Ketil Lund kaller tvangspsykiatrien for et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde»
Som medlem i kontrollkommisjonen var jeg med på å stemme mot en psykiater som brukte tvungent psykisk helsevern for depresjon. Psykiateren fikk flere vedtak hvor det ble opplyst at «alvorlig sinnslidelse» er f. eks. psykose men ikke depresjon.
Men det hjalp ikke. Psykiateren ga seg ikke og fortsatte med å skrive tvungent psykisk helsevern basert på depresjon og ble etterpå nedstemt av en enstemmig kontrollkommisjon flere ganger.
Kontrollkommisjonen fikk beskjed av psykiaterne å mangle psykiatrisk kompetanse å underkjenne deres vedtak. Det nyttet ikke å henvise til at kommisjonen og etterfølgende tingrettsbehandling har anledning til å prøve alle sider ved vedtaket.
Fylkeslegen foretok et tilsyn av sykehuset. Det var sønnen til forhenværende overlege som sto for gjennomføringen. Der ble klagene til psykiatere at det fattes vedtak uten psykiatrifaglig kompetanse gjengitt, uten å opplyse at det var psykiateren som fattet ulovlige vedtak. Fylkeslegen nektet altså å hjelpe psykiatrien på den riktige siden av loven.
Dessverre har jeg sett mange ganger at psykiatrien stiller seg over loven og tilsynet svikter.
Et eksempel er der en pårørende ble hold under tvungen vern som ikke var sinnslidende. Avdelingen visste ikke hvem som var kontrollkommisjonen. Det var vanskelig å få vedkommende fri og nesten umulig å få journalinnsyn som dokumenterte at innleggelsen var lovstridig. Psykiatriavdelingen reagerte ikke på begjæring om innsyn. Kontrollkommisjonen hjalp ikke med journalinnsyn og den sentrale sykehusledelsen som pasientombudet hadde anbefalt å kontakte måtte purres på i et år.
Staten ignorerte Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) oppfordringer med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)». Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7).
Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har det «enkelte menneske (...) plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører».
Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg reservert meg mot behandling i St. Olavs torturhospital, sedering og psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og (tvans-)behandling
I foredraget «Tvang og frivillighet i og utenfor institusjoner» i Rettspolitisk forening – Geilo – 26. november 2015 (foredrag) påstod Aslak Syse at CRPD komiteen har dritet seg ut. Jeg sa til ham at han strøk i menneskerettigheter og hans «skriverier hører til i historiens søppelkasse»
Den 3.12.15 sende jeg en «Bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat tortur og annen umenneskelig eller nedverdigende behandling?» til statsministeren
I tillegg ble det foreslått at Norge rapporteres inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur med forslag å dømme Norge som “human rights criminal” og at støttespillere av denne kriminaliteten som høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen og rettslært Aslak Syse skulle skoleres i torturkonvensjonen
I Opptrappingsplanen 1999 ble det fastslått at tvang er i et spenningsforhold til EMK Art. 3 (forbud mot tortur) som tilsier reduksjon av tvang. Jeg protesterte at psykiatrien har sabotert tvangsreduksjon og polemiserte mot lovpålagte menneskerettigheter og at staten er for passiv
Vedtakene om tvangsmedisinering er i praksis er rettsstridig og uten domstolkontroll. Det ble påpekt at det er en sivilisert rettsstat uverdig
CRPD komiteen tolker tvang i psykiatrien som tortur og umenneskelig behandling. Derfor gjorde jeg et opprop: Stopp tortur i psykiatrien og reserverte meg mot psykiatrisk tvang.
Jeg forsøkte også å realitetsorientere Noregs institusjon for menneskerettar (NIM) om hvordan det står til med menneskerettighetene. Men det hjalp ikke
Belteleggingsskandalen har avdekket at tvangspsykiatrien er en rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Jeg protesterte mot legeforeningens streik mot offentlighetsloven og forslag å innskrenke innsynsrettighetene i offentlighetsloven.
Ulovlig tvangsmedisinering (Sivilombudsmannens uttalelse (2017/3156)) forsetter (Veronica Fjeld 2021) pga. svikt i statsforvalterens tilsyn og fravær av domstolprøving (Skjerlie 2020). Det er uverdig for et sivilisert rettssamfunn.
Lex spesialis og lex posterior regelen gir CRPD forrang over EMD. Jusprofessor Østenstad og tvangslovutvalget strøk i juss pga. tilsidesettelse av disse reglene.
Mest sjokkerende var det å oppleve at det i rettsprosesser ikke er mulig å komme med kontradiksjon (AGDER LAGMANNSRET Saksnummer: 23-181529ASD-ALAG) for å oppfylle EMK art. 6 sine krav om «fair trial». I flere påståtte voldshendelser var det ord mot ord mellom pasienten og personell. Men bare journalen ble framlagt. Helsetilsynet godkjente at sykepleiere og andre deltagende ikke blir identifisert i journalen. Dette ble også lagt ved i anken til Høyesterett saksnummer 23-181529ASD-ALAG.
Det er pressen som framstiller psykisk syke som farlig som har ansvar her: Pressens fiksjon førte til forslag å internere flere ufarlige. Disse journalistene som desinformerte slik er en skam for et sivilisert land.
En nabo som jeg trengte for å bekrefte hvor grensen er var hold tilbake i psykiatrien i mer enn en uke selv om han var utskrevet. Jeg bevæpnet meg med et penn og 2 blanke ark med papir før jeg besøkte han. Først ble jeg spurt å kjøpe en mobil, da han hadde ingen med seg. Jeg sa at det er ikke nødvendig han kan bruke min mobil. Han ringte sin datter og sa at hun måtte anmelde sykehuset hos politiet da han er innesperret uten lov og dom. Han ringte ikke selv politiet og spurte heller ikke meg å gjøre det. Jeg satt bare der og hørte på hva han hadde å fortelle. Hvis han hadde spurte meg om hjelp for å komme ut, hadde jeg skrevet et brev til kontrollkommisjonen send gjennom avdelingen at det finnes ingen hjemmel å holde han på tvang med krav om umiddelbar utskrivning. Han hadde ikke fått et skriv ved innkomst med informasjon med adressen og telefonnummer av kontrollkommisjonen og at det kan klages hvis man er misfornøyd. Slike skriv måtte avdelingen gi der jeg var medlem av kontrollkommisjonen.
Etter å ha snakket i 2 timer med han kom sykepleieren og opplyste at han blir send hjem neste virkedag. Jeg hadde i begynnelsen spurt om naboen er fremdeles der selv om han er egentlig utskrevet. Dermed visste avdelingen at jeg er informert om situasjonen. Naboen hadde 3 barn og mage slektninger. Ingen hadde besøkt dem. Er det derfor psykiatrien kan holde tilbake folk fordi dem får ingen reaksjoner og spørsmål? Er det den almene aksept av psykiatriens overgrep som gjør at den kan fortsette? Jeg er opprørt at slike overgrep kan skje i et samfunn som anser seg som sivilisert. Jeg har reservert meg mot psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og behandling som er med i min kjernejournal.
Grimstad, 18.5.24
Walter Keim
Netizen:
http://walter.keim.googlepages.com
PS: Tvangsutsatte fratatt rettskrav i HR-2024-826-A i henhold til grunnlovsbeskyttelse § 93 om at «Ingen må utsettes for tortur»
