Stortinget «slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes...vi (er) forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur...» Innst. 325 S (2019-2020)
UN Special Rapporteur on Torture banned forced medication 4 March 2013
Til Helseminister Vestre, kopi: partigrupper i Stortinget, Vestre Viken, journalister som fremmet internering av ufarlige, PFU, pasientorganisasjoner
Det refereres til «Regjeringen foreslår endringer i tvangslovgivningen»:
Regjeringen foreslår endringer i lovgivningen som senker beviskravet for tvangsbruk. Det vil gi rom for at flere pasienter som både har krav på og behov for behandling, kan få det.
Vi foreslår disse endringene etter tydelige tilbakemeldinger fra pårørende og fra fagfeltet, som har fortalt om at det er blitt vanskeligere å gi god hjelp etter at manglende samtykkekompetanse ble innført som vilkår i 2017, sier helse- og omsorgsminister Jan Christian Vestre.
Psykiatrien har ignorert tvangsreduksjon i mer enn to årtier. Tvangsinnleggelsene ble nesten doblet og er 10 ganger så stor som i Italia og Portugal. Tvangsmedisinering ble doblet i årene 2017 til 2022, 10 ganger så stor av den tyske delstaten Baden-Württemberg. Tvang er i et spenningsforhold til tortur i nasjonal rett og er tortur og umenneskelig behandling ifølge Norges internasjonale forpliktelser. Nødvendige medisinfrie alternativer ble rasert. BET døgnseksjon legges ned. Forslaget er resultat av en kampgagne å internere ufarlige.Å internere flere ufarlige er bygget på feiltolkning av forskning, skader pasientene og konflikt, hjelper ikke samfunnsvernet og skader helsen. Plikten å forebygge tortur og umenneskelig behandling blir tilsidesatt.
Innhold
Tvang i psykiatrien i Norge har dramatisk økt de siste 2 tiårene 1
Manglende kunnskapsgrunnlag for tvangsmedisinering 1
Tvangsbehandling er tortur og umenneskelig behandling 2
Kampgagne å internere flere ufarlige 3
Pasienters syn på tvangsmedisinering i et spenningsforhold til tortur
Pasienters traumatisering
«Psykisk helsevernloven» er full av gode intensjoner om menneskerettigheter og menneskeverd og forebygging og begrensning av bruk av tvang Tvang skal bare brukes når det er «strengt nødvendig» (§ 4-2). For 20 år siden ble reduksjon av tvang krevd ved lov og støttet av alle politikere. Strategien for å oppnå dette gjennom dialog med psykiatere var imidlertid en total fiasko.
Tvangsinnleggelsene steg fra 2001 til 2016 41%. Det var før lovendringen 2017. Tvangsinnleggelser steg (Hatling 2022) videre fra 5 719 i 2001 til 9 400 i 2022, 10 ganger så mange som i Italia og Portugal. Når jeg nevner dette til Helsedirektoratet får jeg til svar: Det er ikke sikkert, kanskje vi bare har blitt flinkere til å telle.
Tvangsmedisinering steg fra 41 per 100 000 voksne per år i 2015 til 83 per 100 000 voksne i 2022, mer enn 10 ganger så mange som i Baden-Württemberg. Psykiatere ignorere det og staten tier også. Ca 40% av tvangsinnlagte ble tvangsmedisinert i 2017 underlagt tvungent psykisk helsevern helsevern. I 2022 klaget 1659 pasienter mot tvangsmedisinering (Helsedirektoratet Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern 2022). I 2021 klaget 2879 pasienter på 4372 vedtak i kontrollkommisjonen (Helsedirektoratet IS-3055). 462 klager ble domstolbehandlet.
Nødvendige medisinfrie alternativer ble rasert. Spydspissen Basal eksponeringsterapi (BET) døgnavdeling er nedleggingstruet. Derfor er et lovforbud løsningen som viste seg vellykket i praksis.
Tvangslovsutvalg NOU 2019:14 gjorde en grundig utredning av kunnskapsgrunnlaget for medisinering med antispykotika: «Utvalgets flertall har stor forståelse for et ønske om forbud ut fra det kunnskapsgrunnlaget som i dag foreligger om virkninger og bivirkninger. Et så radikalt grep vil imidlertid forutsette en gjennomgripende omlegging av tjenestene. Dette er ikke mulig å få til på kort sikt.»
Psykiatriens motstand mot lovpålagt tvangsreduksjon er godt dokumentert. I samtykkeutvalget hadde motstandere flertall og fikk sine fordommer nedfelt og gjengir den trosbaserte overbevisning at det er et «mindretall av pasienter» «rundt tjue prosent ... ikke hadde effekt». Utvalget påstår at det følger av Samara et al. 2019, men der blir det sagt at 20% opplever en symptomøkning. Så den eneste henvisning til kunnskapsgrunnlag er feil (1).
Sivilombudsmannen har 21.1.2019 (2017/3156) uttalt at tvangsmedisinering er ulovlig, da lovkrav «stor sannsynlighet» ikke oppnåes. Helsedirektoratet brukte knep for å sabotere Sivilombudet med å feilinformere Statsforvalteren. Etter at Helsedepartementet har også vurdert at «stor sannsynlighet» (phvl § 4-4) for helbredelse ikke oppnås har Sivilombudet 5.11.21 igjen oppfordret å slutte med tvangsmedisinering. Fylkeslegen (nå statforvalteren) er nærmest et latterlig klageorgan. Både NIM og LDO etterlyser en vurdering av kunnskapsgrunnlaget for tvangsmedisinering i lys av menneskerettslige forpliktelser.
Veronica Fjeld spør 2021 i: «Begrunnelsesplikt ved tvangsmedisinering som rettssikkerhetsgaranti» spørsmål «Har lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven i 2017 hjulpet ... og konkluderer «Det kan vanskelig aksepteres at den fungerende rett avviker fra gjeldende rett for et av de mest alvorlige inngrepene som hjemles i norsk rett». Se også: «Muligheten til å få behandlet tvangsmedisineringsvedtak i domstolene er nærmest umulig med dagens regler».
I de 46 lagmannsrettsavgjørelser etter tvistelovens kapittel 36 er det ingen der retten vurderer vilkårene i phvl. § 4-4. Det er ikke funnet noen høyesterett eller lagmannsrettsavgjørelser som gjelder vedtak om tvangsmedisinering utenfor tvistelovens kapittel 36. (se Domstolstilgang for vedtak om tvangsmedisinering etter psykisk helsevernloven. Er rettssikkerheten tilstrekkelig? Marita Skjerlie. Masteroppgave i rettsvitenskap, Jur 3902-1, Vår 2020). Både Paulsrudutvalget og Tvangsbegrensningsloven foreslår at tvangsmedisinering inkluderes i klager etter tvistelovens kapittel 36.
Samtykkeutvalget bruker CRPD artikkel 25 om Helse: «den høyest oppnåelige helsestandard uten diskriminering» for å ta til ordet for tvangsbehandling uten evidens, som er åpenbart selvmotsigende (1).
Både Paulsrud utvalget NOU 2011: 9 og Østenstad utvalget NOU 2019:14 har foreslått å inkludere tvangsmedisinering i klager etter tvistemålsloven kapitel 36, men er blitt ignorert så langt. At vedtakene i praksis er rettsstridig og uten domstolkontroll er en sivilisert rettsstat uverdig. Denne skandalen blir ikke rettet på i lovforslaget.
I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur).
Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7):
I
Prop.147
L (2015–2016) ble det lagt til grunn at
”Grunnloven
§ 92 fastsetter en generell plikt for staten til å
ivareta
menneskerettighetene. Staten skal respektere og sikre
menneskerettighetene slik
disse er nedfelt i Grunnloven og i
traktater som er bindende for Norge. Dette gjelder
blant annet
menneskerettighetene etter EMK og FNs konvensjon om rettighetene
til
mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Statens
myndigheter er forpliktet
både til å respektere og til å sikre
gjennomføringen av rettighetene.”
Dette har fått sterk støtte i de internasjonale forpliktelsene av Norge.
«Hasteappell til Norge oppfordrer til å avbryte tvangsbehandling og sykehusinnleggelse umiddelbart» av FNs arbeidsgruppe for vilkårlig internering, FNs spesialrapportør for rettigheter til personer med nedsatt funksjonsevne og FNs spesialrapportør for rett til helse. 30. januar 2017 (ref. UA Norge 1/2017).
Komiteen for konvensjonen om rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne (CRPD) finner "tvangsbehandling av psykiatrisk og annet helse- og medisinsk fagpersonell er et brudd på ... torturfrihet (art. 15)" (Generell kommentar nr. 1, 2014, CRPD/C/ ).
Komiteen for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter uttaler 2. april 2020 E/C.12/NOR/CO/6: Innlemme i loven forbudet mot tvungen administrering av påtrengende og irreversible behandlinger som nevroleptika og elektrokonvulsiv terapi.
Politimester i Bergen sa: «Det er sannsynlig at flere alvorlige voldssaker, også drap, kunne vært unngått» pga. av lovendringen 2017 har ført til mindre tvang..Bergens avisen fulgte opp: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold". Selv om tvangen har økt krisemaksimerte Toppe: «Toppe tar psykiatrikrise til Stortinget: – Situasjonen kan bli fatal» (2).
Den medieskapte virkeligheten trumfet fakta, Derfor åpnet Hurdalsplattformen for en reservering av lovendringen angående samtykke dvs. «Helseministeren vil evaluere omstridt lovendring i psykiatrien» på basis av feilinformasjon: PFU avviste å behandle en klage, da klageren «ikke selv er omtalt». Hvite Ørn Norges klage til PFU ble heller ikke behandlet.
Ifølge en rapport fra Sintef mottok opp mot 96 prosent av pasienter under tvungent psykisk helsevern medikamentbehandling (Bjerkan og Bjørngaard 2011). I 2022 klaget 1659 pasienter mot tvangsmedisinering.
I «Bruk av tvang innen psykisk helsevern – erfaringer fra pasienter, pårørende og ansatte» (Lauveng et al. 2021) av Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse, august, 2021 anser 44% av forespurte pasienter opplever langvarig medisinering som veldig skadelig, 22% skadelig og 7% som ikke skadelig. 9% anser langvarig tvangsmedisinering som veldig nyttig 44% som ikke nyttig. Blant de ansatte finner 62% langvarig tvangsmedisinering veldig nyttig og 4% unyttig. 70% av pasientene føler seg krenket, 68% har mistillit og 57% får mareritt av behandlingen ifølge Lauveng et al. 2021.
Departementet skriver i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999): «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»
I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Dialogseminarene viste at en del pasienter beskriver bruken av tvang med sterkt negative ord som krenkelse, tortur, kommunisme og Nazisme, og det var særlig tvangsbehandling med antipsykotika som ble kritisert slik (Forskeren forklarer: Slik opplevde pasientene tvang. Erfaringskompetanse 17. august 2018)
Mette Ellingsdalen Levd liv-antologien: Diskriminering, tvang og tortur
Tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep.
«(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).
«Sixty-nine percent of participants reported perceived trauma.» (Paksarian et al 2014: Perceived trauma during hospitalization and treatment participation among individuals with psychotic disorders.)
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23).
For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
«Skal jeg oppleve et år til på medikamenter, så tar jeg heller ti år i fengsel (...) For det har vært et stort mareritt å bli tvangsmedisinert og gå på disse kjemikaliene som gjør at jeg er en helt annen person enn den jeg vil være, og den jeg er vant til å være. Det er et forskrekkelig mareritt, det er tortur for meg.» ( Reidun Norvoll og Reidar Pedersen, 2017. Tvang og medvirkning i psykiske helsetjenester - Pasienters og pårørendes syn og erfaringer)
«The use of coercive practices, such as those listed above, carries the risk of harmful consequences, including trauma» World Psychiatric Association (WPA) Position Statement and Call to Action: Implementing Alternatives to Coercion: A Key Component of Improving Mental Health Care
Rindal, 3.12.24
Walter Keim
Netizen:
http://walter.keim.googlepages.com
Referanser:
1.3.24: Høring samtykkeutvalg: Menneskerett selvbestemmelse fremmer helse med å gjøre antipsykotikabruk fornuftig http://wkeim.bplaced.net/files/samtykkeutvalg-hoering.html
1.7.24: Pressens fiksjon førte til forslag å internere flere ufarlige http://wkeim.bplaced.net/files/desinformasjon-psykiatri.html
Loven, lovforarbeidene og Sivilombudsmannen om tvangsmedisinering http://wkeim.bplaced.net/files/tvangsmedisinering.html
