Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?

Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.

Walter Keim, pensjonert høgskolelektor, tlf. 45435004
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 19.2.2017 [28.2.17 supplert]

Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) ved Tilsynsavdelingen
Postboks 8048 Dep.
0031 Oslo

Kopi: Oddvar T Faltin fra Pasient- og brukerombud Oslo, Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur, pasient/brukerorganisasjoner og borgerrettsorganisasjoner

Støtte mot utelukkelse av pasientrepresentanter og pasientperspektivet i betenkningen om pasientjournaler skal tas ut av offentlighetsloven

Sunniva Ørstavik 6. november 2014: Ingenting om oss uten oss. «(Utelukkelse fra utvalg) er også dumt og uklokt fordi politikken treffer dårligere. Du kan ikke drive politikkutvikling for dem. Du må gjøre det med dem.

LDO påpeker at «Noe av det vanskeligste i den norske likestillingsdebatten er å anerkjenne diskriminerings- og likestillingsutfordringene for mennesker med nedsatt (psykososial) funksjonsevne». Imidlertid har det nå vist seg at pressen (hovedsaklig VG) har vært den mest effektive resultatgivende støtte med å avslore at at psykiatri er et «rettssikkergetsmessig katastrofeområde»..

Det vises til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) sitt mandat til å føre tilsyn med gjennomføringen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), jf. diskrimineringsombudloven § 1 tredje ledd nr. 3. Denne forespørselen om støtte i medhold av diskrimineringsombudsloven § 1 retter seg mot at pasientorganisasjonene og pasientperspektivet nå utelukkes fra arbeidet med at pressen mister innsynsretten.

Ombudet skal føre tilsyn med at norsk rett og forvaltningspraksis samsvarer med de forpliktelser Norge har etter følgende konvensjoner:

(...)

3. De forente nasjoners internasjonale konvensjon av 13. desember 2006 om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Utelukkelsen er i strid med CRPD artikel 4.3 sitt krav til involvering. Psykiatriske pasientene må få mulighet til uttalese når deres største håp for et humant helsevern er i fare. Stortinget som ansees tradisjonelt som ombud har igjen nøydd seg med bare prat som i de siste 15 år (se bl. a. behandling av Dokument 8:90 S (2015-2016).

Det vises til LDOs «Innspill til lovutvalg - psykisk helsevern» 16/1052- 1- INTH datert 18.5.16 der det gjøres forslag til bl. a. navngitte brukerrepresentater for tvangslovsutvalget. Videre refereres til LDOs brev «Nytt offentlig utvalg om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming» 14/1911- 1- EKN datert 06.10.2014 der tilsynsansvaret ivaretas med å foreslå at departementet «på nytt gjennomgår utvalgets sammensetning» for å få utviklingshemmede og deres organisasjoner med. Sunniva Ørstavik kommenterte det 6. november 2014 slik: Ingenting om oss uten oss. Populær ble hun ikke: «Jeg får betalt for at folk slenger dritt om meg.»

At VG har avslørt ulovlig beltelegging førte til mange positive resultater. Dette kastet lys på forholdene og ga håp til mange fortvilte pasienter. For å skjule slik tvangsbruk i framtiden har legeforening foreslått å endre offentlighetsloven og regjeringen danser etter psykiaternes pipe og svikter pasienter som har vært utsatt for overgrep: «Legeforeningen er bekymret for at taushetsplikten ikke blir overholdt godt nok ved utlevering av opplysninger fra tvangsprotokollene, og at regjeringen av den grunn har bedt Helsedirektoratet om å sette ned en arbeidsgruppe». Arbeidsgruppens mandat er å "vurdere om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av offentlighetsloven eller ikke." Bent Høies talte for døve ører i sykehustalen: – «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg». Nå danser han igjen etter legenes pipe når det gjelder taushet.

Psykiatrien har sabotert 15 år med planer og strategier å redusere tvang i psykiatrien, steg en tredjedel i de siste 15 år. Politikernes avmektige prat om pasientenes verdighet ble ignorert. Norge hold seg på tvangstoppen i Europa.

Staten ignorerte Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) oppfordringer med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».
Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»
Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)

5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støttet redusering og fjerning av tvang og krevte forgjeves handling uten å bli hørt. Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."

Det var først da VG avslørte ulovlige overgrep og dermed avslørte at tvangspsykiatri er et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde at regjeringen ble tvunget å gjøre noe:

Først foreslo Venstre med god grunn i Dokument 8:90 S (2015-2016) et «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk». Ruth Grung (A) stilte 13.6.2016 skriftlig spørsmål om tvang i psykiatrien.

Så fremmet Helsedepartementet 2 saker en som vil endre lov om psykisk helsevern og oppnevning av et tvangsutvalg:

Men Prop. 147 L (2015–2016) er bygget på det for lengst utdaterte Paulsrud utvalget og tillater fremdeles skjønnsbasert tvang. Tvangsutvalgets mandat er uten vedlikeholdsmedisinering og sammensetning tilsier at tvangen vil ikke gå ned vesentlig, f. eks. er forbud mot tvangsmedisinering veldig usannsynlig.

14.2.17 «vedlegges Venstres forslag protokollen». "Forslaget om ei offentleg gransking har fått støtte frå Likestillings- og diskrimineringsombodet, frå professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitet i Bergen og frå leiaren av menneskerettsutvalet til Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen. Sivilombodsmannen, Aage Thor Falkanger, uttalte òg til VG den 21. november 2016 at han er bekymra for rettstryggleiken til psykiatriske pasientar." Men pasientorganisasjonenes krav om gransking ble bare støttet av Senterpartiet og SV nedstemt. Mange talere var enig at det var VG som satt igang denne saken som er den alvorligste i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. Men Stortinget hold seg til det som ble gjort før i alle år: Bare part ikke konkret hjelp til pasientene utover det regjeringen bestemmer.

Det er hyklerist at legeforening ønsker å hindre at pressen i framtiden sørger for at pasientenes sak blir fremmet med argument av at det skjer for å ta hensyn til pasientenes personvern.

Norge ratifiserte konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som 130. stat i 2013. Likestillings- og diskrimineringsombud ble lokal CRPD tilsyn og skriver i sin rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 2015:

1.2. Fravær av makt og involvering

Deltagelse og likestilling er et velbrukt mantra i norsk offentlighet, men kommer sjelden inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak.

CRPD krever at personer med nedsatt funksjonsevne involveres i prosesser som fører fram til utforming av lovgivning, politikk og forvaltningspraksis for å sikre at konvensjonen blir oppfylt. Dette inkluderer prosesser som fører fram til beslutninger som berører personer med nedsatt funksjonsevne direkte.

Staten skriver i sin rapport til CRPD-komiteen: «Brukermedvirkning er også et sentralt element i politikken.»

Pasienter møter følgende virkelighet:

Forskningen bekrefter at medisinering hjelper bare få. Pasienter er opptatt av muligheten å bli frisk som måles best i «Number Needed to Treat» der 1 betyr at alle blir frisk, Paulsrud utvalgets konkluderer:

Etter Paulsrud utvalget i 2011 ble Council of Evidence-based Psychiatry opprettet 2014 med fokus «recovery» og ny forskning om langtidsvirkningene:

I Island ble beltesengene av psykiater Helgi Tómasson avskaffet i 1933 (pga. «vold avler vold» Tidsskr Nor Legeforen No. 13, 1. juli 2011 131:1316-8). Suksess med å løsne beltene ved Lovisenberg sykehus: Det som i 2012 var beltelegging i gjennomsnittlig 5, 5timer, var i 2014 redusert til åtte minutter fastholdning. Hvorfor fortsetter beltelegging?

Menneskerettigheter støtter pasientperspektivet:

Psykiatrien har sabotert innføring av medisinfrie tilbud i mange år. Helseministerens pålegg ble møtt av psykiatrienes museumvoktere med skarp kritikk. Dermed forsøkes «Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis» hindret. At langtidsmedisinering med psykofarmaka svekker «recovery» er blitt mainstream blant ledende forskere (4). Dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav (EMK Artikel 3: Forbud mor tortur) om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves.

Pasienteorganisasjonenes og VGs krav om gransking førte ikke fram. Framfor å forsøke å skjule overgrepene må staten følge FNs komité mot tortur sin anbefaling å skolere helsepersonell i torturkonvensjonen (2) og på sikt forby tvangsbehandling.

Pasientorganisasjoner må få delta

For å ta vare på pasientenes muligheter å få fremmet sine interesser også i framtiden foreslås at LDO støtter at pasientorganisasjonen og pasientperspektivet ikke bli utelukket når arbeidsgruppen skriver sin betenkning om forandringer i offentlighetsloven. Derfor at Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) benytter seg av de muligheter av sitt mandat til å føre tilsyn med gjennomføringen av FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), jf. diskrimineringsombudloven § 1 tredje ledd nr. 3. Legeforeningens initiativ er paternalistisk, der psykiaternes overgrep søkes beskyttet gjennom mørkelegging. Dette er ikke i pasientenes interesse.

Tvangsbehandling bør forbys ifølge FNs torturtilsyn

Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av (5):

Dette ga grunn til en bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (5) Den velmenende formynderstat legitimerer tortur med lover og manglende tilsyn. Vide skjønnmessige rammer blir utnyttet eksessivt pasientfientlig av psykiatrien. Stortinget svarer ikke på spørsmål «Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som anses som tortur av FN?» (6). Derfor må det antas at tvangsmedisinerigstortur vil fortsette framover og pressens innsyn forblir viktig. Stortinget som ansees som ombud svikter, da det igjen blir bare tomprat. Derfor må CRPD følges med at pasientene selv er representert. Vil fravær av pasienter i arbeidsgruppen derfor gjøre at staten og psykiatrien kan trumfe pasientenes kamp om et humant helsevern?

[Det er realistisk å forby tvangsmedisinering

Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept". Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering (7).

Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

Hjelper FN staten på rett vei?

Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.” Justisdepartementet fikk et innspill: "FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er tortur", der et utkast til en rapport på engelsk til FN er vedlagt.(8) ]

Mvh

Walter Keim

Svar 28.2.2017: «Vi kan heller ikke vurdere om dette er i strid med CRPD i en konkret klagesak. Vi har som du kjenner til, tilsynsmyndighet med denne konvensjonen, men håndhever den ikke i konkrete enkeltsaker.»

PS:

Oppfølging: Robert Whitaker. The Door to a Revolution in Psychiatry Cracks Open. A MIA Report: Norway's Health Ministry Orders Medication-Free Treatment https://www.madinamerica.com/2017/03/the-door-to-a-revolution-in-psychiatry-cracks-open/

Referanser:

  1. Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger: http://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Tvang-i-psykisk-helsevern.pdf

  2. Åpent brev til Tor K Larsen: Ulovlig, menneskerettskrenkende tvangsmedisinering, som er tortur ifølge FN må og kan forbys: http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_tortur2.html

  3. Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://wkeim.bplaced.net/files/FN_tvang.html , http://wkeim.bplaced.net/files/UN_coercion.html

  4. Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_kunnskap.html

  5. Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Solberg.html

  6. Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som anses som tortur av FN? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Stortinget6.html

  7. Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0

  8. Innspill FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvang dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er tortur: http://wkeim.bplaced.net/files/FN-SP-rapport.html



Harrow-recovery

Harrow-anxiety