Pasientrettighetsloven, i lys av menneskerettighetene, innebærer at rettighetstenkningen er gitt forrang fremfor den tradisjonelle paternalisme som har preget helsepersonells holdning til pasientene i helsevesenet. NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Kapitel 11 Menneskerettighetene

Fylkeslegen er nærmest et latterlig klageorgan, PSYKISK HELSE nr. 3 2017: Ketil Lund


Walter Keim
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 2.10.2014 (tilføyet punkt 17. og 18.)


Sivilombudsmannen
Postboks 3, Sentrum
0101 OSLO

Klinisk etikkomité (KEK) St. Olavs hospital
Postboks 3250 Sluppen
7006 Trondheim


Ref. 2014/3236: Oversikt av klagen om Pliktbrudd, uforsvarlig legevirksomhet (Hpl §4) og Hpl § 67


Kopi: Pasient- og brukerombudet Sør-Trøndelag, adv. Leif Strøm


En smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet ble brakt til taushet med uhjemlet tvangsbruk med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig grusom død både for pasienten og pårørende.

Det refereres til at Sivilombudsmannloven § 3: Sivilombudsmannen skal "bidra til at offentlig forvaltning respekterer og sikrer menneskerettighetene." Helsetilsynets endelige vedtak bringes inn til Sivilombudsmannen, bl. a. fordi samtykke ikke er behandlet adekvat: Vedtaket er i spenningsforhold til ”(d)et normative utgangspunktet for helselovgivningen (…) at mennesket er autonomt og verdig. Dette er stadfestet gjennom internasjonale menneskerettighetsdokumenter, og er i nasjonal rett kommet til uttrykk først og fremst gjennom pasientrettighetsloven.” (vedlegg B: NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser). Det klages over: Fylkeslegens endelige svar på klage på avgjørelse i tilsynssak (ref. 2013/9107-736.2) datert 20.5.2014, Fylkeslegens brev 27.8.2014 (ref. 2013/8191) som alle ender "kan ikke påklages" og Fylkeslegens brev 19.2.2014 (ref. 2013/8191) med ordene "denne saken er avsluttet." Både menneskerettigheter, pasientrettigheter og fakta blir satt til side.

I «Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet» (ref. E) blir det referert domsavgjørelse Oslo tingrett TOSLO-2006-143112 som viser at Fylkeslegen, Helsetilsynet og til og med Sivilombudsmannen har sviktet menneskerettigheter. Helsetilsynet påviser i rapporten «Kartlegging av bruk av lindrende sedering til døende. RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006 at både samtykke, dokumentasjon og ansvar for lindrende sedering er i praksis svært mangelfulle: «Bare 15 (av 110) avdelinger svarte i klartekst at pasientens samtykke er nødvendig før lindrende sedering ved livets slutt kan gies». Dette er uverdig for en stat med en menneskerettslov og grunnlovsfestet menneskerettigheter.

Norge ble av menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og politiske rettigheter (ØSK) 2012 oppfordret om å slutte med tvangsinngrep og bygge opp helsetjenester basert på fritt og informert samtykke. Dette tilsier at informert samtykke praktiseres i henhold til lovene gjøres kjent og anvendes også for psykisk friske pasienter. Tør aktørene i helsevesenet synke så lavt pga, at offentligheten og pressen stilltiende aksepterer 2000 pasienter dør hvert år pga. sykehusfeil (Prof.Peter Hjort, 2007: Uheldige hendelser i helsetjenesten)?


Her følger sammenfatning av klagen til Fylkeslegen (ref. 2013/9107) med svar av StOH og replikker: Pliktbrudd (prl. § 7a), uforsvarlig legevirksomhet (Hpl §4) og Hpl § 67 og klage til Statens Helsetilsyn


1. Den 23.10.13 ble det krevd igjen innsyn i sykepleierdelen og etter mottak av hele pasientjournalen 31.10.13 ble det levert kommentarer med følgende konklusjon/sammenfatning:


”Samlet er sederingen ikke indisert, da forutsetning ”utålelig (hovedsakelig fysisk) lidelse” mangler. Selv om indiseringen skulle antas er sederingen uten tvil mer inngripende enn nødvendig (”overkant tungt”), grunnen (blodtap pga. uro agitasjon) er ikke dokumentert og meget tvilsom, dokumentasjonen i journalen ufullstendig og til dels fraværende. At anestesilegene ikke overvåket gjennomføringen av sederingen var grovt uaktsomt. Videre har avdelingen ingen kompetanse på sedering. Derfor er det grovt uaktsomt ikke å rådføre seg med anestesilegene, spesielt når forløpet er så annerledes enn anestesilegene antok. Det er derfor ikke forsvarlig legevirksomhet. Videre ble informasjonsrettigheter jfr. pasientrettighetsloven (prl.) § 3-4, medvirkningsrettigheter prl. § 3-1 og helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke (prl. § 4-1) ikke fulgt. Kumulativ foreligger straffeansvar ifølge straffelovens § 229 og Hpl § 67 da samtykket mangler og det er ikke forsvarlig legevirksomhet. I sum er dette kumulativ grovt uaktsomt. Jeg kan ikke se at momenter som taler mot strafferettslig ansvar er å finne i journalen. Anestesilegens oppfatning, at hans subjektive vurdering hva som er best for pasienten og pårørende står over retningslinjene for lindrende sedering til døende og objektive lovbestemte krav kan ikke føre fram. Det foreligger grov tjenesteforsømmelse. Det viser seg dermed at pasientens skarpe kritikk av anestesilegen og sykehuset og ønske om overføring til Øya helsehus lar seg overbevisende underbygge med sterke saklige grunner og den her dokumenterte inkompetanse av Kvinne-barn-senteret i St. Olavs hospital på område sedering.”


1a) Den 4.11.13 meldes det om følgende uønskete hendelser i St.Olavs hospital:

- Sedering uten indikasjon og uten samtykket. Pårørende, som har et slags vetorett i tilfelle samtykketkompetanse bestrides, var ikke informert på forhånd.
- Sederingen ble startet opp 18.9.13 men først journalført 20.9.13 etter at jeg spurte anestesilegen om grunnen og hva dem holder på med.
- Anestesilegen som startet opp sederingen hadde ingen kontakt med avdelingen (som har ingen kompetanse på sedering) om gjennomføringen
- Pasient ble nektet vaktlege 16.9., da "vaktlegen sover". Måtte ringe 113. En meget diplomatisk formulert tilførsel til legejournalen ble nektet tilføyet journalen.
- Innsyn i hele pasientjournal ble nektet i mer enn en måned, selv om det 30.9.2013 ble gjort oppmerksom at Sivilombudsmann sier 1 til 3 dager.
- Pasientjournal ble opprettet 2001. Det spørs om St. Olavs Hospital har dispensasjon om å videreføre "Legejournalen" og "Sykepleienotatene" separat.


2. Da det kom ingen svar innen fristen 9.11.13 ble saken klaget 16.11.13 inn til Fylkeslegen:


Kjernen i klagen er følgende problemstilling: Lindrende sedering bør bare gis unntaksvis, ved utålelig lidelse som springer ut av og domineres av fysiske symptomer. Psykisk lidelse alene er ikke indikasjon for lindrende sedering. (Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende) pasienten led av ”melenastrømninger” (blødninger) siden 14.9. uten at engang smerter er dokumentert, med andre ord mangler grunnforutsetning for sedering ”utålelig (fysisk) lidelse”. Minutter før det ble gjort har alle familiemedlemmer sett henne tilsynelatende uten smerter ved full bevissthet, fremstod som veldig klar, orientert og snakket med alle.

Men etter at pasienten kritiserte anestesilegen ("djevelens sønn"), ble det påstått at det er travelt i overvåkningen i 2. etasje (jeg så bare tomme senger), vi ble fjernet fra rommet og lovt å kunne fortsette samtalen på avdelingen i 6. etasje. Bare noen minutter senere kommet fram til avdelingen var hun brakt til taushet og døde to døgn senere uten å kunne snakke i denne tiden.

I journalen mangler både informasjon til og samtykket av pasienten. Det er godt dokumentert i pasientjournalen at hun var helt imot å bli ”dopet ned”. Pårørende ble ikke informert på forhånd, men tvert imot forespeilet om å kunne kommunisere med pasienten i avdelingen.

Ikke indisert sedering uten samtykket forkortet livet fra ca. 3 til 2 døgn. I tillegg til de forhold som kommentarene 23.10. og 31.10.13 tar opp skal her også klages over pasienten ble nektet kirurgisk operasjon å stoppe blødningene, som ble tatt opp av pårørende 19.9. (avvist med hjelpeløs vaktlege) og 14.10.13. Her henvises til ”Nasjonal veileder beslutningsprosesser ved begrensning av livsforlengende behandling” utgitt av Helsedirektoratet. pasienten var veldig glad i livet (”livet er kjært”), klar over at 2. cellegiftkur ville bli en stor påkjenning og hadde allerede bestilt mange hjelpemidler (bl. a. rullestol) for å leve videre allikevel. Alle hjelpemidlene ble levert den dagen utskrivningen var planlagt. Pårørende ble – i strid med nasjonal veileder – ikke tatt på råd og spurt om noe. Sederingen hindret pasienten å be oss om hjelp å fremme hennes syn ovenfor sykehuset.

Løsning kan altså være å gjøre kjent og å innføre Norsk lov i St. Olav s Hospital for å løfte pasientintegritet og pasientautonomi fra honnørordstatus til realitet og virkelighet i pasienthverdagen.


3. 27.11.13 anmodet Fylkeslgen om å oversende opplysninger ifm klagen


”(…) Klagen gjelder to forhold:

Klageren betviler om det var indikasjon for lindrende behandling med sederende medikasjon

Klageren mener at pasienten ved overflytting fra intensiv til sengepost 18.9.13 ble for mye sedert og at dette medførte nedsatt bevissthet hos pasienten

(…) I forbindelse med vår vurdering av klagen anmoder vi sykehuset om å få oversendt:

en redegjørelse for (1) hvordan sykehuset har vurdert pasientens behov for sedering, særlig også ved overføring fra intensiv til sengepost 18.9.13, (2) hvordan beslutningen å sedere ble tatt opp med pasienten og pårørende og (3) hvordan pasientens oppfølging kunne/burde ha blitt tettere slik som journalnotatet om ettersamtalen suggerer.

Oversikt av sederende medikamenter som ble gitt (Kurve og medisinliste).”


4. Notat ”Vedrørende Anestesiavdelingens behandling av pasienten (…) i perioden 18-20 sept 2013” datert 21.11.13


”Ved overføring til sengepost var det enighet blant alle behandlere om at fokus i pasientbehandlingen var å lindre pasientens plager og ikke overvåkning og behandling i terapeutisk øyemed. (…)

Litt etter klokken 13 startes infusjon med midazolam i dosering 1 mg/time. Det må i tillegg gies enkeltdoser på 1+1 mg. På grunn av utilstrekkelig effekt økes den til 2 mg per time fra ca. klokken 15. (…)

Anestesiavdelingen benytter ikke ’lindrende behandling til døende’ i pasientbehandlingen, og det finnes derfor heller ikke en intern prosedyre for dette. (…)

Anestesiavdelingens behandling ble igangsatt som symptomlindrende behandling. Hun var urolig og tidvis forvirret. Målet med behandlingen var at hun skulle være godt sedert, det vil si rolig og avslappet, og at hun forholdt seg rolig i sengen slik at planlagt behandling og pleie lot seg gjennomføre. Dosene er svært lave.(...)”

Notatet konkluderer med: ”Ettersom anestesiavdelingens behandling av pasienten (…) var akutt symptomlindrende behandling er ikke ’Retningslinjene for lindrende sedering til døende’ aktuell som styrende for behandlingsopplegget.”

Notatet tar ikke opp pasientrettigheter utover at Retningslinjene er ikke styrende.


5. Referat møte 9.12.13 med vedlegg.


Da det er feil sitert: ”Keim snakket med pasienten 3 timer før han ankom”. Riktig er: ”Keim ble forespeilet at pasienten ikke ville snakke med ham kl. 8.00. Da hun ringte litt før kl. 11.00, var han foran St. Olavs Hospital og kom noen minutter senere. Da var hun ikke kontaktbar.” Referatet ble derfor underkjent men allikevel brukt av St. Olavs Hospital, se vedlegg til referatet for Keims korreksjoner.

”Denne behandlingsformen (’lindrende sedering’) benyttes ikke ved Anestesiavdelingen. Pasienten fikk akutt symptomlindring, men ikke ’lindrende sedering’ slik det omhandles i ’Retningslinjene for lindrende sedering til døende’.” ”Trond Norseth sier at målet hele tiden har vært å roe ned pasienten. Sykepleiren har beskrevet at pasienten var agitert og urolig. Man gjør det man mener er rett for pasienten. Man startet med lav dose. Det var ingen motvilje eller protester fra pasienten. All behandling er gitt i beste hensikt.”

I vedlegget ble det fremmet korreksjoner/tilførsler:

om kvalitetssikringens løsningsperspektiv,

manglende svar på anmodning og senere krav om tilførsler til pasientjournalen,

oppfyller StOH betingelsene å føre legejournalen og sykepleiernotatene separat? (ingen svar)

pasienten var veldig glad å snakke, det var grusomt for henne og oss å bringe henne til taushet

umenneskelig å kreve ro på dødsleie,

tyske formkrav oppnår at alle leger vet at pasienten har siste avgjørende ord. Denne erkjennelsen synes ikke å bli praktisert og respektert i denne saken.


Fra møtereferat: ”Dordi Flomælen påpekte at det ikke er vanlig praksis å spørre om og/eller dokumentere uttrykkelig samtykke til hvert eneste behandlingstrinn som er et ledd i et pågående behandlingsforløp”. Imidlertid er behandling med Midazolam ingen videreføring av akseptert og villet kreftbehandling men et medikament for sedasjon dvs. pasienten må spørres og grunnen dokumenteres ifølge Retningslinjer for lindrende sedering til døende. Midazolam er ”neddoping” som pasienten avviste sterk (dokumentert i pasientjournalen 16.9.13) og ingen trinn i behandlingen mot kreft som pasienten aksepterte.

«Kommentarene (23.10. og 31.10.) viser at det er nødvendig å anvende lovverket i St. Olavs for at pasientintegritet og pasientautonomi løftes fra honnørord til realisering i pasientenes hverdag». Dette og følgende forslag fra e-post 15.11.13 ble avvist og falt på steingrunn:
1. Hvordan skal St. Olavs Hospital sikre at pasientintegritet og pasientautonomi respekteres?
2. Når skal nødvendige tiltak gjennomføres?
3. Er ledere i St. Olavs Hospital villig til og kan gjennomføre det?



6. Replikk med dato 3.1.14 til notatet datert 21.11.13


Kommentarene datert 23.10. og 31.10.13 dokumenterer inkompetanse på sedering og grov uaktsomhet på basis av Retningslinjene og pasientjournalen. Å kreve ro på dødsleie er umenneskelig, berettiget kritikk og motstand mot fratakelsen av retten å nekte (uforsvarlig) helsehjelp blir tolket som forvirring. Notatet 21.10.13 argumenterer for at prosedyre for sedering mangler i Anestesiavdelingen og Retningslinjene er ”ikke aktuell som styrende for behandlingsopplegget” da det var akutt symptomlindrende og dosene ”var svært lave”. Her vises at beskrivelsen av anestesimedikamentet Midazolam i legemiddelhåndboken sier at ”minimale doser” ”administrert for våken sedasjon uten tilstrekkelig overvåking har forårsaket flere dødsfall pga. tap av bevissthet og luftveiskontroll” for pasientens risikogruppe dvs. eldre med dårlig allmenntilstand og respirasjonsproblemer. Dette forklarer den dramatiske bevissthetsreduksjon fra veldig klar til bevisstløs ved overføringen som varte i bare noen minutter. Melena kan som årsak utelukkes, da det forårsaket over timer ingen stor effekt og det var ingen uvanlig store blødninger i den aktuelle tidsrom. Forvirring uro og agitasjon er ikke indikasjon for Midazolam men tvert imot er forvirring og raseri en bivirkning, dvs. man kan ha forsterket det man ønsket å ”lindre” og førte etter forhøyelse av dosen til bevisstløshet til slutt. Tilsidesettelsen av Felleskatalogen/Legemiddelhåndboken viser inkompetanse på det medisinske område. Denne uforsvarlighet tilsvarer uaktsomhet som kommer i tillegg til den grove uaktsomhet i klagen datert 31.10.2013. Resultatet av ønsket symptomlindring var sedering ifølge definisjonen av Retningslinjene og Helsedirektoratets Advarsel nemlig medikamentell bevissthetsreduksjon. Dessuten ble sederingen videreført utenfor overvåkningen uten nødvendig reversering og under uforsvarlige betingelser. Samlet blir pasientens kritikk av anestesilegen og sykehuset ytterlige styrket.


7. Kvinneklinikk St. Olavs Hospitals brev til Fylkesmannen 4.12.13


Gastrokirurgisk vurdering var at pasienten var inoperabel og at man kun hadde blodtransfusjon som behandlingstilbud for tarmblødningen. På denne bakgrunn ble pasienten behandlet med Midazolam sedering iverksatt av anestesilege mens hun var på gynekologisk sengeavdeling. Sederingen ble videreført etter overflytting til gynekologisk sengeavdeling. Pasienten ble uventet mye sedert i forhold til doseringen av Midazolam og dette medførte at kommunikasjonen med de nærmeste pårørende ble alvorlig forringet i den siste tiden før pasienten døde.


8. Anestesiavdelingen St. Olavs Hospitals brev til Fylkesmannen 13.12.13


“(Pasienten) hadde flere svære blødninger fra tarmen … Igjen begynnende uro og forvirring... ropte høyt ville ringe 113 og politiet.” ”Det ble avholdt to møter med pårørende … (18.9.13) Det ble informert om pasientens tilstand, videre planer og behov for sedasjon.” Pasienten får en beroligende dose diazepam (Stesolid) 2,5 mg ca. kl. 11. ”Pasienten ble informert om dette av intensivsykepleier Vera Pedersen, og aksepterte behandlingen. Litt over kl. 13. startes infusjon med Midazolam i dosering 1 mg/time. Igjen informerte intensivsykepleier Vera Pedersen pasienten, som igjen aksepterte behandlingen. Det må i tillegg gies 1+1 mg for å få effekt. På grunn av utilstrekkelig effekt økes den til 2 mg per time fra ca. klokken 15.”


9. Replikk datert 20.1.14 til brev datert 13.12.13


”Litt over kl. 13. startes infusjon med Midazolam i dosering 1 mg/time. Igjen informerte intensivsykepleier Vera Pedersen pasienten, som igjen aksepterte behandlingen. Det må i tillegg gies 1+1 mg for å få effekt.” Samtykket er ikke dokumentert i pasientjournalen. Sammenhengen (”ropte høyt, ville ringe både 113 og politiet”), ønske om overføring til Øya Helsehus og dokumentasjon av hennes sterke avvisning av neddoping (kommentarene 21.10.13) utelukker samtykket. Hennes klage til Sivilombudsmannen (ref. 2006/147) «medisinering av dement pasient» mot neddopingen av hennes mor dokumenterer ytterlige hennes syn. Raseriutbrudd er en bivirkning av Midazolam der symptomlindring av uro og forvirring er ingen indikasjon. Det vil si et ønske om ”effekt” har ført til stadig høyere doser som førte til tap av bevissthet der ”minimale doser” ”administrert for våken sedasjon uten tilstrekkelig overvåking har forårsaket flere dødsfall pga. tap av bevissthet og luftveiskontroll” (legemiddelhåndbok) for pasientens risikogruppe dvs. eldre med dårlig allmenntilstand og respirasjonsproblemer (se brev 3.1.14).

Fravær av dokumentasjon av informasjon (for diazepam) og samtykket (for diazepam og midazolam) i pasientjournalen har som følge at samtykket ikke foreligger jfr, dokumentasjonsplikten. Selv om Fylkesmannen skulle anerkjenne den i ettertid påståtte informasjon til pasienten og samtykket har skjedd, er sederingen ikke forsvarlig legevirksomhet, da det foreligger inkompetanse på område sedering og tilsidesettelse av Legehåndboken/felleskatalogen.

Konklusjon av klagen til Fylkeslegen


Pasienten var i sykehuset for og aksepterte stort sett stilltiende behandling av kreftsykdommen. Etter at gastroskopisk inngrep å stoppe blødningene mislyktes, og ”evt. gastroskopi ... antagelig vil ha begrenset effekt” (legejournal 18.9.13),. krevde hun operasjon for å stoppe blødningene (legejournal 18.9.13). Da kirurgi ble avslått ville hun til Øya helsehus som har prosedyrer for sedering, men ble nektet. Nødvendige vedtak for disse 2 nektelsene mangler. Kvinneklinikken er inkompetent på sedering (ingen prosedyrer) og ansvarlig bruk av sederingsmedisinen Midazolam. Bolusdosen kl. 14.30 ble gitt ”preventivt” (legejournal 14.10.13). pasienten ville virkeliggjøre sin selvbestemmelsesrett i disse spørsmål og nekt av neddoping og ”ville å ringe 113 og politiet” (ifølge sykehuset), men ble antageligvis hindret. Lydloggen av 113 samtalen dokumenterer at sykehuset hindret 113 samtaler da hun ble nektet vaktlege 16.9.13: ”Jeg har prøvd å avverge det (113 samtaler) flere ganger” sier sykepleieren. Unnlatelsen av reversering av Midazolam da bevissthetsløshet inntraff ca. kl. 14.30 den 18.9.13 viser at ”akutt symptomlindring” ikke foreligger. Tvert imot ble dosen kl. 15.00 i tillegg fordoblet til 2 mg per time selv om anestesilegen ikke var tilstede. Da pasienten er ubøyelig og en dreven agitator hadde hun fort overbevist de fire pårørende var sykehusets eneste mulighet å gjennomføre sitt opplegg uten motstand å bringe henne til taushet. St. Olavs Hospital fremstår her ikke som ”pasientens sykehus” som helseministeren ønsker, men som (i denne saken) inkompetente legers sykehus, som bestemmer over pasientene og setter dermed pasientrettighetene f. eks. Retningslinjene til side.


10. Pårørende (sønn, søster, samboer) skriver 23.1.14 til Fylkesmannen


"Vi er kjent med brevet datert 13.12.13 av St. Olavs Hospital og ønsker å kommentere det.


Sykehuset skriver å ha informert pårørende om ”behovet for sedasjon”. Vi ble informert om å kunne fortsette samtalen med pasienten i avdelingen og at hun skulle holdes kontaktbart.


Alle familiemedlemmer har sett henne 18.9.2013 i Gynekologisk overvåkning tilsynelatende uten smerter ved full bevissthet, fremstående som veldig klar, og orientert. Hun snakket med oss alle før hun ble overført til avdelingen.


Noen minutter etter overføringen til Gynekologisk avdeling i 6. etasje var hun ikke kontaktbar og bevisstløs. Nødvendig reversering ble ikke gjort. Det var ikke mulig å føre en samtale, da hun ikke kunne snakke hele setninger, bare noen få ganger enkeltord, som f. eks. ja eller nei seint på kvelden.


Vi kan ikke tenke oss at hun samtykket til beroligende eller ”neddoping”, under ingen omstendigheter noe som fører til bevisstløshet."



11. Fylkeslegens vedtak 5.3.2014


Fylkeslegen konkluderer 5.3.14 med at behandlingen ”har vært faglig forsvarlig”, med ”gyldig indikasjon for sederende medikamenter”, ”stilltiende samtykke jfr. prl § 4.2” (side 8) og således ”ikke brudd på Spesialisthelsetjenestens § 2-2 eller prl. §§ 4.1 og 4.2” (side 9). Avgjørelsen angis å være endelig og ”kan ikke påklages”. Det siste er akkurat den samme opplysning gitt i møte 30.1.2014 med ass. Fylkeslege som svar på krav om veiledning (fvl. § 11) om klageadgangen mot den steile avvisende holdning til argumentene i klagen 16.9.13. Dette gjorde negativ vedtaket forutsigbar.


Avgjørelsen påklages til Helsetilsynte på basis av fvl. § 35. Saken har prinsipiell betydning (krav til samtykke) og stor betydning for klageren (vedlegg A). Allmenne hensyn veier tungt, da både ”Retningslinjer for lindrende sedering til døende” og advarselen i Bærum-saken (2002/198 GAG) blir satt til side og det er derfor nødvendig å behandle denne klagen for å sikre at klagesakene over hele landet behandles slik lovverket krever, og at like tilfeller behandles likt.



12. Klagen til Helsetilsynet 30.3.2014 på basis av fvl. § 35



Sammenfattet påstår Fylkeslegen å ”fokusere på objektive fakta” men Fylkeslegens 9 sider lange framstilling går ikke inn på vesentlige deler av klagen, ignorerer fakta, framstiller forhold feil, er i strid med pasientrettighetene og fellekatalogen og kommer derfor til feil konklusjon. Slutninger har karakter av påstander og mangler forklaringer for å tilfredsstille god forvaltningsskikk. Pasienten og pårørendes lidelser har ingen plass i framstillingen. Det er en saksbehandlingsfeil og krenker likebehandling av sakene ikke å ta opp hvorfor Retningslinjene er tilsidesatt og ikke god forvaltningsskikk ikke å ta opp innvendingene men stort sett argumentere med utilstrekkelige begrunnete påstander.


Fylkeslegen vedtak er i spenningsforhold til ”(d)et normative utgangspunktet for helselovgivningen (…) at mennesket er autonomt og verdig. Dette er stadfestet gjennom internasjonale menneskerettighetsdokumenter, og er i nasjonal rett kommet til uttrykk først og fremst gjennom pasientrettighetsloven.” ”Statens helsetilsyn har lagt til grunn at enhver behandling som gis uten slik tillatelse (samtykke …), anses som gitt i strid med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. 2” (vedlegg B: NOU 2011: 9, kapitel 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser)


I Master thesis ”Klager etter pasientrettighetsloven: Fungerer klagereglene? av Birgitta, Rønneberg med dato: 2003 "indiker det at det er en tendens til at fylkeslegen utøver "bakromsjuss". Det oppgaven mest av alt "viser", er at regler og det virkelige liv ikke går "hånde i hånd" (se vedlegg C). For denne klagen gjelder begge delene den dag i dag.


Avgjørelsen påklages derfor på basis av fvl. § 35 (se vedlegg A). Saken har prinsipiell betydning (krav til samtykke) og stor betydning for klageren. Allmenne hensyn veier tungt, da både ”Retningslinjer for lindrende sedering til døende” og advarselen i Bærum-saken (2002/198 GAG) blir satt til side og det er derfor nødvendig å behandle denne klagen for å sikre at klagesakene over hele landet behandles slik lovverket krever, og at like tilfeller behandles likt.


13. Statens helsetilsyn (ref. 2014/556 3 LAB) oversender saken 11.4.2014 til Fylkeslegen


”I tråd med etablerte retningslinjer oversendes klagers brev med vedlegg for vurdering. Vi ber om at Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ser på saken på nytt og vurderer om det er grunnlag for å omgjøre avgjørelsen eller eventuelt utdype begrunnelsen for de vurderinger som er foretatt. Klager er informert ved kopi av dette brevet.”


14. Den 4.5.2014: Reservasjon mot behandlere og behandling sedering (ref. 13/7155)


”Jeg reserverer meg under alle omstendigheter mot enhver behandling av Dr. Trond Nordseth, Spes. Spl. Vera Pedersen og legene som arbeider under Avdelingssjef Dr. med Sigurd Fasting.


(…)


Da sedering uten tilstrekkelig indikasjon og i strid med pasientrettighetene (f. eks. ”Den norske lægeforening. Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende” ) bl. a. utilstrekkelig samtykke ble godtatt av Fylkeslegen i Sør-Trøndelag i sak 5.3.14 ref. 2013/9107-736.2 ble Helsetilsynet informert for å sørge for at norske pasientrettigheter også skal gjelde Sør-Trøndelag.”


15. Fylkeslegen svarer 20.5.2014 på klage på avgjørelse i tilsynssak (ref. 2013/9107-736.2)


”Som vi skrev i avgjørelsen datert 5.3.2014 er vår saksbehandling endelig og kan ikke påklages. Det er altså ingen klagerett på slike beslutninger. Likevel har vi gjennomgått Deres brev av 30.3.2014 for å se om det fremkommer nye opplysninger, men uten å finne disse…. Fylkesmannen i Sør-Trøndelag ser derfor ingen grunn til å ta saken på nytt til behandling og/eller endre på konklusjonen.”


16. Den 2.10.2014: Replikk mot forsøket å skjule «Reservasjon mot behandlere, St. Olavs Hospital og behandling sedering.»


Det refereres til reservasjon av behandling i St. Olavs hospital datert 4.5.14 som er blitt arkivert skjult. Det oppfattes fra juridisk kompetanse at dette muligens er å anse som sperring som bare kan gjøres av pasienten. St Olavs hospital oppfordres å slutte å sabotere selvbestemmelsesretten.

Jeg reserverer meg under alle omstendigheter mot enhver behandling av Dr. Trond Nordseth, lege Kristine Fuglem Ulstad, Spes. Spl. Vera Pedersen og legene som arbeider under Avdelingssjef Dr. Med Sigurd Fasting, fordi en smertefri pasients kritikk å nekte operasjon for å stoppe blødninger ble sedert til taushet med anestesimidlet Midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE, dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig grusom død både for pasienten og pårørende.

Da forslaget datert 15.11.13 å løfte pasientintegritet og pasientautonomi fra honnørord til virkelighet dvs. anvende lovverket ble totalt avvist, reserverer jeg meg mot all behandling i St. Olavs Hospital (avvisningen inkluderer øyeblikkelig hjelp og tvangsbehandling) og foretrekker behandling i mitt hjemfylke Møre og Romsdal, grunnet manglende tilsyn av StOH av Fylkeslegen i Sør-Trøndelag jfr. vedtak 5.3.14 i sak ref. 2013/9107-736.2.

(...) Da sedering uten tilstrekkelig indikasjon og i strid med pasientrettighetene (f. eks. ”Den norske lægeforening. Rådet for legeetikk, 2001: Retningslinjer for lindrende sedering til døende” ) bl. a. utilstrekkelig samtykke ble godtatt av Helsetilsynet (ref. 2014/556 3 LAB) reserverer jeg meg mot behandlingsformen sedering i Norge. (...)


17. (Den 21.11.2014: Utdrag fra klage til Sivilombudsmannen:(ref. 2014/3236)


Det er oppsiktsvekkende at Fylkeslegens vurdering av så lav kvalitet og som polemiserer mot klageren. Faglig autoritet blir missbrukt å sette til side menneskerettigheter, pasientrettigheter, journal og fakta. Vurderingene har ingen støtte i journalen og mangler intellektuell redelighet. Tør aktørene i helsevesenet synke så lavt pga, at offentligheten og pressen stilltiende aksepterer 2000 pasienter dør hvert år pga. sykehusfeil (ref. L: Prof.Peter Hjort, 2007: Uheldige hendelser i helsetjenesten)?


Fylkeslegen påstår stilltiende samtykke. Imidlertid må «pasientens handlemåte og omstendigheten for øvrig» (prl. § 4-2) tas hensyn til:


Alle disse omstendighetene svekker antagelsen av stilltiende samtykke. Samlet er det en sannsynlighetsovervekt som når opp mot godtgjort at stilltiende samtykke ikke foreligger. Det er meget forunderlig at Fylkeslegen «ikke har funnet noen holdepunkter at det ble gjennomført behandlinger mot hennes vilje».


Fylkeslegen har ikke behandlet følgende forhold (20.5.14: «ikke så hensikt (...) med å gå inn i alle argumenter»):


Det er i helsepersonelloven § 55 tredje ledd fastslått at Helsetilsynet «skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen» noe vedtaket av Fylkeslegen ikke gjør.

Sykehusets svar til klageren dokumenterer at informert samtykke, saksbehandling for innsynskrav hovedregel 1 til 3 dager og begrunnet avslag av tilføyelser til journalen ikke blir nevnt i svaret. I møte falt forslaget det «er nødvendig å anvende lovverket i St. Olavs for at pasientintegritet og pasientautonomi løftes fra honnørord til realisering i pasientenes hverdag» på steingrunn. Svaret var: Vi avventer Fylkeslegens vedtak. Sykehuset oppfatter sin virksomhet som medisinsk og overlater til Fylkeslegen å bortforklare pasientrettigheten (se vedtak 20.5.2014, 27.8.14 om journal og 19.2.2014 om innsyn/tilsyn). Den 3.1.14 ble Fylkeslegen oppfordret å føre tilsyn iht. lovverket som ble avvist 19.2.14. Ombudsmannens sak 2014/3013 viser at Sivilombudsmannen fører tilsyn iht. lovverket når det gjelder innsyn. Dermed framstår St. Olavs hospital som et rettsfritt rom.

Fra et jantelovens perspektiv kan det framstå utilbørlig å forstyrre dette samspillet med en klage. Fra et internasjonalt menneskerettsperspektiv er forholdene skandaløse.

For et rettighetbevisst autonom mennesket er det sjokkerende hvordan det å stå på rettighetene blir møtt («forvirret», «agitert») og derfor nærliggende å reservere seg mot å havne selv i et rettsfritt rom. Det er betegnende at St. Olavs hospital prøvde å skjule reservasjonen (vedlegg IV).

Det er Sivilombudsmannens oppgave å bidra til at menneskeretten selvbestemmelse som er del av pasientrettigheten (retten til informasjon, retten å nekte behandling, behandling bare etter samtykke) blir respektert. Dette er særlig viktig da det er dokumentert en utbredt praksis å krenke selvbestemmelsen. At det klages så lite kan ikke være et argument her, men taler tvert imot for å være tydelig.)


18. (11.12.2015: Fylkeslegens manglende tilsyn og nivåløse vedtak krenker pasientselvbestemmelse og menneskerettigheter


En smertefri pasient som kritiserte legen pga. livsnødvendig operasjon å stoppe dødelige blødninger ble nektet ble brakt til taushet med anestesimidlet midazolam i strid med RETNINGSLINJER FOR LINDRENDE SEDERING TIL DØENDE (Den norske lægeforening og Rådet for legeetikk – 2001) dvs. uten dokumentert indikasjon, samtykke og tilstrekkelig informasjon. Pasientens totale avvisning av beroligende er dokumentert i journalen. En helt unødvendig umenneskelig grusom død både for pasienten og pårørende, som ødela et siste farvel.

Fratagelsen av bevisstheten «preventivt» 18.9.13 ca. kl. 14.30 med en bolusdose av anestesimiddel Midazolam er i et spenningsforhold til straffeloven. I legejournalen (skrevet 20.9.13 «var nødt til») fremstår denne «terminale sedering» som tvangsbehandling. Den angitte indikasjonen «urolig, agitert og forvirret» kan ikke rettferdiggjøre sederingen til bevisstløshet. Tvangsmedisinering bør forbys iølge FNs torturtilsyn . Torturkomiteens spørsmål CAT/C/NOR/QPR/8 2015 er:

(a) “Whether the use of restraints and the enforced administration of intrusive and irreversible treatments such as neuroleptic drugs and electroconvulsive therapy has been abolished in law...

(b) Ensuring that every competent patient, whether voluntary or involuntary, is fully informed about the treatment to be prescribed and given the opportunity to refuse treatment or any other medical intervention... ”

At Fylkeslegen oppdiktet stilltiende samtykke passer allerede ikke til sederingen og blir helt feil når den dokumenterte motstanden (totalt avvisning av beroligende, 16.9.13: Legen «Hun er helt refraktær å motta beroligende medisin», sykepleier 16.9.13: «Pasienten vil ikke ha beroligende medikamenter», senere: «ville ringe politiet og 113») tas i betraktning.

Da Fylkeslegens vedtak har ødelagt tilliten man kan ha, har jeg reservert meg mot behandling i St. Olavs hospital (3), sedering (3) og tvang (4).

Leger som innbiller seg at dem bestemmer og at å protestere er en lidelse som behandles med å bli brakt til taushet er allerede farlig for en rettighetbevisst pasient. Enda farligere er tilsynsmyndigheter som legitimerer det.

Fylkeslegens nivåløse kameraderi vedtak ga også grunn til nærmere undersøkelse av politikken til staten som ansatte Fylkeslegen og praktisering og behandling av selvbestemmelsen i lovverket. Sykehuset blir gjort til rettsfri sone.

FN komiteen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne har i «oncluding observations CRPD/C/DEU/CO/1» gitt følgende tilbakemelding til en stat med mer respekt for pasientenes selvbestemmelsesrett (forhåndserklæringer, skriftlig samtykke, bare retten kan vedta tvang):

“Freedom from torture and cruel, inhuman or degrading treatment or punishment (art. 15):

33. The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.”

Her er det snakk om tvang i helsevesenet. Tilfredsstiller praksis og regleverk slike krav? Hvilken forståelse har (tilsyns-)myndighetene for spørsmålsstillingen?

At både Fylkeslegen og staten mangler forståelse for problemstillingen ble innrapportert til FN komiteen om rettigheter til mennesker med nedsatt funksjonsevne (8).

Det viser seg at regelverket gir legene makt til selv å fatte vedtak som setter menneskerettigheter til side. Både 5 FN komiteer, Europarådet sin kommissær, diskrimineringsombudet, helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støtter redusering og fjerning av tvang og krever handling i lys av menneskerettighetene. Helsedepartementet ble informert om at «FNs komité mot tortur spør Norge: Er menneskerettsbrudd tvangsmedisinering avskaffet?». Helsedirektoratet ble oppfordret «å slutte å legitimere umenneskelig, grusom og nedverdigende behandling, som skader pasientene» (6). Det kan derfor spørres om den vel menende formynderstat er umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling (5) og ga grunn for bekymringsmeldingen: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (7).

Den norske Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) støtter seg på CRPD og FNs menneskerettighetskomitee som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og skriver 19.12.2013 "Norge bryter menneskerettighetene" "Tvangsbruken og tvangslovgivningen i Norge er uforenelig med menneskerettighetene til personer med psykiske lidelser... (FN) slo fast senest i høst at Norges praksis med tvangsmedisinering og beltelegging må opphøre (1).

Norge krenker sine folkerettslige forpliktelser (2) å fjerne tvang i psykiatrien.

At regler om informert samtykke tilsidesettes til fordel for paternalistisk praksis er altså spissen av isfjellet der staten legitimerer at leger gis makt med legers vedtak å praktisere umenneskelig, grusom og legitimerer nedverdigende behandling.

Kopi av brevet går til Statens helsetilsyn som har også sviktet sine oppgaver og Helsedepartementet, for å si ifra, at dette kameraderivedtak og «bakromsjuss» motiverte å undersøkte statens lover og praksis.)


Mvh

Walter Keim


SOM 03.02.15: Behandling avsluttes: "Fylkesmannen synes å ha tatt riktig rettslig utgangspunkt... (derfor er) det ikke tilstrekkelig grunn til å iverksette ytterlige undersøkelser. Det gjøres oppmerksom på at Fylkesmannen har betydelig frihet ved utøvelsen av sin tilsynsmyndighet".

14.12.2015: Sivilombudsmann oppfordres å slutte å svikte plikten å bidra til respekt av menneskerettighetene

(PS: I EMDs dom Pretty mot Storbritannia av 29. april 2002 fremholdes det at «the imposition of medical treatment, without the consent of a mentally competent adult patient, would interfere with a person's physical integrity in a manner capable of engaging the rights protected under Article 8 § 1 of the Convention”. Som det fremkommer av dommen må samtykke foreligge for at medisinske tiltak skal kunne iverksettes. Skal behandling uten samtykke være konvensjonsmessig, må det etter artikkel 8 nr. 2 foreligge hjemmel. Etter ordlyden og vilkåret i artikkel 8 nr. 2 er det grunn til å tro at hypotetisk samtykke ikke danner et kompetansegrunnlag som hjemler behandling uten avgitt samtykke.)


[Pasientrettigheter er menneskerettigheter] [Alle leserbrev]


Vedleggene til sammenfatningen inneholder utførlige begrunnelser:


1. Kommentarene 23.10.13 og 31.10.13 sendt til St. Olavs Hospital

2. Klagen datert 16.11.13 til Fylkeslegen

3. 27.11.13 anmodet Fylkeslgen om å oversende opplysninger ifm klagen

4. Anestesiavdelingen: Notat ”Vedrørende Anestesiavdelingens behandling av pasienten (…) i perioden 18-20 sept 2013” datert 21.11.13

5. Referat møte 9.12.13 med korreksjoner i vedlegg

6. Replikk med dato 3.1.14 til notatet datert 21.11.13

7. Kvinneklinikk St. Olavs Hospitals brev til Fylkesmannen 4.12.13

8. Anestesiavdelingen St. Olavs Hospitals brev til Fylkesmannen 13.12.13

9. Replikk datert 20.1.14 til brev datert 13.12.13

10. Pårørende (sønn, søster, samboer) skriver 23.1.14 til Fylkesmannen

11. Fylkelegens vedtak 5.3.2014

12. 30.3.2014: Klage til Statens Helsetilsyn

13. Statens helsetilsyn (ref. 2014/556 3 LAB) oversender saken 11.4.2014 til Fylkeslegen

14. 4.5.2014: Reservasjon mot behandlere og behandling sedering (ref. 13/7155)

15. 20.5.2014: Fylkeslegens svar på klage på avgjørelse i tilsynssak (ref. 2013/9107-736.2)

16. 2.10.2014: Replikk mot forsøket å skjule «Reservasjon mot behandlere, St. Olavs Hospital og behandling sedering.»

17. 21.11.2014: Klage til Sivilombudsmannen.

18. 11.12.2015: Fylkeslegens manglende tilsyn og nivåløse vedtak krenker pasientselvbestemmelse og menneskerettigheter


Internett:

A) Statens helsetilsyn har rett til å omgjøre fylkesmannens vedtak i klagesaker. Innholdet i denne myndigheten følger av forvaltningsloven § 35: http://www.helsetilsynet.no/no/Rettigheter-klagemuligheter/Klagebehandling-for-ansatte/Hvem-gjor-hva/

B) NOU 2011: 9. Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet. 4.1 Pasientrettighetslovens samtykkebestemmelser: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2011-9/id647625/sec5#KAP4-1

C) Klager etter pasientrettighetsloven: Fungerer klagereglene? Rønneberg, Birgitta, Master thesis. Dato: 2003: https://www.duo.uio.no/handle/10852/19937

D) Kartlegging av bruk av lindrende sedering til døende

RAPPORT FRA HELSETILSYNET 6/2006. MAI 2006

https://www.helsetilsynet.no/upload/Publikasjoner/rapporter2006/helsetilsynetrapport6_2006.pdf

E) Introduksjon til menneskerettigheter innen psykisk helsefeltet

Gro Hillestad Thune, Siri Blesvik, erfaringskompetanse.no 2010:4

lenke: http://www.erfaringskompetanse.no/bibliotek/publikasjoner/introduksjon-til-menneskerettigheter-innen-psykisk-helsefeltet

F) Komiteen som overvåker FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og politiske rettigheter ga 2012 tydelig beskjed til Norge om å slutte med tvangsinngrep og bygge opp helsetjenester basert på fritt og informert samtykke: http://wso.no/?s=1&id=103