F(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729

The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”

Larsens forsvar av unødvendig helseskadelig overdreven tvangsmedisinering står i veien for et paradigmeskifte for bedre helse

I NRK debatten «Vil mer tvang føre til mindre vold?» forsvarte Tor Larsen tvangsbruken som er den høyeste i Europa, 10 ganger så høy som i Italia og Portugal. 96% av pasientene under tvang medisineres.

Bjornestad, Larsen et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...». Allikevel forsvarer Larsen i offentligheten overmedisineringen som «effektiv».

Sammenfatning: Støtte til tvangsbehandling og oppdiktet overdreven nytte av antipsykotika gjør:

Larsens polemikk står i veien for et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO.

Larsen begrunner det slik ved å påpeke at psykiatriske pasienter mangler sykdomsinnsikt og at det finnes ikke forskning som tilsier at det brukes for mye tvang.

Larsens polemikk mot tvangsreduksjon («politisk innblanding grenser til det skandaløse») setter til side:

Det ble meddelt myndighetene og Larsen som har ikke svart og pressen som har ca. 1000 ganger refusert 8 dusin leserbrev om det.

Derfor kan Larsen ignore det, men det trengs åpenbart veldig gode vitenskapelige grunner for å sette kravet til torturfrihet til side. Når det ikke finnes vitenskapelige studier som legitimerer bruk av tvang er det helt feil å ta det til inntekt for å avvise reduksjon av tvang.

Utgangpunktet for diskusjonen «Skriv bedre om tvangspsykiatri» var Sivilombudsmannens uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) om ulovlig tvangsmedisinering og vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren. Her ble lovpålagt nytte ikke oppfylt: Psykiatri er ingen rettsfri rom.

Larsen har ikke dekning i forskning om å forsvare nåværende overforbruk av antipsykotika:

God symptomreduksjon for akutt farmasøytisk effekt er for 9%, (Leucht et al. 2017) av pasientene men effekten er usikker (Bola 2011, FHI). Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering utover 3 år (Sohler et al. 2015). Liten usikker effekt og at 94% (kilder) opplever bivirkninger fører til at «opp til 93%» slutter med nevroleptika hvis dem har mulighet til det.

Når psykiatere medisinerer 96% av tvangsinnlagte er det bare mulig med tvangsmedisinering. Det viser seg at pasienter som nekter medisinering er mer fornuftig enn psykiatere. Det er helseskadelig og absurd at staten gir psykiatere makt å tvangsmedisinere.

I Larsens egen forskning om recovery kan man lese at det finnes ingen evidens for langtidseffekt av antipsykotioka og at recovery gikk ned fra 20% til 8,1% i tiden før antipsykotika kom til 1995.

I strid med pasientenes vilje, vitenskapelige studier, WHO, FNs rapporteur om rett til helse og menneskerettigheter overmedisineres 96% under tvungen vern (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Det er åpenbart at bare tvangsmedisinering kan føre til denne helseskadelige overmedisinering. Psykiatri er trosbasert og kan utøve tvangsmedisinering pga. sviktende tilsyn og menneskerettskrenkende skjønnspregete lover. De lovete helsegevinster er myter uten forankring i forskning.

«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018).

Psykiatrien klarer ikke et paradigmeskifte selv og trenger åpenbart hjelp uten-ifra. Her er pressen sentralt som belteleggingsskadalen viser. Dokumentasjonen av et rettssikerhetsmessig katastrofeområde førte til en lovendring og nedsettelse av et tvangslovutvalg utvalg. Det er underlig at ulovlig tvangsmedisinering synes ikke å ha blitt lagt merke til av pressen. Tvert imot polemiseres mot tvangsreduksjon med feilinformasjon.

Nødvendigheten av et paradigmeskifte i psykiatrien blir bare i noen få fagartikler tatt opp. At Norge er i tvangstoppen i Europa er blitt underslått i pressen i de siste 10 årene.

Larsen har fått denne informasjon før men er kunnskaps- og endringsresistent: