Tvangsbehandlingen med tvangsmedisinering strider mot tortur- og diskrimineringsforbudene i EMK og FNs menneskerettskonvensjon (SP). Fastsettelsesdom i lagmannsretten i LB-2025-42941
Til Statsforvalteren i Østfold, Buskerud, Oslo og Akershus, Helsedirektoratet, journalister, Styret i Norsk psykiatrisk forening, saksøkerens advokater, pasientorganisasjoner, kopi: NIM, Sivilombud, SMK
BORGATING
LAGMANNSRETT
DOM Avsagt: 30.01.2026
Saksnr.: LB-2025-42941
(25-042941ASD-BORG/02)
Det er anken av
tingrettsdommen 21-123219TVI-TOSL/03
(24-000235TOSL-OTIR/01)
Tvangsbehandlingen med tvangsmedisinering strider mot tortur- og diskrimineringsforbudene i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artiklene 3, 8 og 14 og FNs menneskerettskonvensjon (SP) artiklene 7, 17 og 26 når konvensjonene tolkes i lys av CRPD framgår av fastsettelsesdom i lagmannsretten i LB-2025-42941. 84 grundige sider. En gjennombruddsdom mot ulovlig og menneskerettsstridig tvangsmedisinering.
Hvordan har utviklingen vært de siste 25 år? Kan reaksjonene på dommen si noe om den videre utviklingen?
Det er positiv at mangel på rettssikkerhet ble dømt som menneskerettsbrudd i norsk psykiatri. Videre blir den manglende kunnskapsgrunnlag for antipsykotika nevnt, men skjemmes også av at behandlernes vrangforestillingen er med og vinner fram til slutt.
Lagmannsretten gir en grundig gjennomgang av relevante artikler av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FN-konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD).
At kognitiv atferdsterapi (KAT) er overlegen standardbehandling TAU som kan gjøre tvangsmedisinering overflødig underslåes. Behandlere ignorerer at kognitiv atferdsterapi er overlegen TAU som skyldes manglende kunnskap og kompetanse på område som gjorde at KAT blir ikke tilbud selv om der i retningslinje 2013 var anbefalt for alle pasientene med samme evidensstyrke som antipsykotika.
Kunnskapsgrunnlaget ble utførlig framstilt og inkluderer at for akutt god symptomdemping er Number-Needed-to-Treat (NNT) 11 (Leucht et al. 2017) som kan åpenbart aldri oppfylle lovkravet phvl §4-4 «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring». Behandlere underskriver dette i hver tvangsvedtak om tvangsmedisinering. Behandlere dokumenterer dermed å ha lurt seg selv, myndighetene (statsforvaltere, Helsedirektoratet) Oslo tingrett, pressen, offentligheten og nå Borgating lagmannsrett. Paulsrud- utvalget 2012, Østenstad-utvalg 2019 og Helsedeprtementets «Oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget» (Østenstad-utvalget) 2021 alle konkluderer at stor sannsynlighet oppnås ikke i praksis. Det blir underslått av Lagmannsretten.
Lagmannsretten overser at Norge har vesentlig mer tvang enn andre land som viser at mye av tvangen er ikke «strengt nødvendig» og «siste utvei».
Statsforvalteren godkjenner ulovlig tvangsmedisinering rutinemessig. Selv om EMD rettspraksis sine krav til statsforvalterens uavhengighet og effektivitet ikke innfris, anser lagmannsretten ordningen som tilstrekkelig rettssikker.
Lagmannsretten erkjenner at CRPD gir uttrykk for en internasjonal utvikling med økt fokus på selvbestemmelse og ikke-diskriminering, men gjennomskuer ikke at mye av motstanden er ikke saklig begrunnet.
Lagmannsrett påpeker er FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) er blitt inkorporert i menneskerettsloven 1.1.26. Det styrker et paradigmeskifte.
Innhold
25 år med økende menneskerettsbrudd
Forskning viser at behandlere har vrangforestillinger
Retningslinjene påbyr frivillig behandling og statfester at kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling
I kunnskapsgrunnlag for tvangsmedisinering mangler det å ta stilling til om phvl § 4.4 er oppfylt
Tvangsbehandling er tortur og umenneskelig behandling
Hvordan blir dommen mottatt?
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) «Menneskeverd i sentrum» er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 (forbud av tortur) slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» Derfor ble tvangsreduksjon påkrevet. Men psykiatrien saboterte tvangsreduksjon i 25 år. Tvangen ble dobbelt og er 10 ganger så står som i Italia og Portugal [1]. Tvangsmedisinering steg enda mer og er 10 ganger så stor som i den tyske delstaten Baden-Württemberg. Framfor å håndheve loven tror myndighetene (Statsforvalter, Helsedirektorat) på psykiatriens påstander i et vanstyret. Pressen har i tiden før 2010 rapportert at Norge bryter menneskerettighetene og Europa-toppen på tvang men har etterpå nøyd seg med å gulpe opp psykiaternes påstander. Psykiatere påstår at tvangsmedisinering skjer av hensyn til helsen men oppfyller ikke «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» som forutsetning for tvangsmedisinering. Da det ikke er tilfelle fant Sivilombudsmannen 21.1.2019 at tvangsmedisinering er ulovlig. Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen, feilinformerte Fylkesmenn, brukte knep, godkjente ulovlig tvangsmedisinering 2019 på basis av faglig lavmå og Fylkeslegen forsatte som latterlig klageorgan med godkjenning. Retningslinjene påbyr frivillig behandling og slår fast at Kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering. World Psychiatric Association ser CRPD menneskerettigheten inkludert retten til torturfrihet og foreslår alternativer til tvang [2].
Lagmannsretten tilsidesetter tilbakemeldinger av internasjonale organisasjoner som har stor rettskildemessig vekt og argumenterer at CRPD og andre tilbakemeldinger av internasjonale organisasjoner forbyr ikke tvangsmedisinering helt, men overser at Norge har høyest tvang sammenliknet med andre land. Dermed utfordres legitimiteten av tvangsbehandlingen, da den i praksis ikke er siste utvei, men en vanlig behandlingsform. I Norge har noen distrikter/områder 5 ganger så høy tvangsbruk som andre som viser at «det streng nødvendige» ikke følges uten det det ble gjort noe i de siste årtier. At andre land med vesentlig mindre tvang også kritiseres dokumenterer at tvangen nivå som utøves er ikke «strengt nødvendig» dvs. lovstridig og kan derfor ikke brukes å legitimere det høye nivå av tvangsbehandling. CRPD innleder et paradigmeskifte som blir illusorisk hvis de som har forsømt seg mest kan bruke andre som har kommet lengre som unnskyldning for ikke å gjøre forandringer og fremme skritt i retning paradigmeskifte. Dermed blir krave «strengt nødvendig» og «siste utvei» uten innhold. Man burde heller se på stater som har kommet lengst i implementering av CRPD som f. eks. Mexico.
For oppstart med antipsykotika dvs. førstegangspsykose finnes det ingen placebo kontrollerte studier. Derfor konkluderte FHI 2019: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose.» «svær god dokumentasjon for effektivitet» er fraværende. FHI direktøren har 5.11.18 ordlagt seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier.» På bakgrunn av mangel av antipsykotikanaive placebo kontrollerte studier kom (Danborg et al. 2019) fram til “The use of antipsychotics cannot be justified based on the evidence we currently have. Withdrawal effects in the placebo groups make existing placebo-controlled trials unreliable”. Departementet ga i Ot.prp. nr. 11 (1998 – 1999), kapittel 8.4.5.2 uttrykk for at «[b]ehandlingstiltak som har usikker virkning (…) skal ikke kunne brukes som tvangsbehandlingstiltak».
Ifølge metaanalysen Leucht et al. 2017 har 9% av pasientene god symptom reduksjon nytte av akutt behandling med antipsykotika.14% har nytte av placebo, dvs. narrepiller tilsvarende Number-Needed-to-Treat (NNT) 11. Leucht et al. 2012 med 7 til 12 måneders lengde tas til inntekt for vedlikeholdseffekt med NNT 3. Men denne effekten er tidsavhengig og forsvinner ettter 2 til 3 år. 86% av behandlere/psykiatere tror på at langtidsmedisinering er nyttig (Lauveng 2021), selv om det ikke finnes evidens for det (Sohler et al. 2015, Leucht et al. 2012). Psykiaternes kunnskapsresistente vrangforestilling at antipsykotika fører med «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» er solid dokumenter med at det ble 2022 fattet nærmere 10 000 vedtak for 3768 voksne om ulovlig tvangsmedisinering. Derfor blir nesten alle med diagnose psykose medisinert [3], ifølge Bergstrøm et al. 2018 er det 97,5%. Pasientene er på gruppenivå mer opplyst om fornuftig medisinering, årsak til psykose og problemene med diagnostisering [4] og reagere med en klagestorm mot den økende tvang.
Det er ufornuftig at både statsforvaltere, Helsedirektoratet, Samtykkeutvalget og Oslo tingrett legitimerer behandlernes vrangforestillinger med svikt i tilsynet.
Lagmannsretten viser til en studie (Samara et al. 2019) viser til én av fem ikke responderer på antipsykotiske legemidler fra Ekspertutvalget for samtykkekompetanse (2023). Imidlertid har dette utvalg bare av klinikere som dokumenterer deres vrangforestilling med å utelatte at en av fem vil øke symptomene omtrent 10% klinisk observerbar. For god symptomlette er det 66,5% som ikke responderer. Videre refereres en metaanalyse «det ble funnet at antipsykotiske legemidler reduserer psykotiske symptomer og antall innleggelser samt forhindrer tilbakefall» som er Huhn, Samara et al., 2019. som utvalget nevner viser en «median effect» SMD 0,42 dvs. NNT 7.
Kritikken mot at det påpekes at kunnskapen viser for lav effekt for tvangsmedisinering er lite saklig og et forsøk å legitimere 20 årtier med sabotasje av tvangsreduksjon.
Det er en skandale at statsforvaltere og Helsedirektoratet legitimerer behandlernes vrangforestillinger og dermed ulovlig tvangsmedisinering.
Legitimering av tvangsmedisinering at det er uten alternativer og den eneste måten å hjelpe er feil. Kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) når det gjelder symptomer, livskvalitet og fungering [5,8]. Ranjan et al. 2025 sin metaanalyse slår fast: “Psychotherapies were found to be more effective compared to TAU”. [6]
De nasjonale retningslinjene for psykosebehandling anbefaler frivillig behandling [4,6]:
«For pasienter som ikke
ønsker å bruke antipsykotika, tilbys andre
behandlingstiltak.»
«Samvalg, fokus på pasientens preferanser
og medvirkning er forankret i pasient- og brukerrettighetsloven og
FNs konvensjon om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne
(CRPD).»
Der henvises også til de nye WHO retningslinjene WHO 2023 (mhGAP) guideline [8] som anbefaler eksplisitt frivillig behandling og kognitiv atferdsterapi:
People living with psychotic disorders should be involved in medicine choice in a supported decision-making process, without coercion and in line with human rights instruments.
Cognitive Behavioral Therapy (CBT) was significantly superior to treatment as usual (TAU) for the outcome “overall symptoms”, “quality of life” and “functioning” (Bighelli et al. 2018)
Lovkravet er å anvende tvang bare til det «strengt nødvendige».jf. Phvl § 4-2. Når psykososial behandling er signifikant overlegen er antipsykotika tvangsbehandling for nesten alle ikke strengt nødvendig.
Det er feil når lagmannsretten konkludere: «På denne bakgrunn legger lagmannsretten til grunn at det valget ansvarlig behandler ofte står overfor, er mellom antipsykotika og å la psykosen/manien brenne ut av seg selv». Her gjengis behandlernes feilinformasjon som er i strid med forskning. Både datteren og pasienten ønsket medisinfri behandling.
At Kognitiv atferdsterapi er signifikant overlegen standardbehandling (TAU) viser at psykiatriens korstog mot medisinfri behandling er ikke saklig begrunnet. Allikevel ble medisinfrie tilbud rasert. Forestillingen at det er uetisk ikke å gi antipsykotika som har hindret at antipsykotikanaive studier gjennomføres er en vrangforestilling. Pasientenes ønske om samtaler framfor piller har støtte i forskning.
Styret i Norsk forening for psykiatri framhever at ifølge dommen kan alvorlig psykisk syke pasienter behandles med medisiner mot sin vilje men frykter unødvendig byråkrati.
Punkt 4.5 Om reglene om tvangsmedisinering er i strid med EMK og SP, jf. CRPD nevner ikke phvl §4.4 «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring».
Å basere seg på EMD «medisinsk nødvendig, basert på anerkjente medisinske prinsipper, være overbevisende dokumentert» for å unngå å ta stilling til phvl §4.4 krenker EMK artikkel 53 at EMK skal ikke brukes å svekke pasientenes rettigheter i andre lover.
Det henvises til punkt 4.3.2 «Lagmannsretten legger videre til grunn at behandling med antipsykotika for de fleste vil dempe symptomene og forkorte varigheten av episoden.» Å utelate phvl §4.4 tar hensyn til behandlernes vrangforestillinger uten forankring i forskning.
«Etter lagmannsrettens syn gir ikke kunnskapsgrunnlaget grunnlag for en konklusjon om at tvangsmedisinering med antipsykotika aldri kan være medisinsk nødvendig, basert på anerkjente medisinske prinsipper, eller at fordelene aldri klart vil oppveie ulempene.». Det er riktig at en oppnår god akutt symptomlette ved å tvangsmedisinere 11, men det tilfredsstiller ikke stor sannsynlighet for helbredelse som gjelder alle pasienter. Psykiatrien kan ikke på forhånd finne disse 9% derfor oppnås ikke «stor sannsynlighet for helbredelse».
For akutt behandling er der en av 11 pasienter som oppnår god (50%) symptomdemping som lagretten selv viser til. (Leucht et al. 2017). Så hvis behandlere kunne identifisere de 11 % så kunne alle oppnå god symptomlindring. Imidlertid blir nesten alle medisinert, dvs. nesten for 80% oppnåes ikke lovens krav og behandlere sier at dem medisinerer så mange fordi dem ikke kan identifisere de som har tilstrekkelig effekt. En kvantitativ betraktning viser at resonnementet passer ikke.
Ved vurderingen av om tvangsmedisineringen er ulovlig ble bare konvensjonsbrudd vurderte av lagmannsretten ikke «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring». Både NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet, Balansegangen mellom selvbestemmelsesrett og omsorgsansvar i psykisk helsevern (Paulsrud-utvalget), NOU 2019: 14 Høring - oppfølging av forslagene fra Tvangslovutvalget (Østenstad-utvalget) 2021 vurderte at «stor sannsynlighet (...) til helbredelse eller vesentlig bedring» ikke oppnås med tvangsmedisinering og foreslo derfor å sette ned kravet til alminnelig sannsynlighet. Sivilombudsmannen har 5.11.21 oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Lagmannsretten omtaler Sivilombudets uttalelse SOM-2017-3156 som uttalelse «at det har vært uklart om fylkesmannen har lagt til grunn riktig norm ved tolkingen av psykisk helsevernloven § 4-4» mens uttalelsen var: «Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.»
Lagmannsretten skriver mye om «uklarheter i forståelsen av lovgrunnlaget» hos statforvalteren. En treffende beskrivelse er at statsforvalter rutinemessig godkjenner ulovlig tvangsmedisinering.
Fylkesmannen (statsforvalteren) er ikke tilstrekkelig uavhengig til å oppfylle de kravene EMD har stilt i sin praksis om EMK artiklene 5 og 6, for å kunne utgjøre en domstol, se f.eks. Campbell og Fell mot Storbritannia (7878/77 m.fl., 28. juni 1984) avsnitt 78-82. Videre må domstolsprøving av fylkesmannens (statsforvalterens) vedtak skje gjennom alminnelig søksmål, som ikke er egnet til å stanse eventuell uhjemlet tvangsmedisinering. For at kravet om tilstrekkelige rettssikkerhetsmekanismer skal være oppfylt, må mekanismen muliggjøre rask intervensjon fra en uavhengig myndighet jf. Spivak mot Ukraina avsnitt 184. Det må være en realistisk mulighet for å nå frem med en klage, jf. avsnitt 188. Se også V.I. mot Moldova avsnitt 112. Lagmannsretten nevner flere EMD avgjørelser.
At lagmannsretten er likevel kommet til at de rettssikkerhetsgarantiene norsk rett gir anvisning på, er tilstrekkelige til å tilfredsstille kravene i EMK og SP, tolket i lys av CRPD er underlig.
Behandlere har en subjektiv overbevisning at intensjonen for tvang er god og tvang kan være nødvendig. Imidlertid er begrunnelsen «alvorlige sinnslidelse» i tvangsvedtakene objektiv sett diskriminerende ifølge CRPD og dokumenterer intensjon for tortur og umenneskelig behandling.
I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Internasjonale aktører kom med bl. a. følgende innspill, tvangsbehandling er bannlyst av FNs torturtilsyn, bør forbys og opphøre umiddelbart, :
FN Special Rapporteur on Torture bannlyste 4 mars 2013 tvangsbehandling
FN Komiteen om rettighetene til menneske med nedsatt funksjonsevne CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42
«Hasteoppfordring til Norge om å avbryte tvangsbehandling og tvangsinnleggelser umiddelbart» fra 3 FN grupper datert 30. januar 2017 fra bl. a. FN rapporteur for rett til helse ref. UA Norway 1/2017
World Psychiatric Association ser CRPD menneskerettigheter inkludert retten til torturfrihet og foreslår alternativer til tvang [2]. Uttalelser fra FN-komiteer har stor vekt i tolkningen av menneskerettighetskonvensjoner i norsk rett men er utelatt i dommen.
Behandlere utfører tortur og umenneskelig behandling ifølge tilbakmeldinger fra internasjonale organisasoner. Etter å ha gjort oppmerksom på det i 10 år tolerer statens byråkrater det fremdeles og det er derfor betimelig å kalle dem skrivebordstorturister.
CRPD er fra 1.1.2026 inntatt i menneskerettsloven. Dermed har CRPD ifølge lex specialis og lex posterior forrang framfor EMK. EMK artikkel 53 fungerer som en sikring av eksisterende menneskerettigheter. Bestemmelsen slår fast at ingenting i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) skal tolkes slik at det begrenser eller fraviker rettigheter som allerede er sikret gjennom nasjonale lover eller andre internasjonale avtaler, dvs. CRPD og SP. Dette styrker pasientenes klager.
Psykiatrien har i 2 årtier sabotert tvangsreduksjon. Dette kommer tydelig fram i Norsk psykiatrisk forening sitt skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsbegrensning (høringssvar til NOU 2019: 14 (Østenstad-utvalget) som lagmannsretten tar til inntekt at NOU 2011: 9 Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet og NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven er kontroversielle.
Regjeringsadvokaten mener «Helse- og omsorgsdepartementet er fornøgd med at retten er einig i at sjølve rammeverket for tvangsmedisinering og tiltak for pasienter på tvang, er i tråd med menneskerettane. Lagmannsretten har kome til at det var lovleg å gje henne medisin ved tvang, men at det har blitt gjort det ein kan kalle saksbehandlingsfeil». Her fornektes at dommen skal ha innvirkning til å fortsette med ulovlig tvangsmedisinering. Leder i Norsk psykiatrisk forening frykter er at denne dommen fører til at ein må bruke endå meir tid på journalføring. Styret i Norsk forening for psykiatri framhever at ifølge dommen kan alvorlig psykisk syke pasienter behandles med medisiner mot sin vilje og frykter unødvendig byråkrati. NRK har skrevet om dommen og to lokale aviser. Ellers ignorerer rikspressen denne dommen. Dermed ligger det til rette for en fortsettelse av 25 år med at menneskerettighetsbrudd ties i hjell. Vil det da påligge hver enkelt pasient å anlegge sak mot staten med fare for flere hundret tusen i saksomkostninger hvis saken tapes?
Rindal, 18.2.2026
Walter
Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
PS: LDOs støtteskriv ankesak-saksnummer 25-042941ASD-BORG: http://wkeim.bplaced.net/files/tvangsmedisinering-stotteskriv-ankesak_saksnummer 25-042941ASD-BORG.pdf
Oppfølging:
Peter Gøtzsche. 12 March 2026: Psychiatric Patient Won a Forced Treatment Case Against the Norwegian State
LDO 04.02.2026: I sak LB-2025-42941 konkluderer lagmannsretten med brudd på EMK artikkel 3 forbud mot tortur eller umenneskelig og nedverdigende behandling.
12.03.2026: Rettstryggleik i psykisk helsevern? By Trond F. Aarre
28.03.2026: Vil dommen om menneskerettsbrudd bli tatt alvorlig av psykiatrien og bedre praksis?
Referanser: []
Rains et al. 2019. Variations in patterns of involuntary hospitalisation and in legal frameworks: an international comparative study. The Lancet Psychiatry 6(5). http://dx.doi.org/10.1016/S2215-0366(19)30090-2
World Psychiatric Association (WPA) Position Statement and Call to Action: Implementing Alternatives to Coercion: A Key Component of Improving Mental Health Care. https://3ba346de-fde6-473f-b1da-536498661f9c.filesusr.com/ugd/e172f3_635a89af889c471683c29fcd981db0aa.pdf
Hvor mange blir medisinert med antipsykotika? Hvorfor og hvordan gjøres det? http://wkeim.bplaced.net/files/Hvor%20mange%20blir%20medisinert%20med%20antipsykotika.html
