Manglende rettssikkerhet angående tvangsmedisinering

Som informasjons frihetskjemper har jeg anlagt mange saker mot den tyske stat hovedsaklig om nektelse av innsyn og bare betalt rettsgebyr etter å ha tapt. Dette var nødvendig for å kunne klage til FN menneskerettskommiteen. Staten stilte opp med ansatte som får lønn av staten. Jeg stiller meg derfor totalt uforstående til av man risikerer flere hundret tusen kroner når man taper mot staten Norge til staten og egne advokater. Jeg er dypt sjokkert over at dette ikke engang diskuteres. En journalist skrev til meg at det er fordi å klage mot staten ansees som uting.

Statsforvalteren godkjenner tvangsmedisineringsvedtak som er rettsstridig ifølge mastergradsundersøkelser. Sivilombudsmann Falkanger nå høyesterettsdommer har skrevet om det og konkluderer: Det er rettssikkerhetsmessig problematisk at domstolsprøving av tvangs-medisineringsvedtak i praksis er avskåret. Den eneste vei som står åpen for pasienten, er for egen regning å anlegge ordinært søksmål om gyldigheten av ved-taket, eventuelt fastsettelsessøksmål om brudd på menneskerettskonvensjonene, men det skjer naturlig nok ikke.»

Dette har foregått i årtier uten å ha blitt prøvd i retten, som er en sivilisert rettstat uverdig. Jeg er blitt nektet innsyn i tvangsmedisineringsvedtak. Nylig fikk ICL og probono advokater dømt staten og fikk 2,2 millioner i egne utgivfter. Men min spådom er at statsforvalterens praksis fortsetter. Hvem vil risikere finansiell ruin å gå til sak mot staten?

At staten tar seg betalt av saksøkerne som taper gjør rettssikkerheten etter min mening til en vits. Hva som er galt med det norske samfunnet at det ikke diskuteres og protesteres mot?

Rindal, 18.3.26

Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com