Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery. Keim, Walter. Medical Research Archives https://doi.org/10.18103/mra.v11i12.4866
FN Special Rapporteur on Torture bannlyste tvangsbehandling 4 mars 2013
Walter
Keim, pensjonert høgskolelektor informasjonsteknologi,
Netizen,
kontrollkommisjonsmedlem
i 90-årene
Juridisk bakgrunn og forskning for redegjørelsen for bruk av tvang i Norge AGDER LAGMANNSRET Saksnummer: 23-181529ASD-ALAG, 8.5.24.
Psykiatrisk praksis bygger på at nesten alle med diagnose psykose medisineres basert på myten "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017) med feiloppfatninger om langtidsmedisinering, akutt- og vedlikeholdsmedisiering, at medisinfri behandling er uetisk og ignorering av menneskerettigheter, dvs. plikten å forebygge tortur og umenneskelig behandling.
Sammenfatning:
På basis av «Handlingsplanen om menneskerettigheter» krever Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) bl. a. tvangsreduksjon og «streng faglighet» for å unngå fare for krenkelse av EMK artikkel 3 (forbud av tortur)
Tvangsreduksjon ble en fiasko da det ble ignorert: Tvangsinnleggelsene gikk opp 50% fra 2001 til 2020
Ulovlig tvangsmedisinering forsetter (Veronica Fjeld 2021) pga. svikt i tilsyn og fravær av domstolprøving (Skjerlie 2020) uverdig for et sivilisert rettssamfunn
Psykiatere tror på at langtidsmedisinering er nyttig, selv om det ikke finnes evidens for det (Sohler et al. 2015)
Akutt effekt er liten (Leucht et al. 2017), usikker (FHI 2019) og ikke godt dokumentert
Effekten av vedlikeholdsmedisinering er bare virksom et år etter seponering, fraværende etter 2 år, usikker (Schlier et al. 2023) og ikke godt dokumentert pga. mulig abstinens
Psykiatriske pasienter lever 20 år kortere (Lars Lien, Tidsskrift for Den norske legeforening 2014)
Medisinfri behandling ønsket av pasientene har etterhvert mange studier, effekten er stor og stadig bedre dokumentert
Plikten til å forebygge tortur tilsier å avslutte eller i alle fall sterk reduksjon av ulovlig tvangsmedisinering
Menneskerettigheter setter krav til høy faglig standard, reduksjon av tvang og avskaffelse av tvangsmedisinering.
Ifølge FN rapporteur for rett til helse trenger psykiatrien en revolusjon for å unngå eksessiv overmedisinering. WHO og FNs høykommissær for menneskerettigheter foreslår lovendringer som betyr et paradigmeskifte og revolusjon
Forbud av tortur er ufravikelig folkerettslig sedvanerett (jus cogens). Det er frustrerende, provoserende og fremmer voldelig motstand at ikke engang plikten å forebygge tortur og umenneskelig behandling blir respektert
Det kan oppstå fysiske og psykiske skader, stigmatisering, tap av autonomi og verdighet, forverring av forholdet til behandlere. Lauveng et al. 2021 har kvamtifisert det 70% av pasientene opplever «skam, mindreverdighetsfølelse, og krenkelse», 68% vanskelig å stole på/samarbeide med helsepersonell og 57% «mareritt, søvnvansker og vonde minner tilknyttet tvangsutøvelsen»
På gruppenivå er pasientene bedre opplyst enn psykiatere angående fornuftig medisinering, årsaken til psykose og det problematiske med diagnosen.
I psykiatrien kan tvang brukes som et verktøy for å håndtere pasienter som utgjør en fare for seg selv eller andre, eller som ikke er i stand til å ta vare på seg selv på grunn av alvorlig psykisk sykdom. Imidlertid kan tvang også medføre en rekke skader, både fysiske og psykiske, både for pasienter og forholdet mellom pasient og behandler. Noen av de potensielle skadene ved bruk av tvang i psykiatrien inkluderer:
Forbud av tortur er ufravikelig folkerettslig sedvanerett (jus cogens). Det er frustrerende, provoserende og fremmer voldelig motstand at ikke engang plikten å forebygge tortur og umenneskelig behandling blir respektert
Langtidsbehandling med antipsykotika fører til kroniske tilstander med akkumulerte bivirkninger og økt fare for tilbakefall
Fysiske skader: Bruk av tvangsmidler som belter, håndjern eller mekaniske begrensninger kan føre til fysiske skader som blåmerker, skader på ledd og muskler, eller til og med brudd.
Psykiske skader: Pasienter som opplever tvang kan oppleve økt angst, depresjon, traumer og tillitsbrudd. Dette kan forverre deres psykiske tilstand og svekke tilliten til behandlere og det terapeutiske miljøet. Posttraumatisk stresslidelse (PTSD).
Stigmatisering: Opplevelsen av å bli tvunget kan føre til følelser av stigmatisering og skam, noe som kan hindre pasienters villighet til å søke hjelp i fremtiden og føre til sosial isolasjon.
Tap av autonomi og verdighet: Tvangsinngrep kan føre til tap av selvbestemmelse og følelse av verdighet hos pasienten, noe som kan være svært belastende og traumatisk.
Forverring av forholdet til behandlere: Bruk av tvang kan føre til et forverret forhold mellom pasienten og behandleren, noe som kan gjøre det vanskeligere å oppnå et konstruktivt terapeutisk samarbeid i fremtiden.
Lauveng et al. 2021 kvantifiserer problemene i «Bruk av tvang i psykiak helsevern» se «Figur 8.1.1 Hvilke skader har pasientene erfart» at 70% av pasientene opplever «skam, mindreverdighetsfølelse, og krenkelse», 68% vanskelig å stole på/samarbeide med helsepersonell og 57% «mareritt, søvnvansker og vonde minner tilknyttet tvangsutøvelsen»
For å minimere disse skadene er det viktig å bruke tvang så skånsomt som mulig, og å sikre at det bare brukes som en siste utvei når alle andre alternativer er prøvd og det er absolutt nødvendig for å beskytte pasientens sikkerhet eller andres. Det er også viktig å gi adekvat oppfølging og støtte til pasienter som har vært utsatt for tvangsinngrep, og å arbeide for å utvikle mer human og empatisk tilnærming til behandling av psykiske lidelser.
Rindal, 8.5.2024
Walter Keim
Netizen:
http://walter.keim.googlepages.com
