LDO: Ingenting om oss uten oss. En politikk som er utformet langt fra de den handler om blir sjelden eller aldri bra, og en politikk uten involvering er i strid med menneskerettighetene.
New WHO guidance seeks to put an end to human rights violations in mental health care, Verdens helseorganisasjon WHO 10. juni 2021
Det refereres til innspillsmøte onsdag 24. november kl. 16:30- 18:00 Tema: Evaluering av endringer i psykisk helsevernloven – manglende samtykkekompetanse som vilkår for tvungent psykisk.
Verken NIM, LDO eller pasientorganisasjoner var invitert. HOD opplyser at det ikke foreligger referat.
At pasientrepresentanter ikke var invitert er i strid med forpliktelsene overfor FN. Derfor skal saken belyses fra .et pasientperspektiv med vekt på nyere forskning.
«Representantforslag om bedre ivaretagelse av samfunnets behov for vern mot og behandling av alvorlig psykisk syke personer ble i Innst. 142 S (2021-2022) ble nedstemt på basis av innspill fra We Shall Overcome, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Mental Helse, Informasjonssenteret Hieronimus, Hvite Ørn Norge, Rådet for psykisk helse og Fellesorganisasjonen.
Før ble Representantforslag om å evaluere endringen i psykisk helsevernloven fra 2017 om innføring av krav til samtykkekompetanse for innleggelse i tvungent psykisk helsevern nedstemt: 52 mot 35 stemmer (se også Innst. 260 S (2020–2021) )
Stortinget har gjennomført høringer som har opplyst saken meget grundig når det gjelder menneskerettigheter, god behandling og diskriminering av folk med psykososiale funksjonsnedsettelser. Denne meget solide kvalitative argumentasjon skal her utdypes med kvantitative fakta om at tvangsbehandlingen er nytteløs.
Tvangsinnleggelsene i Norge de høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. Antall tvangsinnleggelser økte fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020, dvs. 50%. I Norge varierer antall tvangsinnleggelse fra 50 til 250 per 100 000 innbyggere dvs. er vilkårlig. Setter man lavest tvang til det absolutt nødvendige er det høyeste 5 ganger for høy.
96% av pasientene under tvang medisineres (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, dvs. 70% blir medisinert uten nytte av medisinen. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Feiloppfatningen at det er uetisk ikke gi antipsykotika legitimerer denne overmedisineringen.
Etter at psykiatrisk praksis har sabotert å utvikle og praktisere alternativer har ca. 60 medikamentfrie senger av ca. 3500 blitt pålagt av Helseminsiteren i tråd med «pasientenes helsetjeneste». Det ble møtt med vettløs polemikk av Tor Larsen som betegnet det som «gigantisk feilgrep». Følgeforskning har vist at medisinfrie enheter er en suksess både fra pasientenes og behandlerens perspektiv og for pasienters helse. Da en medisinfri behandlingsenhet ble opprettet i Ahus ønsket 97% av personalet å være med. I Helse Bergen var 90% av behandlere positiv til medisinfri behandling.
Hvem vil Helseministeren lytte til pasienter og behandlere i medisinfrie enheter som ikke var invitert eller den psykiatriske maktelite? Vil den nye politikk «Fornøyde fagfolk gir fornøyde pasienter» øke skyhøy ufornuftig tvangsmedisinering?
Hvordan kan en diskusjon om farlige folk resultere i at å tvangsinnlegge ufarlige skal utredes?
På basis av informasjoner fra Bergen politiet skrev Bergensavisen an artikkelserie som kulminerte med en leder 7.11.20. På tross av at tvangen gikk opp publiserte Bergensavisen 7.11.20 den falske nyheten: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold". Bergenspolitiker Kjersti Toppe krisemaksimerte: «Toppe tar psykiatrikrise til Stortinget: – Situasjonen kan bli fatal» og fulgte opp med Representantforslag 48 S som ble nedstemt.
Men Politimester Kåre Songstad i Vest ga seg ikke og sendte han brev til politidirektoratet 28.2.21: «Det er sannsynlig at flere alvorlige voldssaker, også drap, kunne vært unngått.»
Med en kampanje for internering av ufarlige personer og stigmatisering av psykiatriske pasienter i pressen på basis av falske nyheter og fordommer fulgte. Den medieskapte virkeligheten trumfet fakta, Derfor åpnet Hurdalsplattformen for en reservering av lovendring angående samtykke dvs. «Helseministeren vil evaluere omstridt lovendring i psykiatrien» på basis av feilinformasjon
FHI direktør ordlegger seg slik: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika.» (Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729)
Dalsbø et al., 2019 konkluderte FHI: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose».
Studiene uten antipsykotikanaive pasienter finner: God akutt symptomreduksjon har en farmasøytisk effekt for 9% av pasienter (Leucht et al. 2017) men effekten er usikker da antipsykotikanaive pasienter mangler. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika.
Danmark har mindre enn halvparten tvangsinnlagte personer og vesentlig mindre tvangsmedisinering dvs. 825 personer i 2019, det var 2009 ca. 2,2% av de innlagte. I Tyskland har forfatningsdomstolen forbudt tvangsbehandling i 1 og et halvt år. Derfor sank antall tvangsmedisinerte til 0,6% i delstat Baden-Württemberg. I Norge var det 9% tvangsmedisinerte i 2012.
Forestillingern at helst alle skal medisineres har ført til at non-responders kalles «behandlingsresistent» Basal eksponeringsterapi helbreder mange med hjelp av nedtrapping av antipsykotika. Mange pasienter forteller ikke å få kognitiv terapi selv om den har samme evidensstyrke som antipsykotika i retningslinjene.
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig pga. at nytteverdien tilfredsstilte ikke lovkrav. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering.
WHO har 10. juni 2021 foreslått tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.
I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.
Rindal, 16.3.22
Walter Keim
