-utvalget), NOU 2019: 14 Høring - oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget (Østenstad-utvalget) 2021 vurderte at «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» ikke oppnås med tvangsmedisinering og foreslo derfor å sette ned kravet til alminnelig sannsynlighet. Sivilombudsmannen har 5.11.21 oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Lagmannsretten omtaler Sivilombudets uttalelse SOM-2017-3156 som uttalelse «at det har vært uklart om fylkesmannen har lagt til grunn riktig norm ved tolkingen av psykisk helsevernloven § 4-4» mens uttalelsen var: «Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.»
Lagmannsretten skriver mye om «uklarheter i forståelsen av lovgrunnlaget» hos statforvalteren. En treffende beskrivelse er at statsforvalter rutinemessig godkjenner ulovlig tvangsmedisinering.
Fylkesmannen (statsforvalteren) er ikke tilstrekkelig uavhengig til å oppfylle de kravene EMD har stilt i sin praksis om EMK artiklene 5 og 6, for å kunne utgjøre en domstol, se f.eks. Campbell og Fell mot Storbritannia (7878/77 m.fl., 28. juni 1984) avsnitt 78-82. Videre må domstolsprøving av fylkesmannens (statsforvalterens) vedtak skje gjennom alminnelig søksmål, som ikke er egnet til å stanse eventuell uhjemlet tvangsmedisinering. For at kravet om tilstrekkelige rettssikkerhetsmekanismer skal være oppfylt, må mekanismen muliggjøre rask intervensjon fra en uavhengig myndighet jf. Spivak mot Ukraina avsnitt 184. Det må være en realistisk mulighet for å nå frem med en klage, jf. avsnitt 188. Se også V.I. mot Moldova avsnitt 112. Lagmannsretten nevner flere EMD avgjørelser.
At lagmannsretten er likevel kommet til at de rettssikkerhetsgarantiene norsk rett gir anvisning på, er tilstrekkelige til å tilfredsstille kravene i EMK og SP, tolket i lys av CRPD er underlig.
Regjeringsadvokaten mener «Helse- og omsorgsdepartementet er fornøgd med at retten er einig i at sjølve rammeverket for tvangsmedisinering og tiltak for pasienter på tvang, er i tråd med menneskerettane. Lagmannsretten har kome til at det var lovleg å gje henne medisin ved tvang, men at det har blitt gjort det ein kan kalle saksbehandlingsfeil». Her fornektes at dommen skal ha innvirkning til å fortsette med ulovlig tvangsmedisinering. Leder i Norsk psykiatrisk forening frykter er at denne dommen fører til at ein må bruke endå meir tid på journalføring. Styret i Norsk forening for psykiatri framhever at ifølge dommen kan alvorlig psykisk syke pasienter behandles med medisiner mot sin vilje og frykter unødvendig byråkrati. NRK har skrevet om dommen og to lokale aviser. Ellers ignorerer rikspressen denne dommen. Dermed ligger det til rette for en fortsettelse av 25 år med at menneskerettighetsbrudd ties i hjell. Vil det da påligge hver enkelt pasient å anlegge sak mot staten med fare for flere hundret tusen i saksomkostninger hvis saken tapes?
Rindal, 28.2.2026
Walter
Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
