Rektorvalg og avstemningsregler

Er den juridiske nøtten om ansatt eller valgt rektor løst på en juridisk tilfredsstillende måte?

I Universitetsavisa har det rast en skarp debatt om avstemningsreglene angående valgt eller ansatt rektor ved NTNU. Er alminnelige flertall nok å gå tilbake til valgt ledelse eller trengs det kvalifisert 2 tredjedelers flertall?

NTNU har ingen juridisk fakultet, men FU Trondheim tilbyr juridiske kurs på universitetsnivå. Når en dommer skal løse et juridisk problem gir rettskildelæren svaret. Dette var mitt yndlingsfag.

I boken "Universitets- og høgskoleloven av 2005" av prof. Bernt står det: "Åtte medlemmer av styret må med andre ord stemme for et slikt vedtak (for ny styringsform med ansatt rektor). Vedtak om å gå tilbake til lovens normalmodell, med valgt rektor som styreleder, kan derimot treffes med vanlig flertall i styret."

Derfor var jeg veldig spent på begrunnelsen av departementet, men ble veldig skuffet av brevet 26.9.08 (lenke). Det viktigste manglet, nemlig et resonnement rundt ordlyden av loven og diskusjon om vekting av Stortingskomiteen uttalelse og loven.

Jeg sendte departementets brev til Prof. Jan Fridthjof Bernt - forfatter av "Universitets- og høgskoleloven av 2005" - som svarte følgende til meg:

"Departementets brev er helt summarisk og tar ikke opp det prinsipielle problemet vi her står overfor ved tolkingen av loven. Stortingskomiteen utformet det som ble lovens regel, men problemet er at det er et motsetningsforhold mellom det komiteen sier de vil gjøre i innstillingen til Stortinget og den lovtekst som komiteens foreslo og som ble lovens regel. Jeg vil her legge størst vekt på respekten for lovens i og for seg ganske klare og presise ordlyd, jeg synes det blir uryddig om man skal ta noen enkeltsetninger i en slik innstilling som om det skulle være lovvedtaket, men dette vurderer departementet altså annerledes.

Spørsmålet er prinsipielt rettskildemessig, med konsekvenser langt ut over den aktuelle saken. Det går på spørsmålet om respekt for formelle lovvedtak kontra mer eller mindre gjennomtenkte - eller i alle fall ganske ubegrunnede - uttalelser i et stortingsdokument. Jeg mener at departementet her burde fått vurdert dette av Justisdepartementets lovavdeling før det gikk ut med et brev om saken."

 

I motsetning til det ikke-jurister er sikker på, er departementet ikke av høyere rang enn en rettslærd: http://no.wikipedia.org/wiki/Rettskildelære. Dette bekrefter Styreleder i NTNU 25.9.08 indirekt slik: "Departementet i seg selv er sjølsagt ingen rettskilde, men Stortinget er faktisk det."

Når rettsanvenderen skal ta stilling til et juridisk spørsmål, vil han ta utgangspunkt i de såkalte rettskildefaktor. Torstein Eckhoff regner opp syv slike faktorer:

1. Lovtekster herunder forskrifter m.v. gitt med hjemmel i lov og lovens formål.
2. Lovforarbeider (Lovutredninger (NOUer), begrunnede lovforslag fra regjeringen til Stortinget (Ot.prp.) m.m.)
3. Rettspraksis (først og fremst Høyesteretts avgjørelser)
4. Andre myndigheters praksis (skatteetaten, trygdeetaten osv)
5. Privates praksis (hvordan pleier folk å gjøre det når de inngår bestemte avtaler?)
6. Rettsoppfatninger (spesielt rettsoppfatninger blant de juridisk mest kyndige f eks juridiske professorer, men også folkelige rettsoppfatninger)
7. Reelle hensyn (dine vurderinger av om resultatet blir rimelig, godt, rettferdig osv)

Praksis mangler, da det er første gang et slikt spørsmål kommer opp. Dette betyr at spørsmålet om den juridiske kvaliteten av departementets brev er viktig.

Har den korte saksbehandlingstiden (en dag) og det å ikke søke råd hos Justisdepartementets lovavdeling vært utslagsgivende på utfallet?

Walter Keim

Oppfølging: 16.10.08: Er dette en sak for Kunnskapsdepartementet eller Justisdepartementets lovavdeling?

PS: Ble 16.10.08 også offentliggjort i Universitetsavsa.