[Tysk]
«Å lære språk i disse dager er overflødig. I fremtiden vil det være automatiske oversettere. Du trenger bare å stille inn språket.» sa min lærer «Dodo» i 60-årene, lyset i mørket
Som netizen (internettborger) var det en selvfølge at jeg publiserte informasjon om min skole, studium og karrierevei og det jeg drev ellers med.
Jeg har glemt mye, men her vil jeg kort ta for meg noen av hendelsene som synes typiske.
Som barn lekte jeg mye alene ved bekken i Haselbach. Det var en idyll. Jeg kunne også gjøre hva jeg ville i familien. Jeg ble nesten aldri skjelt ut og fysisk avstraffelse var utenkelig.
Derfor var allerede barneskolen veldig fremmed for meg og nesten som et mareritt. Jeg visste ikke helt hva som foregikk der og hvordan jeg skulle handle.
Følgende hendelse virker typisk for meg: Sykkelen min hadde et problem. Pausen ble for kort til å løse det. Så jeg spurte læreren som ga meg tillatelse til å fikse det.
Så kom rektor, svigersønn til den gamle rektor (som var nazist), og spurte meg hvorfor jeg ikke var i timen. Jeg svarte "Skippan tillot det". Svaret var et slag i ansiktet: Det heter herr Schippan.
I Aufbaugymnasium Schwäbisch Gmünd (ABG) prøvde jeg forgjeves å lære av det. I pausen hadde herr Nestele tilsyn. Jeg tiltalte ham som herr Hase ("Mr. Rabbit"). Jeg forsto bare det forbløffede ansiktet hans. Det var kallenavnet hans. Men jeg hadde glemt at lærere ikke blir fortalt det som bare var vanlig blant elevene.
Allerede på barneskolen gjorde en lærer meg oppmerksom på språkproblemene mine. På vei fra Haselbach til gymnaset i Schwäbisch Gmünd tenkte jeg ofte på å ligge rundt 4,2 og 4,4 karakter i engelsk i gymnaset, der 1 er den beste karakter og 6 den dårligste.
Fransklæreren som vi kalte «Monsieur» sa at han kunne bli bestukket. Men jeg hadde ikke de flere hundre tusen mark han ba om. Derfor var 5-eren ble sikret på fransk.
Det eneste håpet var lærer Fritz Drechsler (Dodo), som syntes å lære språk var overflødig. I fremtiden vil vi ha en oversettelses-maskin. Da er det bare å stille inn de ønskede språkene.
Da jeg i tillegg fikk 5 i matte var det klart for meg at jeg skulle slutte. Å forlate skolen var min beste dag på skolen.
Hjemme hos foreldrene kunne jeg gjøre det jeg vil og følte jeg meg vel. Med skolen begynte jeg i fremmede vanskelige omgivelser. Jeg hadde i 55 år ofte den samme marerittdrøm. Jeg gikk et sted og følte at nå ble stemningen utrivelig og farlig. Etter hvert begynte jeg å springe hjem. Noe som jeg aldri fikk øye på forfulgte meg. Så var det om å åpne døren til huset hjemme og låse døren før jeg ble tatt av den ukjente truende faren. Først som pensjonist sluttet jeg å drømme denne marerittdrømmen.
Etter en maskiningeniørpraksis i Tysk post (Bundespost) og den dumme militærtjeneste, studerte jeg presisjons-teknikk ved Faghøgskolen (nå høyskole) i Aalen. Å studere var befriende. Etter det hadde jeg 4 fantastiske studieår ved Teknisk universitet i Berlin med fysikalsk ingeniørfag.
Etter det regnet jeg på vindmøller (hovedsakelig GROWIAN) hos MAN Neue Technologie i München. I løpet av en kafkask grunnløs diskriminering i forbindelse med en unødvendig klarering å behandle taushetsbelagte hemmelige opplysninger, gikk mine medborgere og kolleger så mye på nervene at jeg emigrerte. Jeg fikk klarering, men et forsøk på å rydde opp mislyktes.
Her så jeg også at åpenhet og transparens er viktig. Derfor har jeg siden 2005 forsøkt å hjelpe Bayern med tilgang til informasjon om dokumenter fra offentlig forvaltning for å komme på samme nivå som den siviliserte verden. Men det ble nødvendig å sende Bayerns avslag til FNs menneskerettighetskomité.
Informasjonsfriheten ble oppfunnet i Sverige for mer enn 250 år siden. I petisjonen/begjæringen fra 2001 "Å overvinne den autoritære staten ved å innføre informasjonsfrihet" foreslo jeg å vedta en lov om informasjonsfrihet i Tyskland. Forbundsdagen godkjente denne petisjon/begjæringen og i 2005 ble en lov om informasjonsfrihet godkjent av det rød/grønne flertall i Bundestag, selv om den føderale rød/grønne regjeringen var imot den. Det er det nærmeste man kommer en revolusjon i Tyskland.
Det var min beste dag i Tyskland bare for å komme meg unna! Jeg vil aldri glemme gleden ved å kjøre møblene mine fra München til Haselbach i et leit 7-tonns kjøretøy for å transportere mine møbler.
Før det hadde jeg besøkt Norge 9 ganger mellom 1970 og 1982 og lært norsk på folkehøgskolen. Likevel var det først i 1981 jeg først trodde jeg kunne klare det språklig. Det kom jeg på da jeg passerte «Haugesund Mekaniske Verksted».
Norge var som et paradis for meg i begynnelsen. Et typisk eksempel var plutselig ingen reklame på TV, noe som hadde irritert meg så mye i Tyskland. I Tyskland måtte jeg reise meg for å slå av og på igjen etter reklamen var slutt.
Men Norge har blitt litt mer likt Tyskland for hvert år de siste 40 årene. I dag har jeg 50 kanaler. Når annonsen kommer prøver jeg forgjeves å zappe. Men de har blitt enige og annonseringen er samtidig.
Etter en krise i oljeindustrien (hvor vi var verdensledende innen rustforebygging) gikk jeg tilbake til å studere i 1990. Det var utrolig deilig. Å studere var min favorittsyssel i livet. Til sammen samlet jeg eksamener i 22 semestre.
Etter at jeg sluttet på skolen, tenkte jeg på alt annet enn å bli lærer. 30 år senere, under mitt tredje studium, spurte karriere-rådgiveren meg om jeg kunne tenke meg å bli lærer. Jeg ble deretter matematikklærer med en hovedoppgave om moderne induktive pedagogiske metoder for matematikkundervisning. Jeg var godt motivert for å presentere et alternativ til min mattelærer Leides utdaterte deduktive matematikk.
Datteren til vennen min i Tyskland sier at hun er hedning. Partneren hennes er katolikk og jobbet for en evangelisk organisasjon som støttet studenter som tar doktorgrad. Han lærte dansk av en jødisk homofil danske. Jeg spurte hva skandinavisk kultur er. Han svarte at det skandinaviske samfunnet var homogent, at protestantismen var statsreligion og at Janteloven var sementen som holdt samfunnet sammen.
Dette betyr at etikette er viktig. På Internett er «follow-up» del av nettikettet viktig, for eksempel at man ved publisering i flere fora må sette en «oppfølging», dvs. å angi hvilket forum svarene kommer inn.
Da det norske statlige telefonselskapet (Telenor) kuttet Internett mitt fordi den tyske internett-sensorer gikk det på nervene at jeg den 28. september (Right to know day = dagen for retten å vite) skrev: «Den internasjonale «Day of the right to know» (= dagen for informasjonsfrihet) er 28. september.» Tyskland var det eneste siviliserte landet (i 5 føderale stater) som ikke hadde noen offentlighetslov. Årsaken som ble oppgitt var brudd på nettetikett. Jeg byttet leverandør og siden da har jeg alltid sagt til Telenor-selgerne at jeg ikke kommer til å kjøpe noe fra dem igjen. Samboeren min taklet ellers alt jeg sier, men når Telenor-selgerne ringte, vil hun heller snakke enn å høre når jeg kaller henne Quislinger for tysk internett-sensur.
Jeg kjøpte en Volkswagen bobble (Beetle) for 6000 kr (ca. €600) på 90-tallet. Noen år senere ble jeg påkjørt av en 18-åring som hadde tatt førerkortet en dag før. Jeg mottok 9000 NOK (ca. € 900). fra forsikringen. Min samboers sønn solgte bilen sin for 50 000 kr. Jeg foreslo at han nå skulle kjøpe en bil for 25000 kr. For å generer 25000 kr. i overskudd. Svaret var: Verden er ikke slik. Min replikk var: Det er min verden.
Dette har spart meg for mye penger opp gjennom årene. Biler er dobbelt så dyre i Norge som i Tyskland på grunn av høy avgift.
Så da jeg kjøpte et hus ved siden av hytta min Bolme/Rindal fant jeg 270 000 kr (ca. 27 000 euro) i sparepengene mine. Det var et røverkjøp.
Så flyttet jeg fra Trondheim til Rindal, porten til Trollheimen (med Trollheimen fornøyelsespark) og fortalte alle at dermed hadde jeg steget i gradene. Bolme har mindre enn 100 innbyggere og minnet meg om Haselbach, der jeg vokste opp. Haselbach er en del av Alfdorf kommune med 103 innbyggere per kvadratkilometer, mens Rindal har 3 kvadratkilometer.
Jeg kjøpte enkle mobiltelefonener for meg fra Clas Ohlson for under 200 NOK (ca. € 20). Først da en slektning ville kaste iPhonen sin, fikk jeg den i gave. Så også her gikk utgiftene i riktig retning.
De andre så og ser på meg som merkelig, men jeg synes at det finnes for mange konsumidioter. Til tross for dette hersket for det meste en fredelig sameksistens av uforenelige og uforsonlige synspunkter.
Hvordan jeg fikk til mer enn 70 publikasjoner, leserbrev, fagartikler osv. om rustbeskyttelse, informasjonsfrihet og medisin/psykiatri kan bare være forbløffende. Siste stunt er: «Paradigmeskifte for å fremme en revolusjon av behandling av schizofreni for å oppnå bedring (recovery)».
Jeg har to ganger send klager til Tysk presseråd, på oppdiktete skandaleoppslag om kronprinsparet i tysk presse. Begge klager har medført reprimander og kritiske uttalelser fra det Tyske presserådet.
Jeg har også engasjert meg mot gjeninnføring av "Berufsverbot" 2005 i Baden-Württemberg. To tap i retten (Verwaltungsgerichtshof Mannheim 4 S 1805/06 og Verwaltungsgericht Darmstadt 1 E 1247/06) tvang myndighetene 2007 til retrett. Staten måtte betale erstatning.
Når det gjelder familierettigheter støtter Walter Keim forslagene av Europarådets kommissær for menneskerettigheter for å løse de problemer i Tyskland som "Bamberg Declaration" nevner.
Høyskoleadministrasjonen forkortet tiden for å rette eksamen. Jeg klaget og lærere fikk fri igjen fra å rette eksamen i julehøytiden.
Når det gjelder bygging av Øya helsehus i Trondheim steg husleiekostnadene slik at det kunne nesten blitt oppsigelser i Høgskolen i Sør-Trøndelag. Et varsel om økte kostnader førte til tilrettevisning dvs. gjengjeldelse. Jeg fulgte med forundring utviklingen fra direkte demokrati til byråkratisk styring og intervjuet med selv om det.
I april 2023 møtte jeg en ukrainsk flyktning som ble overført til avsides Rindal, porten til Trollheimen. Vi tok en god prat med stemmegjenkjenning og oversettelse på mobiltelefonen deres med hjelp av en Google Translate App eller på PC med https://translate.google.com/. Det kan også brukes på hver PC med nettlser. Eller SayHi (dessverre avsluttet) som er en App som kan brukes på mobiltelefoner. Hun sa at Trollheimen er et helvete og svaret mitt om at det ikke er noe bedre enn Trollheimen overbeviste henne ikke.
Walter Keim
Rindal (Home of the trolls), porten til Trollheimen, desember 2023
Se også barndomsminner som skjedde før og fortsettelse: «That's a reason to emigrate» og «Reaksjoner på erfaringer med helse- og sosialvesenet»
[Homepage]