Deutsch auf Deutsch
English in English

Har klagen mot den tyske skandalepresse nyttet?

På basis av tysk presserådets råd 28.5.05: Klag på ukebladene! har jeg klaget 30.5.05 og 19.06.05.

Jeg ønsker å kommentere avgjørelsen av 27.9.05 postlagt 7.11.05 på basis av presserådets etiske regler.

Til slutt skal jeg vurdere resultatet på basis av mine intensjoner.

Jeg referer til den engelske beskrivelsen av de etiske regler og gjennomgår punktene 1, 2, 3, 4, 8, 9, 10 og 11 jeg klaget på:

Hvordan kommer avstanden mellom høye etiske mål og magre resultat i stand? Åpenbart er kulturelle forskjeller med i bildet. "hoffets protokoll" er et ord som får i webben bare et treff: Når Bachs liv beskrives. "Hoffprotokoll" brukes for det japanske keiserpaar. Hver skandinav vet at Marius war ofte på balkongen, jeg har publisert bilder på siden: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/skandalepresse.htm som beviser det. Allikevel kan tysk presseråd ikke gjennomskue at det er en fiksjon dem her legger til grunn for å frikjenne tysk sladrepresse.

Spesielt falsk er at presserådet "godkjenner" uttrykket "gandenloses Hofprotokoll" (nådeløs hoffprotokoll), da det er en fiksjon som det er ikke påvist, bortsett fra en udatert angivelig "offiziellen Stellungnahme des norwegischen Hofes" (offisiell uttalelse av det norske hoffet).

Tar tysk presseråd egentlig sine egne regler alvorlig nok? Har medlemmene nok kunnskap om saken for å felle en rettferdig dom? Har årelang feilinformasjon påvirket resultatet?

Er man etter en samlet vurdering av "frikjennelsene" i stand å følge med noe som synes ved første blikk vanskelig å følge? Kan en nøye studium av avgjørelsen forklare det?

Hvordan har skandalepressens kommet seg ut av saken? Har tysk presserådets medlemmer lest så mange slike historier, at dem har ikke den nødvendige dømmekraft? Da norsk pfu gir innsyn og mulighet å kommentere tilsvaret, har jeg planer å søke tysk Presserat om innsyn. Videre er 3 av de 6 stemmeberettigete fra forleggerne (se også Kammer 1 og 2). Lider etikken av at salget av oppdiktete historier gir inntekter som forlagene er opptatt av? Når ukebladene må trykke en dementi faller opplaget med 20 %. Har dette påvirket resultatet? Ville norsk modell (at det er bare journalister og publikum ikke forlagene) gitt et bedre resultat? Er det nødvendig å bruke inhabilitetsinnsigelse for forlagsrepresentanter?

Et av de største problemene beskrevet i klagen var, at slike oppdiktete artikler er i hele den tyske skandalepressen over år, og at det har skapt et falsk bilde. Hvordan skal det bli bedre, når pressen ikke må publisere den "misbilligelse" som er uttalt? Jeg fant bare netzeitung.de som skrev om det. Når man bruker Yahoo og Google news ser man, at pressen som publiserer på Internet publiserer ingenting om "Presserat Missbiligung" i det hele tatt. Det vil si at "misbilligelse" er helt uinteressant for tysk presse. Sterkere kritik ("Rüge") er mer interessant, men blir heller ikke fulgt av f. eks. Bildzeitung.

Da jeg klaget antok jeg at tysk presseråd er et seriøst foretagenede på linje med norsk pfu. Men nå ser jeg at forleggerne (som ville miste inntekter) utgjør halvparten av stemmene. Er det ikke et brudd på grunnleggende journalistiske prinsipper at eierne bestemmer den etiske standard? Jeg visste fra før at tysk presse (og har det nå skriftklig se brev angående offentlighetslov 07.06.05) er likegyldig angående menneskerettigheter i Tyskland. Nå ser jeg at tysk presse og pressrådet kjemper (!) mot avgjørelser i den europeischke menneskerettsdomstolen (se Caroline dommen), mens norsk pfu legger denne domstolavgjøelse tilgrunn (Solskjær klage: http://www.retten.no/Innenriks/article1268703.ece). I Norge er det ifølge Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) ikke noe diskusjon at dommen følges: http://www.dagbladet.no/kultur/2004/07/01/401989.html. Så jeg føler med lurt av tysk presserådets oppfordring: Klag på ukebladene og ønsker å advare folk: Hvis du kalgen må du bruke en innhabilitetsinnsigelse mot forleggenre i klagenemndet.

Jeg har ønsket at klagen kan bidra til at tysk pressens respekt for privatlivets fred for kongehuset blir bedre, men kan ikke se hvordan dette kan skje uten at saken blir offentlig. Jeg ser nå til og med at det svenske kongehusets seier i retten for noen år siden ikke har nyttet og i vår måtte det klages på nytt. Er det bare pengekrav så stor at konkursen av sladrebladene er sikker som ville hjelpe?

Videre ønsket jeg at tysk presses omdømme i utlandet styrkes, noe som syntes å ha mislyktes total: Det kom fram at tysk presse er ikke bare likegyldig, men kjemper aktivt mot avgjørelser av den Europeiske menneskerettsdomstolen (se Caroline dommen) som beskytter det (felles europeiske) minimum av privatlivets fred som et menneskerett.

For å forsøke å rette på alle disse beskrevne mangler, skriver jeg selv til ukebladene: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/0510dp5b.htm med oppfordring å respektere Menesskeretten til privatlivets fred spesielt for barn, som det er definert av den Europeiske menneskerettsdomstolen.

PS: Her kommenterer den tyske regjering Caroline dommen i den Europeiske menneskerettsdomstolen: http://www.vbzv.de/rundschreiben/2004/RS-35-04/RS35-04.html 3. kapitel: Den tyske justisminister sier at dommer i den Europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg er ikke bindende i Tyskland ("Brigitte Zypris [Ministry of Jusitce] wies auch darauf hin, dass die Straßburger Entscheidung keine bindende Wirkung für deutsche Gerichte habe").
Dette var svaret til kravet fra tysk presse at regjeringen må anke Caroline dommen. Tysk pressens faglige utvalg støttet denne kritikken av avgjørelsen i menneskerettdomstolen: http://www.presserat.de/Show_Press_Release.229+M590aa95dbd0.0.html og ser en fare for pressefriheten: http://www.presserat.de/Show_Press_Release.229+M59a668525e5.0.html?&encryptionKey=434fdfgfh4Efdfd.

Kritikken synes for svak for at tysk presse blir mer positiv holdning til menneskerettigheter, som er i presserådets statutter. "Respect for the truth, observance of human rights".

Eller er dette like håpløst som kampen om offentlighetslov i Tyskland: Riktignok ble min petition av presidenten i forbundsdagen etter 3 år send til Bundeskanzler Schröder og forbundsdagen besluttet (som jeg hadde forslått) et offentlighetslov mot regjeringens vilje. Dog kom Tyskland bare fra siste til nest siste plass i den siviliserte verden, da loven ikke møter internasjonale standarder og 12 av 16 delstater er fremdeles uten offentlighetslov.

Derfor er saken brakt inn til den europeiske mennesretsdomstolen, de forente nasjoner og (planlagt) EU parlamentet. Fra før har mennesketrettskommsisæren av Europarådet, PACE og OSCE i allfall svart at Tyskland "observeres". Finnes det håp i at internasjonale organisasjoner og presse fremme menneskerettigheter?

 

Materiale: "Har den tyske skandalepressen gått for langt?" er beskrevet her: http://home.broadpark.no/~wkeim/files/skandalepresse.htm   

 

[Skandalpresse]    [Freedom of Information]     [Petitions]     [Human rights]    [Administrative court case]     [Homepage]  

Dark green: Access to Information Law. Light green: Access to Information in constitution only. Yellow: Access to Information Law pending

Informationsfreiheitgesetze in EuropaInformationsfreiheit in Europa