The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on ... excessive use of psychotropic medicines”
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately by e.g. UN rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017
Både erfaringskunnskapen og forskningen er krystallklar: den medisinske modell med sine diagnoser og medisiner er en folkehelsekatastrofe. Birgit Valla på facebook 2.10.19
Åpent brev til Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland, kopi: partienes stortingsgrupper
Spørsmålet til Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørland skal sees på bakgrunn av tvangsbegrensningsforslaget forsømmelser, bannlysning av tvang av FNs rapporteur mot tortur, krav av FN rapporteuers for rett til helses om øyeblikkelig stans av tvang. Internasjonale eksempler med slutt av tvangsmedisinering viser at mindretallets forslag er realistisk. Psykiatrien framstiller begrensning av tvang som statens inngripen inn i deres fagutøvelse, men det objektivt sett er slik at staten må slutte å legitimere vilkårlig, menneskerettskrenkende og helseskadelig tvang. Npf avviser tvangsbegrensning og forslag om å utvide tvangshjemler for samfunnets beskyttelse må derfor avvises kontant. Framfor Npfs tvangsutvidende helsevesen er pasientenes helsevesen å foretrekke.
Stortingsrepresentantens spørsmålet basert på Npf sin motstand mot reduksjon av tvang 1
Forslaget å slutte med tvangsmedisinering er realistisk 2
Npfs stigmatisering av folk med psykososiale funksjonsnedsettelser 2
Psykiatriens sabotasje av reduksjon av tvang 3
Den psykiatriske maktelitens historieforfalskning 3
Det refereres til Stortingsrepresentant Tellef Inge Mørlands spørsmål Dokument nr. 15:1066 (2019-2020):
"Hvordan vil helseministeren i det videre arbeidet med NOU 2019:14 «Tvangsbegrensningsloven» sikre at man har tilstrekkelige hjemler for bruk av tvang, for å hindre at psykisk syke personer utgjør en trussel for andre..» med henvisning til Npf sin høringsuttalelse.
I sitt avsnitt om bagatellisering av voldsrisiko skriver Norsk psykiatrisk forening blant annet at: «Det påvirker i neste omgang lovforslaget som ikke synes å ta inn over seg hvor alvorlig voldsproblematikken er blant de sykeste. Ved å øke den sykes rett til å nekte voldsreduserende behandling, legger lovutkastet i virkeligheten opp til at samfunnet må akseptere mere vold både utenfor og innenfor institusjoner.»
Tvangslovutvalget har ikke foreslått endringer i adgangen til å bruke tvang i situasjoner der det er fare for andre enn personen selv. Derfor må dette tolkes som en oppfordring å utvide allerede menneskerettskrenkende og for høyt tvangsbruk.
Psykiatrien har i 20 år sabotert den lovpålagte reduksjon (phvl § 4-2 «strengt nødvendig») av tvangsbruk. Etter at det ble dokumentert at beltelegging framstår som rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Helseministeren betegnet det «av de mest alvorlige sakene som vi hatt til diskusjon på helseområdet i Stortinget denne perioden» og det ble det satt ned et tvangslovutvalg.
Utvalget har bl. a. blitt informert om Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately av bl. a. FN rapporteur av retten til helse datert 30. januar 2017 og FN torturapporteurs bannlysning av tvangsbruk. Utvalget har sensurert bort disse informasjonene og derfor fortjent styrk og kommet til feil resultat.
Forslagene er realistisk og gjennomførbart. Overlege Dr. Martin Zinkler har i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering og oppfordrer å slutte med all tvangsbruk. Når domstolene henviser pasienter med tvang møter de hans sykehus som har åpne dører. Å slutte å drive sykehus som fengsler har ifølge forskning bl. a. fordelen av volden går ned.
I Norge er psykiatrien lovpålagt å begrense tvang til det som er «strengt nødvendig» (phvl § 4-2, Ot. prp nr 11 (1998-99)). Allikevel varierer tvangsmedisineringen fra ca. 20 per 100 000 innbyggere i Sogn og Fjordene til ca. 110 i Loisenberg sykehus (Helsedrektoratet 2009), dvs. er vilkårlig. Utvalgsmedlem Trond Aarre er fra Sogn og Fjordene men de forslag utvalget kommer med blir sablet ned av den psykiatriske makteliten da dem «ikke gjenspeiler konsensusen».
I Norge blir 9% av pasientene i psykiatrisk sykehus tvangsmedisinert i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig (1). I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7% av pasientene som blir tvangsmedisinert. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg. Sett i et internasjonalt perspektiv er unødvendig tvang i Norge veldig høy.
Det finnes ikke forskningsbasert støtte at folk med psykososiale funksjonsnedsettelser er farligere enn andre.
Både mistenkte av kriminalitet og anklagede av mord har krav på å bli ansett som uskyldig før fellende dom foreligger. Dommen må baseres på fakta og høy sannsynlighet for skyld. Når det gjelder folk med psykososiale funksjonsnedsettelser er det en skjønnsmessig vurdering av å våre farlig av en psykiater som er nok til å miste friheten.
I svaret til spørsmål Dokument nr. 15:1062 (2019-2020) «bedre til rette for å fange opp de tilfellene der en person er for syk til å bli straffet, men for frisk til å bli behandlet» framgår det at «19 personer (har) blitt idømt tvungent psykisk helsevern på grunn av gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art» siden 2016 der nye strengere regler ble vedtatt.
I psykiatrien blir årlig ca. 8000 personer tvangsinnlagt, derav er tre fjerdedelen som er hverken til fare for seg selv eller andre.
Terskelen for spørsmål om lovhjemmel for tvang er omgivelsenes opplevelse av en trussel: «Enkelte psykisk syke vil imidlertid ikke selv se sitt behov for hjelp, og noen få av disse vil igjen kunne oppleves som en trussel for sine omgivelser.» Denne opplevelse kan bli skapt og forsterket med Npfs og stortingsrepresentantens stigmatisering.
Det er ille at Npf stigmatiserer pasienter for å legitimere å utvide unødig høy tvangsbruk. At en stortingsrepresentant bruker slik populistisk usaklig diskriminering er meget betenkelig.
I Norge var det i 2 årtier et lovkrav og en tverrpolitisk målsetting at mest mulig av behandlingen skal være frivillig. To strategier om reduksjon av tvang 2006 «Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern» og 2012-2015 «Bedre kvalitet–økt frivillighet» har utfordringer og feilet. «Forpliktende handlingsplaner» av helseforetakene har ikke hjulpet. Opptrappingsplanens mål om recovery ble ikke fulgt opp. VGs reportasjer om beltelegging dokumenterte et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde.
Vestre Viken har med komplementær ytre regulering (KYR) anvendt i en egen KYR-seksjon vist veldig lovende resultater. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned fra 23,5 i periode 1 til 3,4 i periode 2 og 0,3 i periode 3 (99 % nedgang)». Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 53, nummer 7, 2016, side 518-529. Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak).
Psykologforening nevner i sin policy notat om tvangsreduksjon både KYR og andre vellykkede prosjekter og metoder.
Tvangslovsutvalget som foreslo NOU 2019:14 konkluderer i kapitel 11 etter en utførlig litersatursøk at «Tvang kan reduseres» Utvalgets systematiske gjennomgang av tilgjengelig kunnskap viser at tvang i mange tilfeller kan forebygges. «Lovisenberg Diakonale sykehus AS har erfart en dramatisk nedgang i bruken av tvang...Lovisenberg sykehus klart å redusere bruken av beltelegging med 85 prosent i en akuttpost». «For å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring». NOU 2019:14 skriver: «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser.»
Npf sin strategi mangler vilje for reduksjon og kvalitetssikring av tvang. Npfs strategi konsentrerer sine forslag om mislykkete prosjekter og underkommuniserer og utelater suksesser og støtter dermed opp om myten at tvang er nødvendig. Ikke «absolutt minimum» fremmes men nåværende praksis legitimeres. Vestre Vikens suksess ytre regulering (KYR) sensureres bort og reduksjon av tvang i den tyske delstaten framstilles feil. At tvangsmedisinering var forbudt nevnes men ikke at tvangsmedisinering gikk dramatisk ned etter forbudstiden.
Den psykiatriske maktelitens lovprising av nevropleptikas revolusjonære velsignelser blir allerede av deres egne forskningspublikasjoner avslørt som feil og mot bedre viten se Bjornestad, Jone et al. 2017 “sin henvisning til Jaaskelainen et al. 2013 om nedgang av recovery fra 20% til 8,1 og (Sohler et al. 2015) om mangel på evidens for langtidsmedisinering.
Verre er det at psykiatriens førvitenskapelige tro «at jorden er flat» fører til en folkehelsekatastrofe. Det feilinformeres om studier og det som passer ikke inn i fordommene ignoreres.
Registerstudier i USA og i Norge som omfatter alle viser noe annet nemlig ingen forbedring når det gjelder reinnleggelse: Odegard, O. “Pattern of discharge from Norwegian psychiatric hospitals before and after the introduction of the psychotropic drugs.” MCWALTER et al. 1961 rapporterer det samme for Skottland. Medisinering av alle etter TIPS oppskrift øker reinnlegelse. I de tre tiårene fra 1950-tallet til 1980-tallet ble selvmord i psykiatriske sykehus tidoblet i Norge (Retterstøl 1988). Dette bidra til at psykiatriske pasienter har ca. 25 år kortere levetid. Ifølge en OECD statistikk fra 2019 er dødeligheten i Norge for denne pasientgruppen 3 ganger så stor som i Finland. Nevroleptika reduserer ikke dødsrisiko. Pasientene ønsker å bli frisk dvs. recovery men ble dårligere etter antipsykotika kom.
Flertallet av pasientene ønsker ikke overmedisinering men ulovlig tvangsmedisinering hindrer mange å ta vare på sin egen helse.
Nødvendige alternativer blir ignorert eller avvist med polemikk. Myndighetenes krav om egne medisinfrie enheter har vært kontroversielt og har skapt debatt. Det ble fra flere psykiatere påstått at opprettelsen av medikamentfrie sengeposter ikke er faglig forsvarlig.
Men det er altså ikke blitt bedre i antipsykotikas tidsalder men verre, et «disaster area in healthcare». Denne historien blir ikke fortalt.
Derfor er det aldri uforsvarlig å ikke gi medikamenter.
Rindal, 6.3.2020
