FPasientrettighetsloven, i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet.
NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene

Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery. Keim, Walter. Medical Research Archives https://doi.org/10.18103/mra.v11i12.4866

Reaksjoner på erfaringer med helse- og sosialvesenet

Mitt livsløp som netizen er kort beskrevet her med Google scholar, Researchgate, Academia, publikasjoner, leserbrev, minner fra skolen, CVen med utdanning og arbeidserfaring inkluderer medlemskap i foreninger.

Mine kjepphester er transparens, informasjonsfrihet og spørsmålet hva som er objektiv, vitenskapelig som gjorde at hobbyen var at jeg studerte 22 semester.

Jeg har erfaringer med helsevesenet som pasient, pårørende, kontrollkommisjon, hjelper å skrive klager og medarbeid i pasientorganisasjoner.

Etter oljekrisen 1990 mistet jeg jobben i oljesektoren og ble deprimert, var syk og arbeidsledig i 7 år. Arbeidsformidlingen nektet meg innsyn med å henvise til offentlighetsloven. Jeg sa til dem at det er helt galt dem gjør og jeg skal studere juss for å finne ut. Juristen som underviste sosialrett sa at jeg hadde partsinnsyn på tross av unntagelsen fra offentligheten. Arbeidsformidlingen betalte ved flere anledningen for lite sammenliknet med regelverket og jeg fikk kr. 72 000.- med å klage på vedtakene.

Erfaringer med terapi

Prøvde veldig mange terapier. Best hjelp hadde jeg av gestaltterapi. Fritz Perls snakker ikke bare om pasienter men tilbyr øvelser som man kan gjøre selv.

Gjorde også det som har vært en kjepphest hele livet nemlig å studere bl. a. psykologi, pedagogikk, juss og sosialrett. Fokus var på: Hva er objektiv, hva er vitenskapelig?

Min konklusjon etter mange år med terapi var: Terapeutens oppgave er å gjøre seg selv overflødig. Vi pasienter skal handle ikke behandles.

Det samme synes å stå i Opptrappingsplanen fra 1999 som har recovery (tilbake til familie, studier og jobb) som mål, som er også med i retningslinjenes prinsipp for god praksis som grunnlag.

I denne tid engasjerte jeg meg i Mental Helse Sør-Trøndelag som styremedlem, brukermedvirkning, kontrollkommisjonsmedlem, organisasjonsutvikling og offentlighetsarbeid.

Erfaringer med klager mot helse- og sosialtjeneste

Jeg støttet folk å skrive klager. En tredjedel fikk medhold og folk ble overlykkelig at noen hørte på det dem hadde å si og skrev en kort klage. Fylkesmannen kunne ikke overprøve kommunens skjønn. Fylkeslegen kan ikke tvinge legene å gi svar men må få overordnet myndighet å gjøre det. Jeg sa til Fylkeslegen, når dere ikke svarer på klager orker jeg ikke lengre å skrive klager. Fylkeslegen må til overordnet tilsyn for å pålegge svar. Når det gjelder klager over sosialtjenesten så sa en medstudent av Fylkesmannen tør ikke å gi medhold av frykt at praksis blir enda dårligere. Sosialtjenestens diskriminering tilsidesettelse av rettigheter og bruk av definisjonsmakt polariserer og kan føre til avmaktsfølelse, konflikter og trusler og vold.

En advokat rådet meg å melde meg til kontrollkommisjonen for å få en juss praktikum, Han har selv vært i kontrollkommisjonen i mange år og sa at han hadde selv dissentert alt for lite. Det ville har vært av verdi for pasienten. Da jeg dissenterte i kontrollkommisjonen ble min dissens ikke meddelt klageren. Jeg reserverte meg mot å underskrive protokollen som innehold meddelelse til klager og ba Fylkesmannen å løse meg fra vervet i kontrollkommisjonen. Å underslå min dissens synes juridisk sett å være i et spenningsforhold til noe dem ikke hadde kompetanse til, nemlig kommisjonenes sammensetning.

Feilmedisinering av demente

Både min mor og svigermor ble dement og feilmedisinert med nevroleptika. Det ble en kamp for å holde dem unna skadelig medisinering.

Min mor fikk på slutten av 90 årene Madopar mot Parkinson syndrom og Haldol mot psykose. Dette førte til at hun ikke lengre var i stand til å snakke, spise skikkelig og gå. Legemiddelbeskrivelse viste at medisinene er kontraindisert og seponering førte til at bivirkningene forsvant. Allikevel ville legen igjen gi antipsykotika og jeg ga henne sparken. Når min mor fikk sovemiddel Innovane som gjorde at hun lå i sengen hele dager ringte jeg sykepleier. Svare var at jeg kunne snakke med legen som kan forklare meg medikaments virkning. Jeg svarte at han trenger jeg ikke å snakke med da han ville få sparken hvis han laget problemer. Da ble sovemiddlet borte. Da det syntes umulig å snakke legene til fornuft ble løsningen ble å sparke leger.

Feilmedisineringen med Zyprexa av svigermor ble klaget inn 2004 til Fylkeslegen og 2006 til Sivilombudsmannen (Sak 2006/147). Fylkeslegen godkjente feilmedisineringen av demente da legene har forskrivningsfrihet, Sivilombudsmannen overprøver ikke legens faglige skjønn og uttalte seg ikke om hvem som bestemmer over pasient som ikke er samtykkekompetent.

To tredjedeler av pasienter blir bedre når antipsykotika tas bort. I andre land f. eks USA har gamle en lovfestet rett at medisineringen må vurderes av uavhengig ekstern konsulent (OBRA’87?). En seponering kan skille de 2 tredjedeler som ikke profitterer fra den tredjedel som har fordeler. NOU 2011: 9 bemerker: «En slik rettslig regulering av medisinskfaglige spørsmål, vil imidlertid kunne oppfattes som i strid med den norske tradisjonen» med forskivningsfrihet for leger.

Manglende selvbestemmelse av pasienter fører til overmedisinering

I kjølvannet av egne og pårørendeerfaringer og studium av selvbestemmelse og pasientrettighetene som menneskerettigheter skrev jeg brev til myndighetene: «Pasientrettigheter inklusive torturfrihet i helsetjenesten i praksis.»

Som medlem av Mental Helse, Aurora, Hvite Ørn og WSO fulgte jeg sakene og skrev «Leserbrev om pasientrettigheter, selvbestemmelse, menneskerettigheter og torturfrihet i helsetjenesten». Dagens Medisin, Tidsskriftet for Den norske Legeforening og Psykologtidsskriftet publiserte nesten 2 dusin bidrag om medisinfri behandling, tvang, torturfrihet og nevroleptika.

(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729

I et pasientperspektivet er effektene av nevroleptika lite dvs. 9% som oppnår akutt god symptomreduksjon pga. nevroleptika mens 94% opplever bivirkninger. Nesten alle (97,3% Bergstrøm et al. 2018) blir medisinert. Derfor slutter opp til 93% med antipsykotika hvis dem har lov (1). Men i «Hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet» ble antipsykotiske legemidler av psykiaterne ansett å ha veldokumentert effekt og ført til en revolusjon i behandlingen av psykoselidelser. Alternative ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak” blir det polemisert mot.

96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern mottok medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). Ifølge Leucht et al. 2017 er 77% av pasientene behandlingsresistente non-responders, og. 91% blir medisinert uten god symptomlette nytte av medisinen. Det er både ufornuftig og faglig uforsvarlig, da bivirkningene dermed ignoreres og mange blir kronisk syke. Psykiatriens maktelite har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse, uvilje å rette feil, og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare disse fortellingene som legitimerer medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97,3%) som støttes av ulovlig tvangsmedisinering.

Å tilføre kunnskap om forskning til leder av psykiatrisk forening Lars Lien og Norsk psykiatrisk forening og med leserbrev mislyktes.

Men Medical Research Archives publiserte det jeg fant under tittelen: Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery (5).

Journalister er et mikrofonstativ for psykiatriens vrangforestillinger. Så lenge psykiatere dominerer den offentlige diskusjon er det vanskelig at praksisen blir bedre.

En pasient ble brakt til taushet

Er paradigmeskifte fra paternalisme til pasientrettigheter blitt en realitet? Hvordan fungerer det i praksis? Hvordan er rettssikkerheten?

En smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet ble brakt til taushet med uhjemlet tvangsbruk med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig umenneskelig grusom kvelingsdød både for pasienten og pårørende, som ødela et siste farvel.

Pasientselvbestemmelse er forankret i Lov om pasient- og brukerrettigheter § 4-1.Hovedregel om samtykke som del av handlingsplanen om menneskerettigheter stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum.

Fratagelsen av bevisstheten «preventivt» 18.9.13 ca. kl. 14.30 med en bolusdose av anestesimiddel Midazolam er i et spenningsforhold til straffeloven. I legejournalen (journal skrevet 20.9.13 «var nødt til») fremstår denne «terminale sedering» (journal 18.9.17) som tvangsbehandling. Den angitte indikasjonen «urolig, agitert og forvirret» kan ikke rettferdiggjøre sederingen. (Anestesilegens vrangforestilling at å protestere er en lidelse og vrangforestilling å kunne bestemme selv om pasienten ikke er fratatt samtykkekompetanse ble akseptert av tilsynet).

Retten til frivillig behandling basert på gyldig informert samtykke kan leses ut av ordlyden i EMK artikkel 8 (f.eks. EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002 avsnitt 63) i forbindelse med vern mot tvang jr. Grunnloven § 93 andre ledd og § 102.
FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 1 manifesterer selvbestemmelse som en grunnleggende menneskerettighet, og pålegger staten en plikt til å respektere denne retten. Slik samtykkekravet er nedfelt i pasient- og brukerrettighetsloven §§ 4-1 og 4-2 samsvarer det med denne retten til selvbestemmelse.

Både St. Olavs hospital, Fylkeslegen, Statens helsetilsyn, Klinisk etisk komite (KEK), Norsk Pasientskadeerstatning (NPE) og Sivilombudsmannen sviktet sine tilsynsoppgaver.

Psykiatri som rettsfri område og sviktende tilsyn

En pårørende ble hold under tvungen vern som ikke var sinnslidende. Det var vanskelig å få vedkommende fri og nesten umulig å få journalinnsyn som dokumenterte at innleggelsen var lovstridig. Psykiatriavdelingen reagerte ikke på begjæring om innsyn. Kontrollkommisjonen hjalp ikke med journalinnsyn og den sentrale sykehusledelsen som pasientombudet hadde anbefalt å kontakte måtte purres på i et år.

En nabo var hold innesperret i psykiatrien i en uke selv om det forelå et utskrivningsvedtak. Jeg besøkte han bevæpnet med pen og to tomme ark. Først så spurte han om jeg kunne kjøpte han en mobil. Jeg sa det er ikke nødvendig han kan låne min mobil. Han ringte sin datter og sa at hun måtte varsle politiet fordi han er innesperret uten lov og dom. Han ringte ikke politiet selv og spurte ikke meg om det. Hvis han hadde spurt meg om hjelp hadde jeg skrevet en klage til kontrollkommisjonen send gjennom avdelingen.at han begjærer seg utskrevet umiddelbart, da det finnes ingen hjemmel å holde han innesperret. Etter at jeg har hørt i 2 timer hva han hadde å si kom sykepleieren å informerte om at han blir kjørt hjem dagen etter. Var det fordi jeg var den første som besøkte han og sa til sykepleieren i begynnelsen at jeg vet ikke om han er fremdeles i sykehuset selv om han egentlig er utskrevet for en uke siden? Ville sykehuset har tort å gjøre dette overgrepet, hvis en av de 3 voksne barna hans eller tallrike slektninger hadde sagt at det går ikke an å innesperra han? Kan psykiatrien holde på med sin skandaløse virksomhet fordi ingen bryr seg?

Mange slike erfaringer som pårørende og som medlem i kontrollkommisjonen ga et bilde at psykiatrien er et rettsfritt rom som mangler effektiv tilsyn. Den journalskapte virkelighet blir ikke korrigert av Fylkeslegen og Sivilombudet.

Som medlem i kontrollkommisjonen var jeg med på å stemme mot en psykiater som brukte tvangsbehandling for depresjon. At psykiateren fikk et vedtak hvor det ble opplyst at «alvorlig sinnslidelse» er f. eks. psykose men ikke depresjon.

Psykiateren ga seg ikke og fortsatte med å skrive tvangsvedtak basert på depresjon og ble etterpå nedstemt i kontrollkommisjonen flere ganger.

Kontrollkommisjonen fikk beskjed av psykiaterne å mangle psykiatrisk kompetanse å underkjenne deres vedtak. Det nyttet ikke å henvise til at kommisjonen og etterfølgende tingrettsbehandling har anledning til å prøve alle sider ved vedtaket.

Fylkeslegen foretok et tilsyn. Det var sønnen til forhenværende overlege som sto for gjennomføringen. Der ble klagene til psykiatere at det fattes vedtak uten psykiatrifaglig kompetanse gjenngitt uten å opplyse at det var psykiateren som fattet ulovlige vedtak.

Dessverre har jeg sett mange ganger at psykiatrien stiller seg over loven og tilsynet svikter.

Ulovlig tvangsmedisinering (Sivilombudsmannens uttalelse (2017/3156)) forsetter (Veronica Fjeld 2021) pga. svikt i statsforvalterens tilsyn og fravær av domstolprøving (Skjerlie 2020). Det er uverdig for et sivilisert rettssamfunn.

Mest sjokkerende var det å oppleve at det i rettsprosesser ikke er mulig å komme med kontradiksjon (AGDER LAGMANNSRET Saksnummer: 23-181529ASD-ALAG) for å oppfylle EMK art. 6 sine krav om «fair trial». Rettsbehandlingen kunne ikke opplyse psykiatriens mørke rom og dommen er en skandale. Psykiatriske pasienter mangler virksomme rettsmidler.

Tvang i helsevesenet

Norge har lenge vært på tvangstoppen i Europa. I 2015 hadde Norge 150,9 tvangsinnleggelser per 100 000 mens Italia hadde 14,5 og Portugal 18,2. To årtier med lovpålagt tvangsreduksjon med hjelp av dialog har mislyktes og opp fra 5719 til 8682 i perioden 2001 til 2020...

Psykiatrien fikk i sine høringsinnspill ikke med seg at menneskerettigheter er berørt og gikk mot lovpålagt reduksjon av tvang.

Statsministeren Solbergs utsagn at Norge er et fyrverkeri når det gjelder menneskerettigheter gjelder ikke i det hele tatt for folk med psykososiale funksjonsnedsettesler. I et internasjonalt perspektiv er Norge en sinke.

Sivilombudsmannen kjente tvangsmedisinering ulovlig. Statsforvaltere gjorde gjeldende at det finnes ingen alternativet til medisineringen. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Helsedirektoratet saboterte Sivilombudsmannen med å legge den psykiatriske maktelitens faglige lavmål til grunne som krenker plikten til å forebygge tortur og umenneskelig behandling (2).

To mastergradsoppgaver om tvangsmedisineringsvedtak avslører at praksis er rettsstridig og uten domstolprøving (3). At vedtakene i praksis er rettsstridig og uten domstolkontroll er en sivilisert rettsstat uverdig.

Sterk internasjonal støtte til Stortingets mål om tvangsfrihet

FN-konvensjonen om rettighetene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) med artikkel 15 Frihet fra tortur ble vedtatt 2006.

Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7):

I Prop.147 L (2015–2016) ble det lagt til grunn at
”Grunnloven § 92 fastsetter en generell plikt for staten til å ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre gjennomføringen av rettighetene.”

Stortingets mål om reduksjon av tvang på basis av et spenningsforhold til tortur fikk sterk støtte av internasjonale aktører med bl. a. følgende innspill, der tvangsbehandling ble bannlyst av FNs torturtilsyn, bør forbys og opphøre umiddelbart:

Tvangsfrihet fremmer også pasientenes helse:

Både FN rapporteur for rett til helse, WHO, ØSK og WPA er primært opptatt av pasienters helse.

WHO foreslag om tvangsfrie tjenester som Open dialogue, Basal eksponeringsterapi og Heidenheim klinikk. Opphør av nåværende behandling med tvangsmedisinering fremmer et paradigmeskifte fra trosbasert helseskadelige overmedisinering til kunnskapsbaserte helseskapende anbefalinger av WHO og FN. Implementering av WHOs anbefalinger kunne muligens ha potensial at 4 ganger så mange pasienter behandles.

Menneskerettigheter i psykiatrien virkeliggjort?

Handlingsplanen om menneskerettigheter St.meld. nr. 21 (1999-2000) la opp til en dialog med det faglige miljø om menneskerettigheter. Psykiatriens menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill dokumenterer at dialogen feilet og kollapset. Psykiatrien er dialogresistent og kunnskapsresistent og trenger derfor hjelp utenfra. Tvangbegrensningsutvalget så egentlig fjerning av tvangsmedisinering som ønskelig men fant at det ville medføre for store endringer av nåværende praksis.

Helsevesenets krenkelse av selvbestemmelse fører til spørsmålet: Er pasientselvbestemmelse og menneskerettigheter virkeliggjort?

I lengden svekker den nåværende overmedisineringen recovery. En reduksjon ville styrke recovery. Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD (4).

Når innleggelser og sykdom halveres kunne muligens dobbelt så mange behandles. Framfor med månedelelange ventelister kunne folk kontaktes innen 24 timer som Open dialogue gjør.

Det er underlig og ufornuftig at behandlere som ikke skjønner virkningen av nevroleptika får av staten makten å tvangsmedisinere med helseskader til følge. Pasienters motstand er ifølge forskning dvs. objektivt sett en innsats for egen helse.

I brev til Lars Lien, Ivar Røssberg, Tor Larsen, Wenche ten Velden Hegelstad, NPF, NORMENT, FHI, Helsedirektoratet forsøkte jeg å gjøre oppmerksom på disse problemstillingene.

På bakgrunn av psykiatriens absurdistan har jeg reservert meg mot psykiatrisk undersøkelse, diagnostisering og behandling.

Oppsummering og konklusjon: Jeg må handle selv

Ifølge FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) har det «enkelte menneske (...) plikt til å arbeide for de rettigheter som anerkjennes i denne konvensjon, fremmes og overholdes, idet det enkelte menneske er forpliktet overfor andre mennesker og overfor det samfunn som han tilhører».

Det var nytteløst 2015 først å oppfordre til å lytte til FN. 2016 kom derfor en bekymringsmelding og så oppfordring til den velmenende formynderstat å slutte å legitimere tortur. Allikevel fortsatte Helsedepartementet sin Don Quijote kamp mot menneskerettigheter for personer med nedsatt psykososial funksjonsevne støttet av “Sancho Panza” Aslak Syse. Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og helsetjeneste?» Resultatet ble en kampanje avskaff tortur i psykiatrien. Regjeringen ignorerer FNs appeller å slutte “øyeblikkelig” med tvungen “behandling” basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (CCPR), konvensjonen mot tortur (CAT), den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (CESCR) og konvensjonen om rettigheter til funksjonshemmede (CRPD). Da den velmenende formynderstaten ikke sikrer mine nærmeste og min selvbestemmelse og autonomi har jeg også reservert meg mot behandling i St. Olavs torturhospital, sedering og tvang. Kampanjen «Stop Torture in Psychiatry in Norway» ble startet. Som min advokat har jeg satt opp Dr. David Schneider, som er medforfatter av reservasjonen mot tvang, støtter «folter-abschaffen.de» (avskaff tortur), har kjempet fram at tvangsbehandling i psykiatrien ble forbudt av forfatningsdomstolen og politianmeldt ministere som foreslo nye tvangspsykiatrilover og parlamentarikere som stemte for disse lovene. Dr. Martin Zinkler, overlege i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik støtter en psykiatri uten tvang bruker ikke tvangsmedisinering og har oppfordret politikere ikke å innføre nye tvangslover da dem er overflødig. I tillegg rapporteres Norge inn til FN komiteene for CRPD, CCPR og Tortur med forslag å dømme Norge som “human rights criminal” og at støttespillere av denne kriminaliteten høyesterettsdommer Arnfinn Bårdsen og rettslært Aslak Syse skulle skoleres i torturkonvensjonen.

Klager mot tvang ifølge tvl. kap. 36 kan ikke ta opp menneskerettsbrudd (Rt. 2011 s. 1666) og erstatning. Staten kan når som helst avslutte saken med å utskrive pasienten. Pasienten møter av regjeringen oppnevnte dommere innstilt av et utvalg oppnevnt av regjeringen og under tilsyn av et utvalg oppnevnt av regjeringen som følger som regel regjeringsadvokatens påstand som støtter seg på en psykiater med vrangforestillingen at tvang er nødvendig. Pasienter som klager med vanlig søksmål (ikke tvl. kap. 36) mot staten kan ta opp menneskerettsbrudd og erstatning men vil i tilfelle tap påføres astronomiske kostnader. Derfor er rettssikkerheten i realiteten fraværende for pasienter som ble krenket. Helsetjenesten kan fortsette sine overgrep.

Demokrati er flertallstyret som respekterer (individuelle) menneskerettighetene. Her er det et flertallstyret uten respekt for individuelle menneskerettighetene av mennesker med psykososial funksjonsnedsettelse. Vil Sivilombudsmannen bidra at det nåværende flertallsdiktatur av de friske over de psykisk syke vil utvikles til et demokrati med respekt for mindretallets menneskerettigheter?

Forslag for forbedringer

Ingen informert samtykke i psykiatrien:

Reduksjon av tvang mislyktes i 2 årtier:

Rindal, 28.4.21

Walter Keim

[hjemmeside]

Vedlegg:

  1. Hvor stor er effektene av nevroleptika? 2. http://wkeim.bplaced.net/files/nevroleptika.html

  2. Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger mot tortur i fengsler og helsetjeneste? http://wkeim.bplaced.net/files/tortur-Solberg.html

  3. To mastergradsoppgaver (Marita Skjerlie 2020, Veronica Fjeldr 2021) om tvangsmedisinering: Praksis er rettsstridig og uten domstolprøving: http://wkeim.bplaced.net/files/mastergradsoppgaver-tvangsmedisinering-2023-07-06.html

  4. Paradigmeskifte: Kan Open dialogue mangedoble recovery, redusere schizofreni per år og halvere uføretrygd/sykdom? http://wkeim.bplaced.net/files/recovery.html

  5. Medical Research Archives: Paradigmeskifte for å fremme en revolusjon av behandling av schizofreni for å oppnå tilfriskning (recovery)