Kommentarer til «Tvangsmedisinering som behandling i psykisk helsevern – en systematisk kartleggingsoversikt (prosjektbeskrivelse)»

Prosjektet «Tvangsmedisinering som behandling i psykisk helsevern – en systematisk kartleggingsoversikt» skal suppleres med henvisning til oppdatert psykisk helsevern fra 1.9.2017 og kommenteres fra et pasientsynsvinkel: Tvangsmedisinering er ulovlig og bør forbys.

VGs innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller angående beltelegging viste at psykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16). Dette ble i Stortinget oppfattet som den alvorligste saken i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn som førte til at Prop 147 L (2015-16) 31.01.2017 ble vedtatt og et tvangslovutvalg nedsatt.

I den nye formålsbestemmelse av Lov om psykisk helsevern (Prop 147 L) er en henvisning til menneskerettigheter, styrking av selvbestemmelse og forebygging av tvang med. Kravene til begrunnelse i den nye § 4-4 a inneholder fordeler og ulemper, forventet effekt, risiko/skader av tvangsmedisinering og forhåndserklæringer av pasienten.

FNs tortur tilsyn krever bannlysning av all tvang. Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez uttalte i 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities". Denne bannlysning måtte i det minste medføre at Helsedirektoratet satte en stopper for psykiatriens mangeårige sabotasje av korrekt rapportering av tvang og ulovlig beltelegging.

Norge har det høyeste bruk av tvang i Europa og krenker sine folkerettslige forpliktelser. Tvangsmedisinering er et alvorlig problemområde. Det synes at det finnes bare forskning på frivillig medisinering med antipsykotika. Reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes bare for et lite mindretall (1 av 6) i begynnelsen av psykosen. Tilbakefall hindres for et mindretall (reinnleggelse 1 av 5) men fører til avhengighet, dvs. skaper psykotiske symptomer ved seponering. Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI: ISBN 978-82-8121-958-8). Langtidsbruk av antipsykotika reduserer «recovery» for ca. 40 % av pasientene og fører til at ca. 40% av pasientene blir uføretrygdet/syk (3). Påstanden at for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet" som ble brukt mot medisinfri behandling mangler forankring i virkeligheten.

Innhold med resultat

Her stilles først følgende spørsmål angående Statens politikk. På basis av svar kommer så konklusjonen til slutt:

Er tvang omsorg eller tortur?
Hva er folkerettslige forpliktelser?
Er tvangsmedisinering lovlig?
Hva er pasientenes situasjon?
Er det realistisk å forby tvangsmedisinering?
Får pasientene støtte?
Er det bare FN som hører pasientene?

Konklusjon: FNs torturtilsyn krever bannlysning av tvang, der tvangsmedisinering er det svakeste ledd. Norge er folkerettslig forpliktet til det av 5 FN komiteer. Tvangsmedisinering oppnår ikke «stor sannsynlighet» av positiv effekt og er derfor ulovlig allerede etter Norsk lov. Pasientene blir sviktet av Statens tilsyn som ignorer Norsk lov. FN komiteenes støtte av pasientenes sak blir ignorert selv om forbud av tvangsmedisinering er realistisk.

Forhistorie av lovendringen

Norge har det høyeste bruk av tvang i Europa og krenker sine folkerettslige forpliktelser. Psykiatrien har sabotert pålegg om reduksjon av tvang i mer enn 15 år. Korrekt registrering av tvang er blitt sabotert i 10 år. Olavs hospital er verstingen med 9 av 10 beltelegginger ikke rapportert (VG 24.4.16). VGs innsyn i beltelegging viste at psykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16). VG har også avslørt misbruk av nødrett når det gjelder elektrosjokk. Flere Stortingsrepresentanter var enig at det var VGs avsløringer som framtvang Stortingets behandling som er den alvorligste saken i denne stortingsperioden som dokumenterer total svikt av det statlige tilsyn. FNs torturtilsyn anbefaler forbud av tvang.

Resultatet av VGs innsyn i anonymiserte tvangsprotokoller ble så langt bare Venstres «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk», at et 5 år gammelt utilstrekkelig lovforslag ble vedtatt og et tvangsutvalg nedsatt med utilstrekkelig mandat og sammensetning.

Hittil var det hovedsaklig enkeltpersoner som torte å beskrive de traumer påført gjennom psykiatrien som tortur. Nå er det landslederen av den største organisasjonen for Mental helse som tar bladet fra munnen: "I dagens Norge utføres rutinemessig tortur under påskudd av å være behandling. De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien" (Kronikk Aftenbladet 08.JUN.2017).

Helseminister mente at åpenhet må tåles «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg».

Er tvang omsorg eller tortur?

Staten forsvarer tvang er «med å sikre at samfunnet yter nødvendig omsorg i situasjoner hvor den enkelte ikke er i stand til å ta vare på seg selv». Hverken gode intensjoner eller påstander om medisinsk nødvendighet kan sette til side kravet at lover som legitimerer psykiatrisk tvangsbehandling (f. eks. lov om psykisk helsevern) avskaffes på basis av (5):

Side 5 av talen av Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez 22. møte i "Human Rights Council" 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions against persons with disabilities, including the non-consensual administration of psychosurgery, electroshock and mind-altering drugs, for both long- and short- term application. The obligation to end forced psychiatric interventions based on grounds of disability is of immediate application and scarce financial resources cannot justify postponement of its implementation."
Report A/HRC/22/53 of the Special Rapporteur on torture and other cruel, inhuman or degrading treatment of 1. February 2013, Section 32: "For example, the mandate has held that the discriminatory character of forced psychiatric interventions, when committed against persons with psychosocial disabilities, satisfies both intent and purpose required under the article 1 of the Convention against Torture, notwithstanding claims of “good intentions” by medical professionals (ibid., paras. 47, 48)". Section 82.: "The prohibition of torture is one of the few absolute and non-derogable human rights, a matter of jus cogens, a peremptory norm of customary international law."
The Committee on the Rights of Persons with Disabilities emphasizes full respect for legal capacity, the absolute prohibition of involuntary detention based on impairment and the elimination of forced treatment (see A/HRC/34/32)
“Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.»
Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment and hospitalization by the UN Working Group on Arbitrary Detention, the UN Special Rapporteur on the Rights of Persons with Disabilities and the UN Special Rapporteur on the Right to Health datet 30. January 2017 (ref. UA Norway 1/2017). FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP), Torturkonvensjonen, FNs konvensjon om økonomiske og kulturelle rettigheter (ØSK) og CRPD pålegger en øyeblikkelig forpliktelse til statene om straks å avslutte denne praksis med tvang ...(17)
Report of the Working Group on Arbitrary Detention on its visit to the United States of America. A/HRC/36/37/Add.2. “The persons are to be released if the grounds for hospitalization no longer exist. Involuntary institutionalization of persons with psychosocial disabilities and forced treatment is prohibited.”

Tvangsbehandling bør altså forbys ifølge FNs torturtilsyn. Helsedirektoratet tror på psykiatriens falske påstand at tvang er omsorg framfor pasientenes folkerettslige forankrete menneskerettigheter. Den for tortur nødvendige intensjonen dokumenteres i tvangsvedtakene med den diskriminerende begrunnelse «alvorlig sinnslidelse».

Tvangsmedisinering er ulovlig

Ketil Lund skriver i Tidsskrift av den Norske Legeforening Nr. 4, 16. februar 2017:

Dagens praksis med omfattende tvangsmedisinering av pasienter innen psykisk helsevern kan ut fra gjeldende kunnskapsgrunnlag ikke forsvares rettslig. Praksisen er i strid med loven og menneskerettighetene. For den psykisk syke pasienten er det en fundamental mangel på rettssikkerhet.

Se Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 (10). Her blir stort sett psykiatriens egen framstilling av kunnskapsgrunnlaget lagt til grunn:

Effekt ved akutte psykotiske symptomer: «Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (NNT=Number Needed to Treat), er fra 5 til 10».
Effekt av vedlikeholdsbehandling: En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske midler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.»
Aroll at al 2009. Antidepressants versus placebo for depression in primary care: Nearly all studies were of short duration, typically 6-8 weeks. «The numbers needed to treat (NNT) for tricyclic antidepressants (TCAs) ranged from 7 to 16 {median NNT 9} patient expected event rate ranged from 63% to 26% respectively) and for SSRIs from 7 to 8 {median NNT 7} (...) . The numbers needed to harm (NNH for withdrawal due to side effects) ranged from 4 to 30 for TCAs»

I Ketil Lund, professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet. «Forbud mot tvangsmedisinering – en juridisk og medisinsk begrunnelse». Kritisk Juss nr 2/16. (12) blir i tillegg vist at det svake grunnlag holder ikke stand i en kritisk undersøkelse basert på vitenskapelige kriterier.

Antipsykotisk medisin (nevroleptika) er ansett som hjørnestein for både korttids behandling og vedlikeholdsbehandling av psykoser og schizofreni. Reduksjon av psykotiske symptomer oppnåes bare for et lite mindretall (Leucht 2009: 1 av 6) i begynnelsen av psykosen. Tilbakefall hindres for et mindretall (reinnleggelse Leucht 2012: 1 av 5) men fører til avhengighet, dvs. skaper psykotiske symptomer ved seponering. Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI ISBN 978-82-8121-958-8). Dermed er de effekter for et mindre antall pasienter ikke lengre gyldig etter 3 år og sannsynlighet for positive effekter er streng tatt null, basert på manglende evidens.

Bola et al. Cochrane.org 2011 fant bare få studier som sammenlikner akutt antipsykotika behandling med placebo eller psykososial terapi. En av disse studie Rappaport et al 1978 fant at umedisinerte klarte seg bedre, bl. a. når det gjelder reinnleggelse: NNH 2.9 (NNH= number need to harm). Resultatet ble at det er for få studier for å dra sikre konklusjoner.
Studier av korttidseffekt og vedlikeholdsmedisinering er ikke rene placebogrupper uten medisin, men «placebo»-gruppen er blant pasienter som har tatt psykofarmaka f. eks. et år og blir så tatt av medisinen, dvs. her vises avvenningssymptomer. Derfor er disse studiene ikke reelle. Bola et al. 2011 (Cochrane.org) fant bare få studier som sammenlikner akutt antipsykotika behandling med placebo eller psykososial terapi. En av disse studie Rappaport et al 1978 fant at umedisinerte klarte seg bedre, bl. a. når det gjelder reinnleggelse: NNH 2.9 (NNH= number need to harm). Resultatet ble at det er for få studier for å dra konklusjoner.
Bjornestad, Jone et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...»
Antipsykotika ble i 50 årene ansett å innlede en revolusjon i psykiatrien som penecellin gjorde i medisinen. 29.12.2015 oppsummerer vitenskapsjournalist Robert Whitaker 60 års forskning om antipsykotika basert på en ny studie slik: «Psychiatry’s Evidence Base For Antipsychotics Comes Crashing to the Ground.»
Nancy Sohler et al. skriver 2016: «For many years, this (...)clinicians’ belief in the need for long-term use of antipsychotic medications strong (Lehmann, 1966) that it has been impossible to design a sound observational study to address the question of efficacy or harm ... (O)ur study also could not conclusively evaluate whether long-term antipsychotic medication treatment results in better outcomes on average. We believe the pervasive acceptance of this treatment modality has hindered rigorous scientific inquiry that is necessary to ensure evidence-based psychiatric care is being offered.» Troen var så stor at evidensen for vedlikeholdsmedisinering med antipsykotika mangler.

Da det finnes nesten ingen reelle RCT (Randomized controlled trial), står man igjen med observasjoner (kohort- og naturalistiske studier) av resultatene av behandlingen i praksis:

det underkommuniseres at ca. 60% av schizofreni pasienter kan oppnå bedring og recovery uten antipsykotika.
«Open dialogue» terapi metode (16) bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).
"(b)etween 8.1 and 20% of service users with FEP (First Episode Psychosis) achieve clinical recovery (Jaaskelainen et al., 2013)" (her følges retningslinjene)
Det nåværende overmedisinering ifølge retningslinjene svekker recovery med ca. 40%
psykiatrien forklarer dårlige recovery med at schizofreni er kronisk/uhelbredelig og anbefaler mange livslang medisinering for å hindre tilbakefall og fornekter at det er overmedisineringen som skaper kroniske tilstander for ca. 40% av pasientene

Gøtzsche konkluderer i «Dødelig psykiatri og organiseret fornægtelse» 2015 at tvangsbehandling bør forbys.

Psykiatriens påstand for "det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet" (Publisert13. mars 2017. Tidsskr Nor Legeforen 2017) er ikke dokumentert og har ingen forankring i virkeligheten.

Riktignok har psykiatrien klart å lure legeforeningen, Fylkeslegn og Staten at behandling med antipsykotika er nødvendig og hjelper de fleste, men ikke pasientene: «Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig» (Erfaringskompetanse.no 2012:3). Så gir staten psykiaterne som har en realitetsbrist angående virkningene av antipsykotika makt til å tvangsmedisinere under påskudd at pasientene er alvorlig sinnslidende og vet ikke sitt eget beste.

Folkerettslige forpliktelser

Ifølge Grunnloven § 92 skal «Statens myndigheter (...) respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter.» Grunnloven § 93: «Ingen må utsettes for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»
"Norsk rett og praksis må være innenfor rammene av rettslig bindende konvensjoner for Norge. Dersom Norge ikke gjennomfører rettighetene, foreligger det et folkerettsbrudd." (NOU 2016: 17. På lik linje. Kapitel 12-7)

At tvangsmedisinering tillates og FNs torturtilsyn ignoreres ga grunn til en Bekymringsmelding: Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? (8) Den velmenende formynderstat legitimerer tortur med lover og manglende tilsyn. Vide skjønnmessige rammer blir utnyttet eksessivt pasientfiendtlig av psykiatrien. Stortinget svarer ikke på spørsmål «Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som ble foreslått av FNs torturtilsyn?» (9). Derfor må det antas at tvangsmedisinerigstortur vil fortsette framover og pressens innsyn forblir viktig. Stortinget som ansees som ombud svikter, da det igjen blir bare tomprat. Derfor må CRPD (Convention on the Rights of Persons with Disabilities) følges med at pasientene selv er representert når innskrenkning av innsyn i slettete pasientjournaler utredes. Vil fravær av pasienter i arbeidsgruppen derfor gjøre at staten og psykiatrien kan trumfe pasientenes kamp om et humant helsevern?

Pasientenes situasjon: Hvem støtter pasientene?

LDO påpeker at «Noe av det vanskeligste i den norske likestillingsdebatten er å anerkjenne diskriminerings- og likestillingsutfordringene for mennesker med nedsatt (psykososial) funksjonsevne». Psykiatri framstår som et «rettssikkergetsmessig katastrofeområde» i VGs har avsløringer av ulovlig beltelegging.

At VG har avslørt ulovlig beltelegging og vist total svikt i det statlige tilsyn førte til mange positive resultater fra et pasientperspektiv. Dette kastet lys på forholdene og ga håp til mange fortvilte pasienter. For å skjule slik tvangsbruk i framtiden har legeforening foreslått å endre offentlighetsloven og regjeringen gir muligens etter psykiatriens ønske og svikter pasienter som har vært utsatt for overgrep: «Legeforeningen er bekymret for at taushetsplikten ikke blir overholdt godt nok ved utlevering av opplysninger fra tvangsprotokollene, og at regjeringen av den grunn har bedt Helsedirektoratet om å sette ned en arbeidsgruppe». Arbeidsgruppens mandat er å "vurdere om innholdet i pasientjournaler bør omfattes av offentlighetsloven eller ikke." Frist for levering av betenkningen utsettes er 30. mai 2017. Bent Høies talte for døve ører i sykehustalen: – «Vi må tåle kritikken, vi har ikke noe valg». Danser han nå igjen etter legenes pipe når det gjelder taushet?

Psykiatrien har sabotert 15 år med planer og strategier å redusere tvang i psykiatrien, steg en tredjedel i de siste 15 år. Politikernes avmektige prat om pasientenes verdighet ble ignorert. Norge hold seg på tvangstoppen i Europa. I 10 år ble pålitelig innrapportering av tvang sabotert og nå kom som svar krav på å innskrenke innsyn i offentlighetsloven. Pasientrepresentanter er ikke med i arbeidsgruppen som vurderer å forandre offentlighetsloven.

Staten ignorerte Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO) oppfordringer med klart språk «Norge bryter menneskerettigheter (2013)», «Stopp diskriminering Høie (2014)» og «Rydd opp nå Høie (2015)».

5 FN komiteer (3), Europarådet sin kommissær, Mental Disability Advocacy Center (MDAC), diskrimineringsombudet (LDO), helsedirektoratet, FFOs skyggerapport og Erfaringkompetanse (Tiltak 2: toppmøte 2015) støttet redusering og fjerning av tvang og krevte forgjeves handling uten å bli hørt. Menneskerettighetskomiteen som overvåker økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) uttaler 2013 bl. a. "at bruk av tvangsmidler og tvungen bruk av inngripende og irreversible former for behandling, som nevroleptika og elektrosjokkbehandling (ECT), forbys ved lov."

Vil forandringene i Lov om psykisk helsevern og tvangslovutvalget løse problemene?

Det var først da VG avslørte ulovlige overgrep angående beltelegging og dermed avslørte at tvangspsykiatri er et rettssikkerhetsmessig katastrofeområde at regjeringen ble tvunget å gjøre noe:

Først foreslo Venstre med god grunn i Dokument 8:90 S (2015-2016) et «Representantforslag om utredning av tvangsbruk i helse- og omsorgssektoren» pga. «dramatisk høy tvangsbruk». Ruth Grung (A) stilte 13.6.2016 skriftlig spørsmål om tvang i psykiatrien.

Så fremmet Helsedepartementet 2 saker en som vil endre lov om psykisk helsevern og oppnevning av et tvangsutvalg:

17.6.2016: Prop. 147 L (2015–2016): "Endringer i psykisk helsevernloven". Ikke pynt på tvang, fjern diskriminerende tvang. Lovvedtak 50 (2016–2017) ble gjort 19.1.17
17.6.2016: Nedsettelse av tvangslovutvalget: Norges internasjonale forpliktelser å fjerne diskriminerende tvang

Norge ratifiserte konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) som 130. stat i 2013. Likestillings- og diskrimineringsombud ble lokal CRPD tilsyn og skriver i sin rapport til FNs komité for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne 2015:

1.2. Fravær av makt og involvering

Deltagelse og likestilling er et velbrukt mantra i norsk offentlighet, men kommer sjelden inn som et viktig premiss i planleggingen, beslutningsprosessen eller i den konkrete utformingen av tiltak.

CRPD krever at personer med nedsatt funksjonsevne involveres i prosesser som fører fram til utforming av lovgivning, politikk og forvaltningspraksis for å sikre at konvensjonen blir oppfylt. Dette inkluderer prosesser som fører fram til beslutninger som berører personer med nedsatt funksjonsevne direkte.

Staten skriver i sin rapport til CRPD-komiteen: «Brukermedvirkning er også et sentralt element i politikken.»

Det vises til LDOs «Innspill til lovutvalg - psykisk helsevern» 16/1052- 1- INTH datert 18.5.16 der det gjøres forslag til bl. a. navngitte brukerrepresentanter for tvangslovutvalget. Videre refereres til LDOs brev «Nytt offentlig utvalg om grunnleggende rettigheter til mennesker med utviklingshemming» 14/1911- 1- EKN datert 06.10.2014 der tilsynsansvaret ivaretas med å foreslå at departementet «på nytt gjennomgår utvalgets sammensetning» for å få utviklingshemmede og deres organisasjoner med. Sunniva Ørstavik kommenterte det 6. november 2014 slik: Ingenting om oss uten oss. «(Utelukkelse fra utvalg) er også dumt og uklokt fordi politikken treffer dårligere. Du kan ikke drive politikkutvikling for dem. Du må gjøre det med dem.

Pasienter møter i praksis følgende virkelighet:

mange blir ikke frisk selv etter mange års medisinering
faktisk lever mennesker med schizofreni ca. 20 år kortere enn andre. (Menn lever 27 og kvinner 24 år mindre ved Sandviken sykehus). Nesten alle blir behandlet med antipsykotika. (Responding to the Catastrophic Reduction of Psychiatric Patients’ Life Expectancy, blir keynote på WPA XVII World Congress of Psychiatry Berlin 2017)
OVERDIAGNOSTIK OG OVERBEHANDLING I PSYKIATRIEN av PETER C. GØTZSCHE, professor, dr.med., Rigshospitalet «(P)sykofarmaka (er) den tredjehyppigste dødsårsag, efter hjerte-kar-sygdomme og cancer (Gøtzsche 2015a)»
«Pasientene og personalet har ulikt syn på om medisiner er nødvendig. Et av stridstemaene mellom pasientene og de ansatte er om medisiner er en nødvendig del av behandlingen. Som regel mener personalet at en pasient må bruke nevroleptika, mens pasienten selv ikke ønsker det.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger). «Brukerne påpeker at de trenger omsorg og aktiviteter fremfor medisiner.» (Delrapport I til sluttrapport for Prosjekt Kvalitetsforbedring gjennom brukererfaring).
tvangen oppleves av noen som trauma, retraumatisering og overgrep. «(P)asienterfaringer (viser) at bruk av tvang kan oppleves som et sterkt traumatisk overgrep» (Helsedirektoratet: Kontroll av tvangsbruk i psykisk helsevern i 2015).I besøksrapporten av Sivilombudsmannens forebyggingsenhet mot tortur i Sørlandet sykehus, Kristiansand 7.-9. september 2015 står det: “Pasienter som var tvangsmedisinert hadde imidlertid stort sett negative opplevelser som blant annet ble beskrevet som «forferdelig», «grusomt», og «tortur».”
«Undersøkelser (se Hammervold, 2009 og Wynn, 2004) viser at ”brukernes opplevelser av belteleggingen er preget av systemets bruk av makt og pasientens sårbarhet der følelser som avmakt, ensomhet, redsel og retraumatisering blir beskrevet” (Norvoll og Husum, 2011 , s. 23). For de som har opplevd overgrep tidligere, kan belteleggingen få svært negative konsekvenser i stedet for en positiv effekt, som de ansatte forventer.» (Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger)
Hver 4. pasient vart utsett for tvang, og 30% var utsett for krenkelser i 2016. 24 prosent av pasientene svarer at hjelpen og behandlingen de får ved institusjonen «ikke i det hele tatt» eller «i liten grad» gjør dem bedre i stand til å mestre psykiske plage. FHI Rapport ISSN (elektronisk): 1890-1565 «Pasienters erfaringer med døgnopphold innen psykisk helsevern 2016»
I dagens Norge utføres rutinemessig tortur under påskudd av å være behandling. «De moderne konsentrasjonsleirene i den norske psykiatrien» (Kronikk Aftenbladet 08.JUN.2017)
ca. to tredjedeler av pasientene klager på tvangsvedtak
det finnes få alternativer: hovedsakelig valg mellom å ta medisin frivillig eller bli tvangsmedisinert
tvangspsykiatrien er et «rettssikkerhetsmessig katastrofeområde» (VG 24.11.16) som viser at det statlige tilsyn har sviktet totalt
15 år med intensjoner og handlingsprogrammer å redusere tvang mislyktes

Forskningen bekrefter det pasienter opplever at medisinering hjelper bare få. Pasienter er opptatt av muligheten å bli frisk som måles best i «Number Needed to Treat» der 1 betyr at alle blir frisk, Paulsrud utvalgets konkluderer:

Kapitel 9.2.1 Effekt ved akutte psykotiske symptomer: «Antallet pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring (NNT=Number Needed to Treat), er fra 5 til 10».
Kapitel 9.2.2 Effekt av vedlikeholdsbehandling: En meta-analyse av studier som sammenligner effekten av andregenerasjons antipsykotiske midler og placebo, konkluderer med at faren for tilbakefall blir redusert med omtrent 25 prosent. Det tilsier at man vil forhindre ett tilbakefall for hver fjerde pasient som blir behandlet i et år eller to.»

Etter Paulsrud utvalget i 2011 ble Council of Evidence-based Psychiatry (deltagende er bl. a. Prof Peter Gøtzsche (10, 11), Professor Sami Timimi, Robert Whitaker) 2014 opprettet med fokus «recovery» og ny forskning om langtidsvirkningene, som er interessant fra et pasientperspektiv:

Martin Harrows langtidsstudie viser at pasienter med diagnose schizofreni underlagt medikamentfrie behandling klarer seg bedre i det lange løp dvs. 50% ble vesentlig bedre (høyere «recovery rate») etter 15 år sammenlignet med 5% som er langtidsmedisinert (se intervju med Robert Whitaker i Tidsskrift for Norsk Psykologforening, Vol 52, nummer 2, 2015, side 126-131). «(T)ilbakevending av symptomer etter seponering er en effekt av seponeringen, ikke (bare) en effekt av lidelsen.»
Wunderinks randomiserte studie replikerte resultatene. Etter 7 år oppnår 40.4% recovery uten og 17.6% med antipsykotika.
«Open dialogue» terapi metode (16) bruker minimal medisinering og har ca 80% «revovery» (bedring som tillater å komme tilbake til familie og jobb).
Effektstudier er svært misvisende, ettersom mange av dem er avhengige av en ‘cold turkey’ sammenligning mellom de som opprettholdes på en neuroleptisk og de som abrupt trekkes tilbake og legges på placebo, som dermed er utsatt for akutte seponeringseffekter, inkludert dopamin overfølsomhetspsykose. Dermed er den små effekt Paulsrud utvalget opererer med enda mindre.
TIPS (Tidlig intervensjon ved psykose) rapporterer i studien Bjornestad, Jone et al. 2017 "Antipsychotic treatment: experiences of fully recovered service users": "(b)etween 8.1 and 20% of service users with FEP achieve clinical recovery (Jaaskelainen et al., 2013)".
Den naturalistiske studie Harrow, M. & Jobe, T.H. (2017) (10) konkluderer i «A 20-Year multi-followup longitudinal study» med:
"Negative evidens på langsiktig effekt av antipsykotika har kommet fram fra våre egne longitudinale studier og longitudinale studier av Wunderink (4,7), av Moilanen, Jääskeläinena and colleagues using data from the Northern Finland Birth Cohort Study, Danish OPUS trials (Wils et al 2017), Lincoln og Jung in Germany, og R. C. Bland (1978) in Canada."
Bjornestad, Jone et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al. 2015)...»
Det underkommuniseres at ca. 60% av schizofreni pasienter (Whitaker 2017) kan oppnå bedring og recovery uten antipsykotika.
Ifølge Regitze Sølling Wils et al 2017 oppnår 37 % av pasienter beskjeftigelse etter 10 år uten antipsykotika mens det er 16% som tar antipsykotika. Det er en kohortstudie.
Jaakko Seikkula et al 2010 (Journal Psychosis Volume 3, 2011 - Issue 3) fant 80% recovery langtids effekt for første episode psykotiske pasienter behandlet med «Open Dialogue Therapy» i Western Lapland (16): Det viser fordelene ved å bruke ikke mye medisiner støttet av psykososial omsorg. 19 % var uføretrygdet eller syk etter 5 år med 17% på nevroleptika (Scientific Symposium). Med 75% på nevroleptika etter gjeldene retningslinjer var 62 % uføretrygdet eller syk etter 5 år. Sammenliknet med Open dialogue tilsvarer det omtrent 40 % økning i uføretrygd/sykdom (18).
I 'Dødelig psykiatri og organiseret benægtelse' (2015) skriver P. Gøtzsche professor, dr.med., Rigshospitalet: "Jeg mener, vi kan reducere vort nuværende forbrug af psykofarmaka med 98 % og samtidig forbedre folks mentale sundhed og overlevelse." Derfor bør tvang deriblant tvangsmedisinering forbys.
Medisinfri behandling oppnår følgende resultater:
- Morrison et al. 2012 viste NNT=2 med hjelp av kognitive terapi alene, dvs. at bare 2 pasienter som må behandles for at en ekstra pasient skal oppnå bedring.
- Dette illustrere Klingberg et al 2012 sin poeng at kognitiv terapi har ingen evidensproblem men et implementeringsproblem
PsychRights.org har samlet mer enn 40 artikler om «Effective Non-Neuroleptic Treatment».

Island har ikke brukt belter siden 1932. Suksess med å løsne beltene ved Lovisenberg sykehus: Det som i 2012 var beltelegging i gjennomsnittlig 5,5 timer, var i 2014 redusert til åtte minutter fastholdning. Hvorfor fortsetter beltelegging?

Praksisen krenker menneskerettigheter støtter pasientperspektivet:

5 FN komiteer (3) har kritisert at Norge har krenket sine folkerettslige forpliktelser med det høyeste bruk av tvang i Europa.
Special Rapporteur on Torture Juan E Méndez uttalte 4. mars 2013: "States should impose an absolute ban on all forced and non-consensual medical interventions...»
The Committee on the Rights of Persons with Disabilities emphasizes full respect for legal capacity, the absolute prohibition of involuntary detention based on impairment and the elimination of forced treatment (see A/HRC/34/32)
The United Nations Special Rapporteurs on the rights of persons with disabilities: “Dignity must prevail” – An appeal to do away with non-consensual psychiatric treatment World Mental Health Day – Saturday 10 October 2015 «The concept of ‘medical necessity’ behind non-consensual placement and treatment falls short of scientific evidence and sound criteria.»
UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway to discontinue forced treatment/hospitalization, expressing “grave concern”, ref. UA Norway 1/2017 (14). Brevet er veldig sterkt på den øyeblikkelige plikten til å "avbryte disse praksisene" pga. konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), og er basert på den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP), konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) og konvensjonen mot tortur (TK), i tillegg til CRPD selv. Det er viktig som en utvikling mot effektive rettsmidler, samt at det styrker tolkningen av SP, ØSK og TK i tråd med CRPD (17).
Tysk forfatningsdomstol underkjente tvangslover pga. selvbestemmelse. Det finnes derfor erfaringer med at tvangsbehandling ble forbudt: Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience.

Psykiatrien har sabotert innføring av medisinfrie tilbud i mange år. Helseministerens pålegg ble møtt av psykiatriens museumvoktere med skarp kritikk. Dermed forsøkes «Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis» hindret. At langtidsmedisinering med psykofarmaka svekker «recovery» er blitt mainstream blant ledende forskere (4). Dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav (EMK Artikel 3: Forbud mor tortur) om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves.

FNs komité mot tortur anbefaler å skolere helsepersonell i torturkonvensjonen (2) og på sikt forby tvangsbehandling. Tvangsmedisinering er det svakeste ledd i tvangsregime og kan forbys først.

Det er realistisk å forby tvangsmedisinering

Departementet var i Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6. av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av menneskerettskonvensjon EMK Artikkel 3 (Forbud mot tortur). "NOU-en 2011:9 (Paulsrud utvalget) fastslår da også at dagens tvangsmedisineringspraksis er ulovlig ved at lovens menneskerettslig begrunnede krav om stor sannsynlighet for positiv effekt, ikke etterleves. Dette foregår utrolig nok med helsemyndighetenes stilltiende aksept". Kjetil Lund har derfor foreslått å bringe psykiatrien på den riktige siden av loven med å lytte til FN og fjerne hjemmel for tvangsmedisinering (10).

Erfaringene fra andre land (Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet i det psykiske helsevernet (SINTEF 2012). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

Hvis pasientene skulle miste støtten med pressens innsynsrett, som var den eneste virksomme støtte, hva annet enn FN forblir da?

Er FN den eneste som virkelig lytter til pasientene?

Selv om tvangsmedisinering blant innlagte psykiatriske pasienter er bare ca. 5 % av norsk nivå rapporterer pasientorganisasjoner Tyskland til FN (organisert bl. a. i «Forbund mot tortur i psykiatrien») som kriminell stat pga. at tvang i psykiatrien og tvangsmedisinering er fremdeles mulig (The Bundesverband Psychiatrie-BPE-Germany 19.2.2015: «Please condemn Germany as a human rights criminal.»). FNs CRPD komite svarte 17/04/2015: “The Committee is deeply concerned that the State party does not recognize the use of physical and chemical restraints, solitary confinement and other harmful practices as acts of torture.” Justisdepartementet fikk et innspill: "FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er bannlyst av FNs torturtilsyn", der et utkast til en rapport på engelsk til FN er vedlagt (11).

Resultat

Menneskerettsperspektivet må komme med for at pasientenes rettigheter ivaretas.

Mvh

Walter Keim

Oppfølging: Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 54, nummer 2, 2017, side 186-195 Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en systematisk litteraturgjennomgang: «There is little research and varied results in studies on forced medication, and the effects of this practice is unclear. Additional randomized controlled trials should be conducted to determine the effects of forced medication...

I Norge skal all helsehjelp gis på et frivillig grunnlag, og respekt for pasientens autonomi er et grunnleggende etisk prinsipp innen helsetjenesten og bør tilstrebes i størst mulig grad. Når det gjelder pasientens beste, behandlingskriteriet og kravet om «gunstig virkning som klart oppveier ulempene» (personlig integritet – phvl § 4–2), ser ikke forskningsgrunnlaget ut til å kunne gi klar støtte for bruk av tvungen medisinering...Det trengs derfor mer forskning på medisinering under tvang, og inntil videre bør det utvises ydmyket hva angår kunnskapsgrunnlaget for bruk av tvangsmedisinering.»

Rapport: Steiro AK, Dahm KT, Strømme H, Brurberg KG. Tvangsmedisinering i psykisk helsevern – en systematisk kartleggingsoversikt, Folkehelseinstituttet. Forskningsoversikt 2018. ISBN (elektronisk): 978-82-8082-918-4

Vedlegg:

16.08.2017: Er tausheten i helsesektoren tull eller gull? Video: Pressens representanter og NP møter blant andre helseminister og helsedirektør for å drøfte det offentliges tilgang til helsejournaler
22.6.2017. Innspill til Helsedirektoratet: Vil legeforeningen klare å ta fra pasientene håpet om en human psykiatri? http://wkeim.bplaced.net/files/betenkning-pasientjournaler.html
Dagens Medisin. ANTIPSYKOTISK MEDISIN. Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (40%) (papir utgave: side 32, side 33). https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/
Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger: http://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Tvang-i-psykisk-helsevern.pdf
Åpent brev til Tor K Larsen : Ulovlig, menneskerettskrenkende tvangsmedisinering, som bør forbys ifølge FNs torturtilsyn må og kan forbys: http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_tortur2.html
Norges forpliktelse ovenfor FN å redusere og fjerne tvang i psykiatrien: http://wkeim.bplaced.net/files/FN_tvang.html , http://wkeim.bplaced.net/files/UN_coercion.html
Kunnskaps- og forskningsbasert avvikling av nåværende psykiatriens helseskadelige overmedisinering til fordel for evidensbasert helsefremmende praksis http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_kunnskap.html
Legitimerer den velmenende formynderstat umenneskelig behandling og tortur? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Solberg.html
Når skal Stortinget forby helseskadelig tvangsmedisinering som foreslås forbudt av FNs torturtilsyn? http://wkeim.bplaced.net/files/Aapent_brev_Stortinget6.html
Ketil Lund. Tvangsmedisinering må forbys. Tidsskr Nor Legeforen. 2017; 137:263-5. DOI: 10.4045/tidsskr.17.0069 http://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar-og-debatt/tvangsmedisinering-ma-forbys-0
Innspill FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter: Psykiatrisk tvangsbehandling dvs. diskriminering basert på psykososial funksjonsnedsettelse er tortur: http://wkeim.bplaced.net/files/FN-SP-rapport.html
Ketil Lund, professor dr. med. Peter Christian Gøtzsche ved Københavns Universitet. Forbud mot tvangsmedisinering – en juridisk og medisinsk begrunnelse. Kritisk Juss nr 2/16. http://icj.no/?p=1102
Does long term use of psychiatric drugs cause more harm than good?
Yes - Peter C Gøtzsche:
Psychiatric drugs are responsible for the deaths of more than half a million people aged 65 and older each year in the Western world, as I show below. Their benefits would need to be colossal to justify this, but they are minimal. Overstated benefits and understated deaths https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC4707562/
Prof Peter Gøtzsche: ‘Psychiatric drugs… third major killer after heart disease and cancer’ http://cepuk.org/2015/09/15/daily-mail-psychiatric-drugs-third-major-killer-heart-disease-cancer-says-prof-peter-gotzsche/
Robert Whitaker. Harrow + Wunderink + Open Dialogue = An Evidence-based Mandate for A New Standard of Care https://www.madinamerica.com/2013/07/harrow-wunkerlink-open-dialogue-an-evidence-based-mandate-for-a-new-standard-of-care/ (ref. Harrow, M. & Jobe, T.H. (2007), Harrow, M. & Jobe, T.H. (2012), Jaakko Seikkul et al. 2011)
Jaakko Seikkula , Birgitta Alakare & Jukka Aaltonen.Journal. Psychosis> Psychological, Social and Integrative Approaches. Volume 3, 2011 - Issue 3 The Comprehensive Open-Dialogue Approach in Western Lapland: II. Long-term stability of acute psychosis outcomes in advanced community care http://www.tandfonline.com/doi/abs/10.1080/17522439.2011.595819
30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955
Åpent brev til Folkehelseinstituttet 23. August 2017: Langtidsbruk av antipsykotika reduserer «recovery» for ca. 40 % av pasientene og ca. 40% økning av uføretrygd/sykdom http://wkeim.bplaced.net/files/svar-recovery-uv.html

Results of long-term use of antipsychotic drugs: