Leserbrev, debatt, kronikk: Hvor lenge skal den velmenende formynderstat fortsette å legitimere tortur i psykiatrien?
Norge bør sørge for at politiet og relevant helsepersonell får opplæring i Torturkonvensjonen. FNs komité mot tortur 2012 CAT/C/NOR/CO/6-7: http://www.fn.no/Tema/Menneskerettigheter/Norge-og-menneskerettighetene/Tortur.
Walter Keim
Almbergskleiva 64
6657 Rindal,
3.3.2017
Åpent brev
til Sivilombudsmannen (SOM)
Postboks 3 Sentrum
0101 Oslo
Kopi: Oddvar T Faltin fra Pasient- og brukerombud Oslo (som er med i arbeidsgruppen), VG journalister som vant ytringsfrihetsprisen, pasient/brukerorganisasjoner og borgerrettsorganisasjoner
Det refereres til seminaret «Rettssikkerhetsgarantier i psykisk helsevern» av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur og umenneskelig behandling ved frihetsberøvelse. Her forteller Sivilombudsmannen å bare motta bare mellom 5 og 10 klager per år på område psykisk helsevern og beklager at ikke flere klager. SOM opprettet utredningsavdelingen for egne tiltak. Her belyses VG journalistenes klage mot innsynsnekt fra et pasientperspektiv. Hva synes vi pasienter? Er det som sykehusjuristene argumenterer i pasientenes interesse å fravike offentlighetelovens bestemmelser?
Det refereres videre til at VG-journalister vant Ytringsfrihetsprisen 2016 (VG 28.2.2017) der det opplyses:
Journalistene forteller om en rekke helseforetak som har vært avvisende til å gi innsyn i sine logger, men som omsider har blitt nødt til å gi etter. Fortsatt er det seks helseforetak som ikke har gitt VG tilstrekkelig innsyn til at protokollene kan digitaliseres.
I Dagsavisen begrunnes det 2.3.17 med personvern: Nekter fullt innsyn om tvang
Kommunikasjonssjef Bjørn Hødal ved SØ oppgir pasientvernet som den viktigste grunnen til avslaget på fullt innsyn. I en kronikk i VG i desember, argumenterte Hødal og sykehusjurist Jostein Vist for dette under tittelen «Vi har ingenting å skjule, men 69 pasienter å verne».
Fra før har foretaksjuristen i Østfold, Jostein Vist kalt nektelsen av innsyn «en stille protest» og Geir Berg, advokat ved Sykehuset Innlandet: uttalte «Offentleglova er kun et «sideprosjekt». Pressens Offentlighetsutvalg tilbød forgjeves «innsynskurs overfor jurister i offentlig virksomhet med behov for å økt kompetanse på dette feltet.» (VG 19.12.16)
LDO påpeker at «Noe av det vanskeligste i den norske likestillingsdebatten er å anerkjenne diskriminerings- og likestillingsutfordringene for mennesker med nedsatt (psykososial) funksjonsevne». Imidlertid har det nå vist seg at pressen (hovedsaklig VG) har vært den mest effektive støtte med å avsløre at psykiatri er et «rettssikkergetsmessig katastrofeområde».
VGs avsløringer har klart å skape framskritt.
At VG har avslørt ulovlig beltelegging og vist total svikt i det statlige tilsyn førte til mange positive resultater fra et pasientperspektiv. Dette kastet lys på forholdene og ga håp til mange fortvilte pasienter. For å skjule slik tvangsbruk i framtiden har legeforening foreslått å endre offentlighetsloven og regjeringen gir muligens etter psykiatriens ønske og svikter pasienter som har vært utsatt for overgrep: «Legeforeningen er bekymret for at taushetsplikten ikke blir overholdt godt nok ved utlevering av opplysninger fra tvangsprotokollene, og at regjeringen av den grunn har bedt Helsedirektoratet om å sette ned en arbeidsgruppe». Arbeidsgruppens mandat er å "vurdere om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av offentlighetsloven eller ikke." Frist for levering av betenkningen utsettes er 30. mai 2017. Bent Høies talte for døve ører i sykehustalen: – «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg». Danser han nå igjen etter legenes pipe når det gjelder taushet?
Psykiatrien har sabotert 15 år med planer og strategier å redusere tvang i psykiatrien, steg en tredjedel i de siste 15 år. Politikernes avmektige prat om pasientenes verdighet ble ignorert. Norge hold seg på tvangstoppen i Europa. I 10 år ble pålitelig innrapportering av tvang sabotert og nå kom som svar krav på å innskrenke innsyn i offentlighetsloven.
Staten
ignorerte Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) oppfordringer
med klart språk «Norge
bryter menneskerettigheter
(2013)»,
«Stopp
diskriminering Høie
(2014)»
og «Rydd
opp nå Høie
(2015)».
Ifølge
Grunnloven
§ 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og
sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i
for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.»
Norsk
rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig
bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører
rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd. (NOU
2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)
5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støttet redusering og fjerning av tvang og krevte forgjeves handling uten å bli hørt. Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."
Det var først da VG avslørte ulovlige overgrep angående beltelegging og dermed avslørte at tvangspsykiatri er et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde at regjeringen ble tvunget å gjøre noe:
Først foreslo Venstre med god grunn i Dokument 8:90 S (2015-2016) et «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk». Ruth Grung (A) stilte 13.6.2016 skriftlig spørsmål om tvang i psykiatrien.
Så fremmet Helsedepartementet 2 saker en som vil endre lov om psykisk helsevern og oppnevning av et tvangsutvalg:
17.6.2016: Prop. 147 L (2015–2016): "Endringer i psykisk helsevernloven". Ikke pynt på tvang, fjern diskriminerende tvang. Lovvedtak 50 (2016–2017) ble gjort 19.1.17
17.6.2016: Nedsettelse av tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang
Men Prop. 147 L (2015–2016) er bygget på det for lengst utdaterte Paulsrud utvalget og tillater fremdeles skjønnsbasert tvang. Tvangsutvalgets mandat er uten vedlikeholdsmedisinering og sammensetning tilsier at tvangen vil ikke gå ned vesentlig, f. eks. er forbud mot tvangsmedisinering veldig usannsynlig.
Stortinget vedtok 14.2.17 Venstres forslag «vedlegges protokollen». "Forslaget om ei offentleg gransking har fått støtte frå Likestillings- og diskrimineringsombodet, frå professor Jan Fridthjof Bernt ved Universitet i Bergen og frå leiaren av menneskerettsutvalet til Advokatforeningen, Mette Yvonne Larsen. sivilombudsmannen, Aage Thor Falkanger, uttalte òg til VG den 21. november 2016 at han er bekymra for rettstryggleiken til psykiatriske pasientar." Men pasientorganisasjonenes krav om gransking ble bare støttet av Senterpartiet og SV og nedstemt. Mange talere var enig at det var VGs avsløringer som satt igang denne saken som er den alvorligste i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. Men Stortinget hold seg til det som ble gjort før i alle år: Bare part ikke konkret hjelp til pasientene utover det regjeringen bestemmer.
Legeforening ønsker å hindre at pressen i framtiden kan sørge for at pasientenes sak blir fremmet. Argument av at det skjer for å ta hensyn til pasientenes personvern er søkt.
Norge ratifiserte konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som 130. stat i 2013. Likestillings- og diskrimineringsombud ble lokal CRPD tilsyn og skriver i sin rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 2015:
1.2. Fravær av makt og involvering
Deltagelse og likestilling er et velbrukt mantra i norsk offentlighet, men kommer sjelden inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak.
CRPD krever at personer med nedsatt funksjonsevne involveres i prosesser som fører fram til utforming av lovgivning, politikk og forvaltningspraksis for å sikre at konvensjonen blir oppfylt. Dette inkluderer prosesser som fører fram til beslutninger som berører personer med nedsatt funksjonsevne direkte.
Staten skriver i sin rapport til CRPD-komiteen: «Brukermedvirkning er også et sentralt element i politikken.»
I arbeidsgruppen med mandat er å "vurdere
om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av
offentlighetsloven eller ikke."er Jostein Vist med men
ikke pasientorganisasjoner eller pasientrepresentanter.
Det
vises til LDOs «Innspill til lovutvalg - psykisk helsevern»
16/1052- 1- INTH datert 18.5.16 der det gjøres forslag til bl.
a. navngitte brukerrepresentater for tvangslovutvalget. Videre
refereres til LDOs brev «Nytt
offentlig utvalg om grunnleggende rettigheter til mennesker med
utviklingshemming» 14/1911- 1- EKN datert 06.10.2014 der
tilsynsansvaret ivaretas med å foreslå at departementet
«på nytt gjennomgår utvalgets sammensetning»
for å få utviklingshemmede og deres organisasjoner med.
Sunniva
Ørstavik kommenterte det 6. november 2014 slik: Ingenting
om oss uten oss. «(Utelukkelse fra utvalg) er også dumt
og uklokt fordi politikken treffer dårligere. Du kan ikke drive
politikkutvikling for dem. Du må gjøre det med dem.
mange blir ikke frisk selv etter mange års medisinering
faktisk lever mennesker med schizofreni ca. 20 år kortere enn andre. (Menn lever 27 og kvinner 24 år mindre ved Sandviken sykehus). Nesten alle blir behandlet med antipsykotika. (Responding to the Catastrophic Reduction of Psychiatric Patients’ Life Expectancy, blir keynote på WPA XVII World Congress of Psychiatry Berlin 2017)
«Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. Et av stridstemaene mellom pasientene og de ansatte er om medisiner er en nødvendig del av behandlingen. Som regel mener personalet at en pasient må bruke nevroleptika, mens pasienten selv ikke ønsker det.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger). «Brukerne påpeker at de trenger omsorg og aktiviteter fremfor medisiner.» (Delrapport I til sluttrapport for Prosjekt Kvalitetsforbedring gjennom brukererfaring).
tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011, s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
ca. to tredjedeler av pasientene klager på tvangsvedtak
det finnes få alternativer: hovedsakelig valg mellom å ta medisin frivillig eller bli tvangsmedisinert
tvangspsykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16) som viser at det statlige tilsyn har sviktet totalt
15 år med intensjoner og handlingsprogrammer å redusere tvang mislyktes
Forskningen bekrefter at medisinering hjelper bare få. Pasienter er opptatt av muligheten å bli frisk som måles best i «Number Needed to Treat» der 1 betyr at alle blir frisk, Paulsrud utvalgets konkluderer:
Kapitel 9.2.1 Effekt ved akutte psykotiske symptomer: «Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (NNT=Number Needed to Treat), er fra 5 til 10».
Kapitel 9.2.2 Effekt av vedlikeholdsbehandling: En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske legemidler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.»
Leucht et al. 2009 har (How effective are second-generation antipsychotic drugs? A meta-analysis of placebo-controlled trials) funnet at effekten er NNT=6.
Tvungen psykisk helsevern uten døgnopphold (TUD) brukes stadig mer. Ifølge Zinkler, Martin: Risikobasierte Allgemeinpsychiatrie : Wirkungen und Nebenwirkungen.Recht & Psychiatrie Jg. 32, 2014, Nr. 2, S. 64-68 : Tab., Lit. (2014) må 85 pasienter behandles for å hidre en innleggelse i sykehus.
Etter Paulsrud utvalget i 2011 ble Council of Evidence-based Psychiatry (deltagende er bl. a. Prof Peter Gøtzsche, Professor Sami Timimi, Robert Whitaker) opprettet 2014 med fokus «recovery» og ny forskning om langtidsvirkningene:
Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.»
Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med antipsykotika. «Open dialogue» terapi metode bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).
Effektstudier er svært misvisende, ettersom mange av dem er avhengige av en ‘cold turkey’ sammenligning mellom de som opprettholdes på en neuroleptisk og de som abrupt trekkes tilbake og legges på placebo, som dermed er utsatt for akutte seponeringseffekter, inkludert dopamin overfølsomhetspsykose. Dermed er den små effekt Paulsrud utvalget opererer med enda mindre.
Medisinfri behandling oppnår følgende resultater:
Morrison et al. 2012 viste NNT=2 med hjelp av kognitive terapi alene, dvs. at bare 2 pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring.
Dette illustrere Klingberg et al 2012 sin poeng at kognitiv terapi har ingen evidensproblem men et implementeringsproblem
PsychRights.org har samlet mer enn 40 artikler om «Effective Non-Neuroleptic Treatment».
Antipsykotika ble i 50 årene ansett å innlede en revolusjon i psykiatrien som penecellin gjorde i medisinen. 29.12.2015 oppsummerer vitenskapsjournalist Robert Whitaker 60 års forskning om antipsykotika basert på en ny studie slik: «Psychiatry’s Evidence Base For Antipsychotics Comes Crashing to the Ground.»
I Island ble beltesengene av psykiater Helgi Tómasson avskaffet i 1933 (pga. «vold avler vold» Tidsskr Nor Legeforen No. 13, 1. juli 2011 131:1316-8). Suksess med å løsne beltene ved Lovisenberg sykehus: Det som i 2012 var beltelegging i gjennomsnittlig 5,5 timer, var i 2014 redusert til åtte minutter fastholdning. Hvorfor fortsetter beltelegging?
Menneskerettigheter støtter pasientperspektivet:
5 FN komiteer (3) har kritisert at Norge har krenket sine folkerettslige forpliktelser med det høyeste bruk av tvang i Europa. Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez uttalte 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions...»
Tysk forfatningsdomstol underkjente tvangslover pga. selvbestemmelse (SP artikkel 1). Det finnes derfor erfaringer med at tvangsbehandling ble forbudt: Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience.
Psykiatrien har sabotert innføring av medisinfrie tilbud i mange år. Helseministerens pålegg ble møtt av psykiatrienes museumvoktere med skarp kritikk. Dermed forsøkes «Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis» hindret. At langtidsmedisinering med psykofarmaka svekker «recovery» er blitt mainstream blant ledende forskere (4). Dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav (EMK Artikel 3: Forbud mor tortur) om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves.
Pasienteorganisasjonenes og VGs krav om gransking førte ikke fram. Framfor å forsøke å skjule overgrepene må staten følge FNs komité mot tortur sin anbefaling å skolere helsepersonell i torturkonvensjonen (2) og på sikt forby tvangsbehandling.
For å ta vare på pasientenes muligheter å få fremmet sine interesser også i framtiden foreslås at Sivilombudsmanen støtter innsyn som det nåværende offentlighetslov krever. Sykehusjuristene seiler under feil flagg. Legeforeningens initiativ er paternalistisk, der psykiaternes overgrep søkes beskyttet gjennom mørkelegging. Dette er ikke i pasientenes interesse. Åpenhet vil være viktig også i framtiden, da det er mange flere enda mer alvorlige problemer.
Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av (5):
Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."
Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."
“Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.»
Dette ga grunn til en bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (5) Den velmenende formynderstat legitimerer tortur med lover og manglende tilsyn. Vide skjønnmessige rammer blir utnyttet eksessivt pasientfientlig av psykiatrien. Stortinget svarer ikke på spørsmål «Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som foreslås forbudt av FNs torturtilsyn?» (6). Derfor må det antas at tvangsmedisinerigstortur vil fortsette framover og pressens innsyn forblir viktig. Stortinget som ansees som ombud svikter, da det igjen blir bare tomprat. Derfor må CRPD følges med at pasientene selv er representert. Vil fravær av pasienter i arbeidsgruppen derfor gjøre at staten og psykiatrien kan trumfe pasientenes kamp om et humant helsevern?
Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept". Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering (7).
Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.
Hvis pasientene skulle miste støtten pressens innsynsrett, som var den enseste virksomme støtte, hva annet enn FN forblir da?
Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.” Justisdepartementet fikk et innspill: "FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er bannlyst av FNs spesialrapportør mot tortur", der et utkast til en rapport på engelsk til FN er vedlagt (8).
Mvh
Walter Keim
PS: Departementets oppdrag med mandat å "vurdere om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av offentlighetsloven eller ikke." http://wkeim.bplaced.net/files/Tilleggsoppdrag_nr.24.pdf
Departementet supplerer arbeidsgruppen med « med kompetanse om offentlighet som kan argumentere for viktigheten av åpenhet og innsyn» og gir utsettelse for betenkningen til 30.5.2017
PS: SOM 29.2.17 (ref. 2016/3306): «(Det) gjøres oppmerksom på at ombudsmannen, på bakgrunn av denne saken, vil vurdere å iverksette undersøkelser av eget tiltak av forvaltningens praksis ved innsyn i tvangsprotokoller, jr. Sivilombudsmannsloven § 5, jf. Instruksen § 8.»
Oppfølging: Robert Whitaker. The Door to a Revolution in Psychiatry Cracks Open. A MIA Report: Norway's Health Ministry Orders Medication-Free Treatment https://www.madinamerica.com/2017/03/the-door-to-a-revolution-in-psychiatry-cracks-open/
Vedlegg:
Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger: http://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Tvang-i-psykisk-helsevern.pdf
Åpent brev til Tor K Larsen: Ulovlig, menneskerettskrenkende tvangsmedisinering, som bør forbys ifølge FNs torturtilsyn må og kan forbys: http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_tortur2.html
Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://wkeim.bplaced.net/files/FN_tvang.html , http://wkeim.bplaced.net/files/UN_coercion.html
Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_kunnskap.html
Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Solberg.html
Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som anses som tortur av FN? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Stortinget6.html
Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0
Innspill FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er tortur: http://wkeim.bplaced.net/files/FN-SP-rapport.html
Ketil Lund, professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet. Forbud mot tvangsmedisinering – en juridisk og medisinsk begrunnelse. Kritisk Juss nr 2/16. http://icj.no/?p=1102