UN
Special Rapporteur on Torture banned forced medication 4 March
2013
Til NRK jornalisten. Kopi: saksøkerens advokater,
pasientorganisasjoner, 19.11.24
Saken om menneskerettsbrudd tvangsmedisinering i
psykiatrien
Er saken mot menneskerettsbrudd
tvangsmedisinering det første av sitt slag?
Muligheten
til å få behandlet tvangsmedisineringsvedtak i domstolene er
nærmest umulig med dagens regler.
Saken Sarpsborg sak nr. 21-123219TVI-TOSL/ omhandler
stans i tvangsmedisinering med en midlertidig forføyning og likner
for så vidt noe Eidsviks sak.
Men kravene er annerledes dvs.
menneskerettsbrudd og erstatning skiller seg fra dommen i Sarpsborg.
Dommen skjemmes av manglende strenge faglige
forsvarlighet og krenker:
I
forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot.
Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...)
av den oppfatning at et strengt
faglig forsvarlighetskriterium,
krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor
sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt,
ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud
mot tortur).
I tillegg utfordres den dårlig begrunnelse som
referer til utdaterte
retningslinjer som statsforvaltere ofte gjør:
Mer enn 100 kontrollerte studier viser at antipsykotiske legemidler
har en klart bedre
effekt enn ikke-virksomme
legemidler (placebo) når det gjelder å redusere akutte
psykosesymptomer, som hallusinasjoner, vrangforestillinger og
desorganisering. Avhengig
av pasientgruppen,
vil 50–80 % av pasientene som får virksomt legemiddel, bli
betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 % av dem som ikke får
virksomt legemiddel
(14;296). Fordi legemidlene
reduserer risikoen for tilbakefall, brukes de også forebyggende
i
langtidsbehandling. På dette området finnes
det mer enn 60 kontrollerte studier
som viser
at legemiddelbehandling reduserer risikoen for tilbakefall de første
årene etter en gjennomgått
psykoseepisode.
En metaanalyse med data fra 35
studier (3500 pasienter) viser at tilbakefallsrisikoen
hos pasienter som har god respons og er stabile på legemidler ved
fortsatt behandling,
ligger på rundt 20–25 %
det første året etter en psykoseepisode. Dersom behandlingen
avsluttes, stiger den til rundt 55 % (297). En tilsvarende
metaanalyse med 66 studier
fant en sammenlagt
(kumulativ) tilbakefallsrate hos pasienter som avsluttet
behandling,
på 53 % over 6–10 måneder, mens
risikoen var på 16 % hos de som fortsatte (298). En
undersøkelse av pasienter med schizofrenidiagnose, som var stabile
og symptomfrie
1868 - side 17 -
21-046458TVI-SARP/
etter første gangs
behandling, og som deretter avbrøt behandlingen, viste at så
mange
som 78 % fikk tilbakefall i løpet av det
første året og 96 % etter 2 år (299 fra 2001)
…
Forbedringskriteriet:
..
Det fremgår på vedtakets side 8 at
Statsforvalteren vurderer at den planlagte behandlingen med
stor sannsynlighet kan føre til vesentlig bedring av tilstand. Dette
er ikke begrunnet
1869 - side 18 - 21-046458TVI-SARP/
nærmere,
men må etter rettens vurdering sees i sammenheng med sykehusets
vedtak av
01.02.2021 og den begrunnelse som der
er gitt
Dette er faglig lavmål:
Mer
enn 100 kontrollerte studier viser at antipsykotiske legemidler har
en klart bedre
effekt enn ikke-virksomme legemidler (placebo)...
Avhengig av pasientgruppen, vil 50–80 % av
pasientene som får
virksomt legemiddel, bli betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 %
av
dem som ikke får virksomt legemiddel (ref. 14 fra 1995)
Gjennomsnittet
er (50+80)/2 = 65% for legemiddel og 22,5 % placebo dvs. 42,5 %
farmasøytisk effekt tilsvarende NNT 2,35. Man kan ikke ta med
placeboeffekten, spesielt ikke for tvangsmedisienering som kan bli en
noceboeffekt. Den farmasøytiske effekt blir altså mellom NNT 2 og
NNT 3, dvs. mindre enn 50%.
Dette bekrefter
Melle/Johannessen/Johnsen med ordene: "Et vanlig brukt mål
på effektstørrelse er «numbers needed to treat» (NNT).
Effektstørrelsen ved bruk av antipsykotisk medikasjon for akutte
symptomer ved schizofreni i tidlige
studier
tilsvarte
en NNT på 2-3, det vil si svært god effekt. Nyere studier finner
noe lavere effektstørrelser, med NNT opp mot 6" f. eks. Leucht
et al. 2009 som er med i retningslinjene
som referanse men ikke brukt. Leucht
et al. 2009 finner at gamle studier hadde høyere effekt (Fig.
4).
Når
det gjelder tilbakefall så er Leucht et al. 2012 nyere:
Leucht
et al. 2012 en metastudie som forelå ved publisering av
retningslinjene angir 64% for seponering/placebo og 27% for
vedlikeholdsgruppen, dvs. NNT 3 etter 7 til 12 måneder. Denne fordel
forsvinner etter 3 år (Schlier
et al. 2023). Når det gjelder deltagelse i arbeidslivet stryker
denne symptomfokusering: Seponeringsgruppen er ikke dårligere.
Nye retningslinjene
har blitt trenert i 4 år og nå vaslet ferdig 30.11.24:
Arbeidetsgruppen som skal finne denne
framtidig
evidens ble påbegynt i 2021. Dermed blir «Fylkeslegen
(et ...) nærmest et latterlig klageorgan» igjen.
Helsedirektøren påstod at revidering
var igang 2019. Men ansatte skriver: "Revisjon
av retningslinjen er allerede bestemt gjennom innlegget i Aftenposten
signert Bjørn Guldvog, så vi trenger å komme raskt i gang."
FHI skriver om kvaliteten av arbeidet til Heseløsedirektoratet: "Det
er ikke vanskelig å se at dere har et behov for opplæring i og
kvalitetssikring av denne typen arbeid".
-
Subject:
|
SV: Saken behandler utskrivning og opphør av
tvangsmedisinering ikke oppstart.
|
Date:
|
Mon, 18 Nov 2024 16:51:46 +0000
|
From:
|
XXX <XXX@nrk.no>
|
To:
|
Walter Keim <keim.walter@gmail.com>
|
Hei,
takk for at du hjelper med opplysningar!
Men – det var litt vanskeleg å
forstå.
Meiner du at saka til Eidsvik
framleis er den første i sitt slag?
Kva er då det unike med hennar
sak – som skil seg frå dommen i Sarpsborg for eksempel – som eg
la ved?
Mvh XXX
XXX
Journalist
NRK
Møre og Romsdal
Post:
Parkgata 6, 6003 Ålesund
nrk.no/mr
Fra:
Walter
Keim <keim.walter@gmail.com>
Sendt:
mandag
18. november 2024 17:42
Til:
XXX
<xxx@nrk.no>
Emne:
Saken
behandler utskrivning og opphør av tvangsmedisinering ikke oppstart.
Hei, takk for svar. Ja
HR-2016-01286-A,
(sak nr. 2016/797) var jeg kjent med pga. CRPD er omhandlet. Jeg
har oppfordret advokat Undheim å påklage
dommen til EMD.
Jeg leser "Saken gjelder krav om
utskrivning fra tvungent psykisk helsevern".
Det er riktig at spørsmål om opphør
av tvangsmedisinering blir behandlet: "nemlig
hvilken
tidshorisont som skal legges til grunn ved bedømmelsen av om det for
en pasient
som medisineres med førstegenerasjon antipsykotika i
depotform, er stor sannsynlighet
for at vedkommende ved
utskrivning vil få sin helsetilstand vesentlig forverret".
Men jeg kan ikke se at oppstart
omhandles.
Pasienten har en alvorlig sinnslidelse og
etablering av tvungent psykisk helsevern er nødvendig for å hindre
at vedkommende på grunn av sinnslidelsen enten
a.
får sin utsikt til helbredelse eller vesentlig bedring i
betydelig grad redusert
Når det gjelder Inger Mari Eidsvik så
forstår jeg at hun ikke motsetter seg (tvangs-)innleggelse men
oppstart av tvangsmedisinering.
Håper det var oppklarende
Mvh
Walter Keim
On 18.11.2024 17:18, XXX wrote:
Hei, kva med denne?
https://www.domstol.no/globalassets/upload/hret/avgjorelser/2016/avgjorelser-juni-2016/sak-2016-797-anonymisert.pdf
Mvh XXX
Fra: Walter
Keim <keim.walter@gmail.com>
Sendt:
mandag, november 18, 2024
17:07
Til:
XXX <xxx@nrk.no>
Emne:
Tvangsmedisinering synes ikke
prøvd rettslig og tvangen steg i 20 år. Tvangsinnleggelsene 10
ganger så stor som i Italia og Portugal
Hei,
takk for at du skriver om rettssaken om
tvangsmedisinering:
https://www.nrk.no/mr/inger-mari-eidsvik-_60_-hevdar-ho-blei-ulovleg-tvangsmedisinert-_-kjempar-for-at-lova-skal-endrast-1.17114143
Du skriver:
I ein tidlegare versjon sto det at dette er den første rettsaka i
sitt slag i det norske rettsvesenet. Det korrekte er at det er ei av
svært få saker. Høgsterett slo tidlegare i år fast at det knapt
fanst rettspraksis på spørsmål om tvangsmedisinering er brot på
menneskerettane. Retta klokka 11.01.
Hvilken sak er det? I Masteroppgave
i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020 har det ikke blitt
funnet saker om tvangsmedisinering.
Jeg
skrev
til ICJ 6.7.23:
To mastergradsoppgaver om tvangsmedisinering: Praksis er
rettsstridig og uten domstolprøving
Hei,
jeg referer til ICJs henvendelse 20.2.15 til HOD
"Undersøkelse
av vedtak truffet av kontrollkommisjoner og fylkesmenn" som
ble 27.3.15 videresend til Helsedirektoratet.
Helsedirektoratet
henviste 22.4.15 til innsyn hos Fylkesmann og å søke midler
for et forskningsprosjekt.
Jeg har 22.12.20 søkt
innsyn i et tvangsmedisineringsvedtak men ble nektet innsyn av
Helsedirektoratet i sladdet versjon og fikk 4.3.21 ikke
medhold hos Sivilombudsmannen.
Dessverre er problemstillingen fremdeles aktuell etter 9 år.
Sivilombudsmannen
har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er
ulovlig, da lovkrav «stor sannsynlighet» ikke oppnåes.
Helsedirektoratet brukte knep for
å sabotere Sivilombudet
med å feilinformere Statsforvalteren.
Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor
sannsynlighet» (phvl
§ 4-4) for helbredelse ikke oppnås har
Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret
å slutte med tvangsmedisinering. Både NIM og LDO etterlyser
en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av
menneskerettslige forpliktelser.
Jeg
fant nylig to mastergradsoppgaver som belyser problemstillingen:
I
de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er
det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er
ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som
gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel
36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter
psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita
Skjerlie. Masteroppgave
i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020). Både
Paulsrudutvalget og Tvangsbegrensningsloven foreslår at
tvangsmedisinering inkluderes i klager etter tvistelovens kapittel
36.
Jeg synes det er interessant å lese: "Dersom en
pasient går til søksmål etter tvistelovens kapittel 36, med
overprøving av et vedtak etter phvl. § 3-3, med påstand om
opphør av tvangsmedisinering, er retten
budet av det kravet som er reist, nemlig opphør av vedtaket etter
phvl. § 4-4. I og med domstolen kan prøve alle sider av saken,
vil det i teorien bety at domstolen kan overprøve vilkårene i §
4-4, da dette er en side av vedtaket etter phvl. § 3-3." Jeg
synes det er spesielt overbevisende for TUD, der tvangsmedisinering
er som regel den eneste behandling.
«At
det foreligger usikkerhet rundt hvorvidt vilkårene i bestemmelsen
forstås så strengt som de skal, taler videre for at det bør gis
adgang til domstolsprøving av tvangsmedisineringsvedtak etter
tvistemålsloven §36, slik at pasienten får rett på fri
rettshjelp.» (Lundgren, Lovise, Tvangsmedisinering
etter psykisk helsevernloven §4-4 2. ledd bokstav a.)
Både Paulsrud utvalget NOU 2011: 9 og Østenstad utvalget NOU
2019:14 har foreslått å inkludere tvangsmedisinering i klager
etter tvistemålsloven kapitel 36, men er blitt ignorert så langt.
At vedtakene i praksis er rettsstridig og uten domstolkontroll er en
sivilisert rettsstat uverdig.
Håper
det er fremdeles av interesse.
I
sammenheng med nedleggeslen av Basal Eksponeringsterapi (BET) som
helbreder "behandlingsresistenete" medisinfri skrev
jeg i dag:
Hvordan stoppe den dramatiske økningen av tvang i psykiatrien?
Først dokumenteres den dramatiske økningen av
tvang de siste to tiårene i Norge. Psykiatere hevder at ufrivillig
behandling er nødvendig for å fremme helse. FNs spesialrapportør
for helse, WHO og OHCR viser imidlertid at en reduksjon av tvang
forbedrer helsen. Strategien med dialog med psykiatrien mislyktes.
Nødvendige medisinfrie
alternativer ble rasert. Spydspissen Basal
eksponeringsterapi (BET) døgnavdeling er nedleggingstruet.
Derfor er et lovforbud
løsningen som viste
seg vellykket i praksis.
Tvang i psykiatrien i Norge har dramatisk økt de siste 2 tiårene
«Psykisk helsevernloven» er full av gode
intensjoner ommenneskerettigheter
og menneskeverd og forebygging og begrensning av bruk av tvang
Tvang skal bare brukes når det er «strengt
nødvendig» (§ 4-2). For 20 år siden ble reduksjon av tvang
krevd ved lov og støttet av alle politikere. Strategien for å
oppnå dette gjennom dialog med psykiatere var imidlertid en total
fiasko.
Tvangsinnleggelser steg fra 5
719 i 2001 til 9
400 i 2022, 10
ganger så mange som i Italia og Portugal. Når jeg nevner dette
til Helsedirektoratet får jeg til svar: Det er ikke sikkert,
kanskje vi bare har blitt flinkere til å telle.
Den tvangsmedisinering steg fra 41 per 100 000
voksne per år til 83 per 100 000 voksne i 2022, mer enn 10
ganger så mange som i Baden-Württemberg. Psykiatere ignorere
det og staten tier også.
Særlig bekymringsfullt er økningen i antall
personer som er dømt for overflytting til tvungen psykiatrisk
omsorg fra 15
i 2002 til 315 i 2021 av totalt 3.604
senger.
Norske faktasjekkere skriver «Flere
er dømt til tvungen psykiatrisk behandling» og antyder at
pasienter er blitt farligere. Men det ignoreres at lovgrunnlaget er
blitt endret: «slik at samfunnsskadelig eller særlig plagsom art
vil kunne idømmes overføre til tvunget psykisk helsevern», jf.
Strafeloven § 62 første ledd siste. punktum.
Her triumferer den såkalte Janteloven
menneskerettigheter. Personlig synes jeg det er veldig problematisk
når dette dominerer.
Parallelt med økende tvang er muligheten for
medinsinfri behandling blitt kraftig innskrenket.
Vitenskapsjournalist Robert Whitaker har skrevet om det: «The
Dying of the Light: Norway’s «Medication-Free» Services for
Psychotic Patients are Fading Away».
Ombudsmannen har faktisk fastslått at
tvangsmedisinering er i strid med loven (sak
2017/3156): "Forced
Drugging with Antipsychotics is Against the Law: Decision in
Norway". Men ledende
psykiatere har senere hevdet, med henvisning til Zhu
et al 2017, at det er "med stor sannsynlighet kan føre til
helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand"
fordi 80 % av pasientene oppnår minimal symptomreduksjon med
placebo effekten inkludert. Det er imidlertid ingen placebogruppe og
minimal symptomreduksjon kan
ikke oppnå høy sannsynlighet for signifikant bedring.
Forbud av tvangsbehandling
I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot.
Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...)
av den oppfatning at et strengt faglig
forsvarlighetskriterium, krav om
grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for
at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot
overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud
mot tortur).
Dette har fått sterk støtte i de internasjonale forpliktelsene av
Norge
«Hasteappell til Norge oppfordrer til å avbryte
tvangsbehandling og sykehusinnleggelse umiddelbart» av FNs
arbeidsgruppe for vilkårlig internering, FNs spesialrapportør for
rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs
spesialrapportør for rett til helse. 30. januar 2017 (ref.
UA Norge 1/2017).
Komiteen for konvensjonen om rettighetene til
personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) finner "tvangsbehandling
av psykiatrisk og annet helse- og medisinsk fagpersonell er et brudd
på ... torturfrihet (art. 15)" (Generell
kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/ ).
Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter uttaler 2.
april 2020 E/C.12/NOR/CO/6: Innlemme i loven forbudet mot
tvungen administrering av påtrengende og irreversible behandlinger
som nevroleptika og elektrokonvulsiv terapi.
Forfatningsdomstolen
i Tyskland fant psykiatriske tvangslover grunnlovsstridige.
"Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month
Real World Experience" viser at det å forby
tvangsmedisinering er realistisk
og virker.
Mvh
--
--
Walter Keim
Netizen: http://walter.keim.googlepages.com
KEIM, Walter. Paradigm Shift to Promote a Revolution of Treatment of Schizophrenia to Achieve Recovery.
Medical Research Archives https://esmed.org/MRA/mra/article/view/4866
Case Keim Against Germany: No Right to Information Law in Bavaria:
https://t.co/krZaa1Jyok