The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on ... excessive use of psychotropic medicines”
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment immediately by e.g. UN rapporteur on the Right to Health dated 30. January 2017
Både erfaringskunnskapen og forskningen er krystallklar: den medisinske modell med sine diagnoser og medisiner er en folkehelsekatastrofe. Birgit Valla på facebook 2.10.19
Åpent brev til partienes stortingsgrupper, Helseminister Høie, kopi: Npf, psykiater Solveig Klæbo Reitan
Helseminister Høies utspill «Mye tyder på at tvangsbruk ikke er det beste» skal sees på bakgrunn av tvangsbegrensningsforslagets forsømmelser, bannlysning av tvang av FNs rapporteur mot tortur, krav av FN rapporteuers for rett til helses om øyeblikkelig stans av tvang i Norge. Internasjonale eksempler med slutt av tvangsmedisinering viser at mindretallets forslag er realistisk. Psykiatrien framstiller begrensning av tvang som statens inngripen inn i deres fagutøvelse, men det objektivt sett er slik at staten må slutte å legitimere vilkårlig, menneskerettskrenkende og helseskadelig tvang. Npf avviser tvangsbegrensning og forslaget om å utvide tvangshjemler for samfunnets beskyttelse må avvises kontant. Framfor Npfs tvangsutvidende helsevesen er pasientenes helsevesen å foretrekke bygget på FN rapporteur for retten til helse sine kunnskapsbaserte råd og krav som kan halvere kronisk schizofreni.
NRK skriver: «Regjeringen vil at det skal brukes mindre tvang mot psykiatriske pasienter. Men ekspertrådene for hvordan man skal få det til, spriker i alle retninger.»
Et eksempel er psykologiforeningen som støtter lovforslaget, mens psykiaternes forening er kritiske. Psykiater Solveig Klæbo Reitan er kritisk til målet om å redusere tvangsbruken.
"Loven er viktig for rettssikkerheten til den enkelte. Men når man ser på omfanget, så er det knyttet mer til den faglige utviklingen, til kultur og til ledelse. Det er viktig å ikke ha overdreven tro på lovverkets innvirkning på omfanget av tvangsbruk, sier Høie.
Psykiatrien har i 20 år sabotert den lovpålagte reduksjon (phvl § 4-2 «strengt nødvendig») av tvangsbruk. Etter at det ble dokumentert at beltelegging framstår som rettssikkerhetsmessig katastrofeområde. Helseministeren betegnet det «av de mest alvorlige sakene som vi hatt til diskusjon på helseområdet i Stortinget denne perioden» og det ble det satt ned et tvangslovutvalg.
Npfs høringsinnspill er skandaløs menneskeretts- kunnskaps- og pasientfiendtlige mot tvangsreduksjon.
Forslaget er realistisk og gjennomførbart. Overlege Dr. Martin Zinkler har i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering og oppfordrer å slutte med all tvangsbruk (1,2). Når domstolene henviser pasienter med tvang møter de hans sykehus som har åpne dører.
I Norge blir 9% av pasientene i psykiatrisk sykehus tvangsmedisinert i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig (1). I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7% av pasientene som blir tvangsmedisinert. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg. Unødvendig tvang i Norge veldig høy.
I Norge var det i 2 årtier et lovkrav og en tverrpolitisk målsetting å oppnå økt frivillighet i psykisk helsevern, og redusert bruk av tvang. To strategier om reduksjon av tvang frivillighet» 2006 «Tiltaksplan for redusert og kvalitetssikret bruk av tvang i psykisk helsevern» og 2012-2015 «Bedre kvalitet–økt frivillighet» har utfordringer og feilet. «Forpliktende handlingsplaner» av helseforetakene har ikke hjulpet. Opptrappingsplanens mål om recovery ble ikke fulgt opp.
Tvangslovsutvalget som foreslo NOU 2019:14 konkluderer «For å redusere tvangsbruken kreves det først og fremst en vilje til endring». NOU 2019:14 skriver: «Tvang kan reduseres betydelig og i en del tilfeller elimineres helt, uten at det får skadelige konsekvenser.»
Da 9% av pasientene får akutt godt respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger trekker «opp til 93%» sitt samtykke (4). Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen.» Så nødvendig informasjon er ikke bare viktig å gjøre samtykke gyldig men kan gi et løft til behandlernes anseelse og troverdighet. Pasientene ønsker et medikamentfritt behandlingstilbud (5).
Allikevel har psykiatriens maktelite lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare overmedisinering og ulovlig tvangsmedisinering.
Halvering av medisineringen er assosiert med bedre recovery. Bergström, Seikkula et al. 2018 (3) sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.
Å forby tvangsmedisinering kan være begynnelsen å skape pasientenes helsevesen. Pasientenes tilbakemeldinger er i tråd med FN rapporteurs kunnskapsbaserte råd om å slutte med overmedisinering og krav om øyeblikkelig slutt av tvangsbruk. Tid per pasient omtrent dobles eller det kan behandles omtrent dobbelt så mange. Lovgiveren må derfor være streng å få slutt på psykiatriens makt basert på vrangforestillinger.
Rindal, 8.3.2020
