Når vil regjeringen følge opp Stortingets anbefalinger for torturfrihet i fengsler og helsetjeneste?

Stortinget «slår fast at tortur og umenneskelig behandling er absolutt forbudt, og at dette forbudet aldri kan fravikes...vi (er) forpliktet til å forby, forebygge og straffeforfølge all bruk av tortur...»
Innst. 325 S (2019-2020)

Walter Keim, pensjonert
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 18.1.2021

Åpent brev til Helse- og sosialkomite
Kopi: Offentlig

Representantforslag 48 S: Polemikk mot tvangsreduksjon som skal gi torturbeskyttelse

I forslag Representantforslag 48 S om evaluering av kravet til samtykke finnes det på den ene siden bekymring av for mye tvang og på den andre siden mye utilstrekkelig begrunnet polemikk mot tvangsreduksjon som ble motarbeidet av psykiatrien i 20 år.

Representantforslaget tar utgangspunkt i en artikkelserie i Bergensavisen 24., 26., 28. og 29. oktober 2020 om økt vold av psykiatriske pasienter som tilskrives at samtykkekompetanse kan føre til nektelse av tvang. Psykisk syke kan ikke lenger bli innlagt eller behandlet mot sin vilje dersom de har samtykkekompetanse. Dette vilkåret gjelder ikke ved fare for eget liv eller andres liv eller helse, dvs. ved fare for liv og helse er det samme rettstilstand som før lovendringen 2017.

Det er derfor kunnskapsløs og ulogisk polemikk å tillegge innføring av samtykke økt vold. Olsen utvalget NOU 2010:3 fastslår dessuten: «Når man tar hensyn til kjente risikofaktorer utover psykisk helse, er personer med psykisk lidelse ikke lenger like overrepresentert, eller ikke overrepresentert i det hele tatt, blant gjerningspersoner». Pårørendeforening kommenterer stigmatiseringen 29.10.20 slik «Mennesker med psykiske lidelser er ikke monstre.» Når psykiatrien etter lovendringen 2017 har igjen sabotert tvangsreduksjon og tvangen er blitt like høy så er overskriften 7.11.20: "BA mener: Vi må snu når mindre tvang gir mer vold" meningsløs.

20 års innsats for torturfrihet ble motarbeidet og hjalp lite

Stortingsmelding St.meld. nr. 21 (1999-2000) Menneskeverd i sentrum er en handlingsplan om menneskerettigheter som tar utgangspunkt i «Den europeiske menneskerettighetskonvensjon artikkel 3 slår fast at ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Forbudet i artikkel 3 EMK har stor betydning i en menneskerettslig vurdering av forholdene for pasienter under tvungent psykisk helsevern.» «Regjeringen er bekymret over den forholdsvis omfattende bruken av tvang i norsk psykiatri. Reduksjon i bruken av tvang i psykiatrien er derfor et viktig mål for Regjeringen.»

Det ble foreslått en dialog med tjenesteytere og skjerpede krav til begrunnelse av tvang dvs. «stor sannsynlighet for helbredelse» og «strengt faglig forsvarlighetskriterium».

Men reduksjon av tvang har mislyktes. Derfor er forbygging av tortur og umenneskelig behandling fremdeles like aktuelt.

Evaluering allerede gjort sist av Østenstadutvalget

Østenstadutvalget om tvangsbegrensning har 2019 sist evaluert de spørsmål representantforslaget foreslår igjen evaluert. Psykiatriens høringsinnspill dokumenterer at 20 års dialog har vært en fiasko, Lovbestemmelsen av tvangsreduksjon blir avvist selv om mange prosjekter viser at det er mulig hvis man bare vil det. Npfs strategi om tvangsreduksjon er uten vilje til å engang vurdere det. Representantforslaget gjengir denne motstanden. Både Likestillings- og diskrimineringsombudet, NIM og Sivilombudsmannen har etterlyst en nærmere utredning om kravene menneskerettigheter stiller er ivaretatt.

Sikrer tvang «liv og helse»?

Ifølge Sivilombudsmannens observasjoner tilbys som regel bare tvangsmedisinering som behandling for pasienter under tvang. 9% av pasientene får god respons på akutt symptomlette mens 94% rammes av bivirkninger. Derfor trekker «opp til 93%» sitt samtykke og slutter å ta antipsykotika. Uopplyste behandlere som ikke tar hensyn til bivirkningene feiltolker det som at «dette er en vanskelig pasientgruppe å behandle ... på grunn av sykdommen er mange ofte mistenksomme og skeptiske til behandlingen» (FHI rapport 8-2009). Hver tredje beskyttes mot tilbakefall. Om tvangsmedisinering svekker effektene eller oppnår det samme blir for tiden undersøkt av FHI.

Psykiatriens maktelite har lurt seg selv med historieforfalskning, realitetsfornektelse og motstand mot nødvendige forbedringer til å forsvare medisinering av nesten alle (Bergstrøm et al. 2018: 97%) og ulovlig tvangsmedisinering. Det finnes ingen evidens for langtidsmedisinering og erfaringsdata for at tilfriskning på lang sikt svekkes. I studien av Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 mer enn halveres medisinering med Open dialogue (OD). Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD.

Drastisk reduksjon av tvang er mulig

Overlege Dr. Martin Zinkler i Heidenheim Klinik für Psychiatrie Psychotherapie und Psychosomatik har sluttet med tvangsmedisinering, krever slutt på all tvang. Dermed er det vist at tvangsmedisinering ikke er nødvendig (3,4). I Norge blir 9% av pasientene i psykiatrisk sykehus tvangsmedisinert i Heidenheim 0,03% som viser at tvangsmedisinering er unødvendig. I den tyske delstat Baden-Württemberg er det 0,7% av pasientene som blir tvangsmedisinert. Setter man nivået i den tyske delstat Baden-Württemberg til 100% og det som er «strengt nødvendig» (Ot. prp nr 11 (1998-99) så er tvangsmedisinering i Norge 13 doblet dvs. 1285% høyere i antall pasienter sammenliknet med den tyske delstat Baden-Württemberg. Sett i et internasjonalt perspektiv er unødvendig tvang i Norge veldig høy.

I Norge viser prosjektet Komplementær ytre regulering (KYR) at dramatisk reduksjon av tvang er mulig. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned 99 %. Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. Allikevel har psykiatrien i 2 årtier ignorert myndighetenes strategier og anstrengelser å redusere tvang. Viljen til reduksjon mangler og høringens svar viser sabotasje av menneskerettsperspektiv forankret i loven.

Statens plikt å forebygge tortur og umenneskelig behandling må ivaretas

Lav symptomreduksjon, usikker beskyttelse mot tilbakefall og ingen evidens for langtidseffekt ivaretar ikke krav tvangsmedisinering må oppfylle. Representantforslaget er et mikrofonstativ for påstander om «liv og helse» som oppfyller ikke et «strengt faglig forsvarlighetskriterium», Derfor krenkes Statens plikt å beskytte mot tortur og umenneskelig behandling som Stortinget har tilsluttet i Dokument 4:1 (2019–2020), Dokument 4 (2019-2020, Innst. 325 S (2019-2020) og Innst. 329 S (2019-2020).

Rindal, 18.1.2021

Walter Keim