Stortinget
«slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt
forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes...vi (er) forpliktet
til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur...»
Innst.
325 S (2019-2020)
FN Special Rapporteur on Torture bannlyste tvangsbehandling 4 mars 2013
Det juridiske ekspertutvalget om inkorporering av CRPD i norsk lov som leverte sin innstilling i januar, var delt i synet på hvorvidt konvensjonen skal inkorporeres i norsk lov eller ikke. Juristen som dissenterte, mente endringer i norsk lovgivning kan være en bedre løsning, og uttrykte skepsis til å innføre varige rettigheter frikoplet politiske vurderinger og med forrang til norsk lov.
Sammenfatning: Både tvang og tvangsmedisinering er ifølge lovforarbeidene i et spenningsforhold til tortur. Men psykiatrisk praksis har i 20 årtier ignorert tvangsreduksjon. Ulovlig tvangsmedisinering fortsetter pga. svikt i tilsynet og manglende domstolprøving. Å gi etter ville være et svik mot forpliktelsen å beskytte mot «tortur og umenneskelig behandling (som) er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes». Derfor må CRPD inkorporeres i menneskerettsloven.
Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen ... Regjeringen vil etablere dialog med det faglige miljøet, tjenestene, fylkeskommunene og brukerne, for å skape felles forståelse for innholdet av tvangsreglene i psykiatrien med sikte på å redusere bruken av tvang.»
På basis av «Handlingsplanen om menneskerettigheter» krever Opptrappingsplanen for psykisk helse Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) «Når det gjelder gjennomføring av psykisk helsevern har lovutkastet noen bestemmelser som har stor relevans i forhold til art 3 i EMK (forbud mot tortur). Vilkår for tvang er ifølge § 3-3 psykisk helsevernloven (phvl) «Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen (...) får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert, eller det er stor sannsynlighet for at vedkommende i meget nær framtid får sin tilstand vesentlig forverret».
§ 4-4 psykisk helsevernloven lyder: «Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.» I § 4-2 phvl heter det at i de tilfeller der det er adgang til bruk av «restriksjoner og tvang, skal disse tiltak innskrenkes til det strengt nødvendige.» «(F)ormål med reglene (i psykisk helsevernloven er) å forebygge og begrense bruk av tvang.»
Stortinget inviterte til en dialog med tjenesteytere. Men psykiatrisk praksis saboterte lovpålagt tvangsreduksjon: Tvangsinnleggelsene gikk opp 50% fra 5719 i 2001 til 8682 i 2020 ti ganger så mye som Italia og Portugal på tross av at det er lett å redusere tvang bare viljen trengs.
NOU 2019: 14 Tvangsbegrensningsloven dokumenterer i «kapitel 11.2.3 Kompetanse» at tvangsreduksjon er muligbare viljen er tilstede.
Men Psykiatriens skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsreduksjon forsøker å legitimere sabotasjen.
Stortingets framsynte handlingsplan og opptrappingsplan å unngå et spenningsforhold til EMK art. 3 (forbud av tortur) fikk sterk internasjonal støtte. FN rapporteur mot tortur bannlyste tvangsbeahndling 2013 og CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt som støtter FN rapporteur mot tortur (CRPD/C/GC/1, avsnitt 42).
I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Det refereres til Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om ««stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring i pasientens tilstand, eller at pasienten unngår vesentlig forverring av sykdommen».:
"Ettersom
Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til
stor sannsynlighet
og dermed en uriktig rettsanvendelse, er
vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Ombudsmannen ber
dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett
om er begått overfor klageren."
Denne ulovlige tvangsmedisinering har foregått i mange tiår.
Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak var og er i praksis avskåret. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» (phvl § 4-4) for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Fylkeslegen (nå statforvalteren) er nærmest et latterlig klageorgan. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
I belteleggingsskandalen framsto psykiatrien som rettssikkerhestmessig katastrofeområde. Et tvangslovutvalg ble nedsatt, som foreslo utfasing av beltelegging, som skjedde i Island for 90 år siden.
Tvangslovutvalget tok ikke hensyn til manglende kunnskapsgrunnlag for tvangsmedisinering men motstanden i psykiatrien. «Utvalgets flertall har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene..Dette er ikke mulig å få til på kort sikt.»
Norsk psykiatrisk forening avviste allikevel forslaget og kom med an skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige høringsinnspill mot lovpålagt tvangsbegrensning.
Mindretallet skriver bl.a. at hans «uenighet med flertallet [hviler] på et mer generelt og grunnleggende rettslig hovedhensyn […] Mitt generelle syn er at vi i Norge har gått for langt med å inkorporere konvensjoner med forrang».
Grunnlovens paragraf fastslår 2 at statsformen bygger på demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene. Videre følger det av grunnlovens paragraf 92 at alle Statens myndigheter plikter å sikre menneskerettighetene. Grunnloven anerkjenner altså at demokrati og menneskerettigheter er gjensidig avhengige, og at demokratiet krever at noen grunnleggende verdier og forpliktelser må respekteres av politiske myndigheter uavhengig av politiske prosesser og flertallsbeslutninger. Dette er en del av bakteppet for at blant annet FNs barnekonvensjon og FNs kvinnediskriminering konvensjon har fått en særskilt status i menneskerettsloven slik at disse går foran annen norsk lov ved motstrid.
Tolkningserklæringene lyder bl. a. «Norge erklærer videre som sin forståelse at konvensjonen tillater tvungen omsorg og behandling av mennesker, herunder tiltak iverksatt for å behandle psykiske lidelser, når omstendighetene gjør slik behandling nødvendig som en siste utvei, og behandlingen er undergitt rettssikkerhetsgarantier». Dette er ikke overhold i praksis. Ulovlig tvangsmedisinering (Sivilombudet 21.1.2019 (2017/3156)) forsetter (Veronica Fjeld 2021) pga. svikt i tilsyn og fravær av domstolprøving (Skjerlie 2020) uverdig for et sivilisert rettssamfunn
Norge er allerede folkerettslig forpliktet og bunnet av signerte FN konvensjoner. Den nåværende tilstand er derfor et folkerettsbrudd.
Stortingets framsynte handlingsplan og opptrappingsplan å unngå et spenningsforhold til EMK art. 3 (forbud av tortur) fikk sterk internasjonal støtte. FN rapporteur mot tortur bannlyste tvangsbeahndling 2013 og CRPD-komiteen har inntatt et tolkningsstandpunkt om at tvangsbehandling som er rettet mot personer med nedsatt funksjonsevne, utgjør en krenkelse av forbudet mot tortur og umenneskelig behandling, Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/GC/1, avsnitt 42.
Psykiatrisk praksis har ignorert lovpålagt tvangsauksjonere og ulovlig tvangsmedisinering fortsetter pga. manglende tilsyn. Tvangsmedisinering er aldri prøvd rettslig.
Pasienters helse og rettigheter hindres av psykiatriens endringsresistens muliggjort av rettsusikkerhet.
Når den valgte dialog strategien feilet pga. motstand fra fagmiljøet tilsier torturforbudets absolutte karakter at CRPD inkorporeres i menneskerettsloven.
I Innst. O. nr. 92 (2002-2003) uttalte justiskomiteen: «Norge har gjennom flere tiår vært et foregangsland hva gjelder menneskerettighetsarbeid både nasjonalt og internasjonalt. For at vi også i fremtiden, med tyngde, skal kunne arbeide for at menneskerettighetene overholdes i utlandet, er det etter komiteens mening viktig at Barnekonvensjonen inkorporeres i norsk rett.» Det er nå 18 år siden CRPD ble vedtatt i FN, og 11 år siden Norge ratifiserte den og derfor er det folk med funksjonsnedsettelser tur nå. NOU 2023:13 På høy tid anbefaler også at CRPD inkorporeres i menneskerettsloven.
Rindal, 26.5.24
Walter
Keim
Netizen: https://sites.google.com/site/walterkeim/home
