UN Special Rapporteur on Torture banned forced medication 4 March 2013

Til NRK jornalisten. Kopi: saksøkerens advokater, pasientorganisasjoner

Saken om menneskerettsbrudd tvangsmedisinering i psykiatrien

Er saken mot menneskerettsbrudd tvangsmedisinering det første av sitt slag?

Muligheten til å få behandlet tvangsmedisineringsvedtak i domstolene er nærmest umulig med dagens regler.

Saken Sarpsborg sak nr. 21-123219TVI-TOSL/ omhandler stans i tvangsmedisinering med en midlertidig forføyning og likner for så vidt noe Eidsviks sak.

Men kravene er annerledes dvs. menneskerettsbrudd og erstatning skiller seg fra dommen i Sarpsborg.

Dommen skjemmes av manglende strenge faglige forsvarlighet og krenker:

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

I tillegg utfordres den dårlig begrunnelse som referer til utdaterte retningslinjer som statsforvaltere ofte gjør:

    Mer enn 100 kontrollerte studier viser at antipsykotiske legemidler har en klart bedre
    effekt enn ikke-virksomme legemidler (placebo) når det gjelder å redusere akutte
    psykosesymptomer, som hallusinasjoner, vrangforestillinger og desorganisering. Avhengig
    av pasientgruppen, vil 50–80 % av pasientene som får virksomt legemiddel, bli
    betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 % av dem som ikke får virksomt legemiddel
    (14;296). Fordi legemidlene reduserer risikoen for tilbakefall, brukes de også forebyggende i
    langtidsbehandling. På dette området finnes det mer enn 60 kontrollerte studier
    som viser at legemiddelbehandling reduserer risikoen for tilbakefall de første årene etter en gjennomgått
    psykoseepisode.
    En metaanalyse med data fra 35 studier (3500 pasienter) viser at tilbakefallsrisikoen
    hos pasienter som har god respons og er stabile på legemidler ved fortsatt behandling,
    ligger på rundt 20–25 % det første året etter en psykoseepisode. Dersom behandlingen
    avsluttes, stiger den til rundt 55 % (297). En tilsvarende metaanalyse med 66 studier
    fant en sammenlagt (kumulativ) tilbakefallsrate hos pasienter som avsluttet behandling,
    på 53 % over 6–10 måneder, mens risikoen var på 16 % hos de som fortsatte (298). En
    undersøkelse av pasienter med schizofrenidiagnose, som var stabile og symptomfrie

    1868 - side 17 - 21-046458TVI-SARP/
    etter første gangs behandling, og som deretter avbrøt behandlingen, viste at så mange
    som 78 % fikk tilbakefall i løpet av det første året og 96 % etter 2 år (299 fra 2001)
    …
    Forbedringskriteriet:
    ..
    Det fremgår på vedtakets side 8 at Statsforvalteren vurderer at den planlagte behandlingen med
    stor sannsynlighet kan føre til vesentlig bedring av tilstand. Dette er ikke begrunnet

    1869 - side 18 - 21-046458TVI-SARP/
    nærmere, men må etter rettens vurdering sees i sammenheng med sykehusets vedtak av
    01.02.2021 og den begrunnelse som der er gitt

Dette er faglig lavmål:

Gjennomsnittet er (50+80)/2 = 65% for legemiddel og 22,5 % placebo dvs. 42,5 % farmasøytisk effekt tilsvarende NNT 2,35. Man kan ikke ta med placeboeffekten, spesielt ikke for tvangsmedisienering som kan bli en noceboeffekt. Den farmasøytiske effekt blir altså mellom NNT 2 og NNT 3, dvs. mindre enn 50%.
Dette bekrefter Melle/Johannessen/Johnsen med ordene: "Et vanlig brukt mål på effektstørrelse er «numbers needed to treat» (NNT). Effektstørrelsen ved bruk av antipsykotisk medikasjon for akutte symptomer ved schizofreni i
tidlige studier tilsvarte en NNT på 2-3, det vil si svært god effekt. Nyere studier finner noe lavere effektstørrelser, med NNT opp mot 6" f. eks. Leucht et al. 2009 som er med i retningslinjene som referanse men ikke brukt. Leucht et al. 2009 finner at gamle studier hadde høyere effekt (Fig. 4).

Når det gjelder tilbakefall så er Leucht et al. 2012 nyere:

Leucht et al. 2012 en metastudie som forelå ved publisering av retningslinjene angir 64% for seponering/placebo og 27% for vedlikeholdsgruppen, dvs. NNT 3 etter 7 til 12 måneder. Denne fordel forsvinner etter 3 år (Schlier et al. 2023). Når det gjelder deltagelse i arbeidslivet stryker denne symptomfokusering: Seponeringsgruppen er ikke dårligere.

Nye retningslinjene har blitt trenert i 4 år og nå vaslet ferdig 30.11.24:

Arbeidetsgruppen som skal finne denne framtidig evidens ble påbegynt i 2021. Dermed blir «Fylkeslegen (et ...) nærmest et latterlig klageorgan» igjen.

Helsedirektøren påstod at revidering var igang 2019. Men ansatte skriver: "Revisjon av retningslinjen er allerede bestemt gjennom innlegget i Aftenposten signert Bjørn Guldvog, så vi trenger å komme raskt i gang." FHI skriver om kvaliteten av arbeidet til Heseløsedirektoratet: "Det er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og kvalitetssikring av denne typen arbeid".

Subject: SV: Saken behandler utskrivning og opphør av tvangsmedisinering ikke oppstart.
Date: Mon, 18 Nov 2024 16:51:46 +0000
From: XXX <XXX@nrk.no>
To: Walter Keim <keim.walter@gmail.com>

Hei, takk for at du hjelper med opplysningar!

Men – det var litt vanskeleg å forstå.

 

Meiner du at saka til Eidsvik framleis er den første i sitt slag?

Kva er då det unike med hennar sak – som skil seg frå dommen i Sarpsborg for eksempel – som eg la ved?

 

Mvh XXX

 

 

XXX

Journalist

NRK Møre og Romsdal

Post: Parkgata 6, 6003 Ålesund

nrk.no/mr

 

Fra: Walter Keim <keim.walter@gmail.com>
Sendt: mandag 18. november 2024 17:42
Til: XXX <xxx@nrk.no>
Emne: Saken behandler utskrivning og opphør av tvangsmedisinering ikke oppstart.

 

Hei, takk for svar. Ja HR-2016-01286-A, (sak nr. 2016/797) var jeg kjent med pga. CRPD er omhandlet. Jeg har oppfordret advokat Undheim å påklage dommen til EMD.

Jeg leser "Saken gjelder krav om utskrivning fra tvungent psykisk helsevern".

Det er riktig at spørsmål om opphør av tvangsmedisinering blir behandlet: "nemlig
hvilken tidshorisont som skal legges til grunn ved bedømmelsen av om det for en pasient
som medisineres med førstegenerasjon antipsykotika i depotform, er stor sannsynlighet
for at vedkommende ved utskrivning vil få sin helsetilstand vesentlig forverret".

Men jeg kan ikke se at oppstart omhandles.

Psykisk helsevernloven § 3-3.Vilkår for vedtak om tvungent psykisk helsevern:

Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a.    får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i betydelig grad redusert

Når det gjelder Inger Mari Eidsvik så forstår jeg at hun ikke motsetter seg (tvangs-)innleggelse men oppstart av tvangsmedisinering.

Håper det var oppklarende

Mvh

Walter Keim

On 18.11.2024 17:18, XXX wrote:

Hei, kva med denne?

https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2016/avgjorelser-juni-2016/sak-2016-797-anonymisert.pdf

Mvh XXX

 

Sendt fra Outlook for iOS


Fra: Walter Keim <keim.walter@gmail.com>
Sendt: mandag, november 18, 2024 17:07
Til: XXX <xxx@nrk.no>
Emne: Tvangsmedisinering synes ikke prøvd rettslig og tvangen steg i 20 år. Tvangsinnleggelsene 10 ganger så stor som i Italia og Portugal

 

Hei,

takk for at du skriver om rettssaken om tvangsmedisinering: https://www.nrk.no/mr/inger-mari-eidsvik-_60_-hevdar-ho-blei-ulovleg-tvangsmedisinert-_-kjempar-for-at-lova-skal-endrast-1.17114143

Du skriver:

I ein tidlegare versjon sto det at dette er den første rettsaka i sitt slag i det norske rettsvesenet. Det korrekte er at det er ei av svært få saker. Høgsterett slo tidlegare i år fast at det knapt fanst rettspraksis på spørsmål om tvangsmedisinering er brot på menneskerettane. Retta klokka 11.01.

Hvilken sak er det? I Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020 har det ikke blitt funnet saker om tvangsmedisinering.

Jeg skrev til ICJ 6.7.23:

To mastergradsoppgaver om tvangsmedisinering: Praksis er rettsstridig og uten domstolprøving

Hei,

jeg referer til ICJs henvendelse 20.2.15 til HOD "Undersøkelse av vedtak truffet av kontrollkommisjoner og fylkesmenn" som ble 27.3.15 videresend til Helsedirektoratet.

Helsedirektoratet henviste 22.4.15 til innsyn hos Fylkesmann og å søke midler for et forskningsprosjekt.

Jeg har 22.12.20 søkt innsyn i et tvangsmedisineringsvedtak men ble nektet innsyn av Helsedirektoratet i sladdet versjon og fikk 4.3.21 ikke medhold hos Sivilombudsmannen.

Dessverre er problemstillingen fremdeles aktuell etter 9 år.

Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig, da lovkrav «stor sannsynlighet» ikke oppnåes. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» (phvl § 4-4) for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.

Jeg fant nylig to mastergradsoppgaver som belyser problemstillingen:

  • I de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel 36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020). Både Paulsrudutvalget og Tvangsbegrensningsloven foreslår at tvangsmedisinering inkluderes i klager etter tvistelovens kapittel 36.
    Jeg synes det er interessant å lese: "Dersom en pasient går til søksmål etter tvistelovens kapittel 36, med overprøving av et vedtak etter phvl. § 3-3, med påstand om opphør av tvangsmedisinering, er
    retten budet av det kravet som er reist, nemlig opphør av vedtaket etter phvl. § 4-4. I og med domstolen kan prøve alle sider av saken, vil det i teorien bety at domstolen kan overprøve vilkårene i § 4-4, da dette er en side av vedtaket etter phvl. § 3-3." Jeg synes det er spesielt overbevisende for TUD, der tvangsmedisinering er som regel den eneste behandling.
  • «At det foreligger usikkerhet rundt hvorvidt vilkårene i bestemmelsen forstås så strengt som de skal, taler videre for at det bør gis adgang til domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak etter tvistemålsloven §36, slik at pasienten får rett på fri rettshjelp.» (Lundgren, Lovise, Tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven §4-4 2. ledd bokstav a.)

Både Paulsrud utvalget NOU 2011: 9 og Østenstad utvalget NOU 2019:14 har foreslått å inkludere tvangsmedisinering i klager etter tvistemålsloven kapitel 36, men er blitt ignorert så langt.

At vedtakene i praksis er rettsstridig og uten domstolkontroll er en sivilisert rettsstat uverdig.

Håper det er fremdeles av interesse.

I sammenheng med nedleggeslen av Basal Eksponeringsterapi (BET) som helbreder "behandlingsresistenete" medisinfri skrev jeg i dag:

Hvordan stoppe den dramatiske økningen av tvang i psykiatrien?

Først dokumenteres den dramatiske økningen av tvang de siste to tiårene i Norge. Psykiatere hevder at ufrivillig behandling er nødvendig for å fremme helse. FNs spesialrapportør for helse, WHO og OHCR viser imidlertid at en reduksjon av tvang forbedrer helsen. Strategien med dialog med psykiatrien mislyktes. Nødvendige medisinfrie alternativer ble rasert. Spydspissen Basal eksponeringsterapi (BET) døgnavdeling er nedleggingstruet. Derfor er et lovforbud løsningen som viste seg vellykket i praksis.

Tvang i psykiatrien i Norge har dramatisk økt de siste 2 tiårene

«Psykisk helsevernloven» er full av gode intensjoner ommenneskerettigheter og menneskeverd og forebygging og begrensning av bruk av tvang Tvang skal bare brukes når det er «strengt nødvendig» (§ 4-2). For 20 år siden ble reduksjon av tvang krevd ved lov og støttet av alle politikere. Strategien for å oppnå dette gjennom dialog med psykiatere var imidlertid en total fiasko.

Tvangsinnleggelser steg fra 5 719 i 2001 til 9 400 i 2022, 10 ganger så mange som i Italia og Portugal. Når jeg nevner dette til Helsedirektoratet får jeg til svar: Det er ikke sikkert, kanskje vi bare har blitt flinkere til å telle.

Den tvangsmedisinering steg fra 40 per 100 000 voksne per år til 80 per 100 000 voksne i 2022, mer enn 10 ganger så mange som i Baden-Württemberg. Psykiatere ignorere det og staten tier også.

Særlig bekymringsfullt er økningen i antall personer som er dømt for overflytting til tvungen psykiatrisk omsorg fra 15 i 2002 til 315 i 2021 av totalt 3.604 senger.

Norske faktasjekkere skriver «Flere er dømt til tvungen psykiatrisk behandling» og antyder at pasienter er blitt farligere. Men det ignoreres at lovgrunnlaget er blitt endret: «slik at samfunnsskadelig eller særlig plagsom art vil kunne idømmes overføre til tvunget psykisk helsevern», jf. Strafeloven § 62 første ledd siste. punktum.

Her triumferer den såkalte Janteloven menneskerettigheter. Personlig synes jeg det er veldig problematisk når dette dominerer.

Parallelt med økende tvang er muligheten for medisinsk behandling blitt kraftig innskrenket. Vitenskapsjournalist Robert Whitaker har skrevet om det: «The Dying of the Light: Norway’s «Medication-Free» Services for Psychotic Patients are Fading Away».

Ombudsmannen har faktisk fastslått at tvangsmedisinering er i strid med loven (sak 2017/3156): "Forced Drugging with Antipsychotics is Against the Law: Decision in Norway". Men ledende psykiatere har senere hevdet, med henvisning til Zhu et al 2017, at det er "med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand" fordi 80 % av pasientene oppnår minimal symptomreduksjon med placebo effekten inkludert. Det er imidlertid ingen placebogruppe og minimal symptomreduksjon kan ikke oppnå høy sannsynlighet for signifikant bedring.

Forbud av tvangsbehandling

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).

Dette har fått sterk støtte i de internasjonale forpliktelsene av Norge

«Hasteappell til Norge oppfordrer til å avbryte tvangsbehandling og sykehusinnleggelse umiddelbart» av FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, FNs spesialrapportør for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs spesialrapportør for rett til helse. 30. januar 2017 (ref. UA Norge 1/2017).

Komiteen for konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) finner "tvangsbehandling av psykiatrisk og annet helse- og medisinsk fagpersonell er et brudd på ... torturfrihet (art. 15)" (Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/ ).

Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter uttaler 2. april 2020 E/C.12/NOR/CO/6: Innlemme i loven forbudet mot tvungen administrering av påtrengende og irreversible behandlinger som nevroleptika og elektrokonvulsiv terapi.

Forfatningsdomstolen i Tyskland fant psykiatriske tvangslover grunnlovsstridige. "Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience" viser at det å forby tvangsmedisinering er realistisk og virker.

Mvh

-- 
--
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
KEIM, Walter. Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery. 
Medical Research Archives https://esmed.org/MRA/mra/article/view/4866 
Case Keim Against Germany: No Right to Information Law in Bavaria:
https://t.co/krZaa1Jyok 

 

Virusfri.www.avg.com