Leserbrev, debatt, kronikk: Når skal den velmenende formynderstat slutte å legitimere tortur i psykiatrien?

The United Nations Special Rapporteur on the right to health Mr. Pūras has called for «World needs “revolution” in mental health care». “There is now unequivocal evidence of the failures of a system that relies too heavily on the biomedical model of mental health services, including the front-line and excessive use of psychotropic medicines, and yet these models persist”
(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier...Hvis man slutter brått med antipsykotika, er faren for tilbakefall stor. Det er vanskelig å fastslå for den enkelte pasient hvorvidt tilbakefallet skyldes abstinens og hva som skyldes bortfall av en mulig beskyttende effekt av antipsykotika Smedslund, Stoltenberg. Tidsskr Nor Legeforen 2018 doi: 10.4045/tidsskr.18.0729

Walter Keim
Almbergskleiva 64
6657 Rindal, 20.5.2019

Åpent brev til Helsedirektoratet (ref. 2015/5816-42) sak 2019/731 og sak 19/4832
Kopi: Sivilombudsmann, NIM (ref. 2019/226-60), Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Fylkesmann i Rogaland, ICJ, Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp, Pasientorganisasjoner, Innspill-tvangslovutvalget@hod.dep.no

Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere ulovlig tvangsmedisinering som fremmer uhelse

Sammenfatning: Ombudsmanen uttaler «Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige» (1), på basis av Fylkeslegens opplysninger om effekt. Helsedirektoratet varslet i brevet 17.1.19 om en «ny kunnskapsoppsummering om effekten av antipsykotika». Professorene Ingrid Melle, Jan Olav Johannessen, Erik Johnsen (kalt for nå av psykiaterne) uttaler 13.3.19: «Det er svært gode holdepunkt for reduksjon av psykotiske symptomer ved bruk av antipsykotiske medikament... 50% (har) oppnådd 50% bedring (80% oppnådd 20% bedring)». Men Zhu et al. 2017 og Bozzatello et al. 2019 er uten kontrollgruppe der forskjellige antipsykotika sammenliknes. FHI ekskluderer "studier som mangler gruppe uten bruk av antipsykotika". Det er sjokkerende at psykiaterne synker faglig så lavt og legitimerer myter som mangler en sikker kunnskaps- og evidensbase. Professorene Ingrid Melle, Jan Olav Johannessen, Erik Johnsen misbruker akademisk autoritet for å legitimere faglig lavmål. Henvisningene er uetterrettelig, manipulerende og stiller virkeligheten på hodet og lever ikke i det hele tatt opp til et «strengt faglig forsvarlighetskriterium» (Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999), i et spenningsforhold til torturforbudet som er «jus cogens», dvs. ufravikelig i internasjonal rett. Allikevel kommer helsedirektoratets advokater/jurister 23.3.19 til at «Helsedirektoratet mener at ... kravene kan være oppfylt».

Det tas utgangspunkt i Phvl. § 4-4 ordlyd «stor sannsynlighet til ... helbredelse eller vesentlig bedring». Helsedirektoratet legger i vesentlig bedring en «klar og merkbar forskjell i psykosesymptomer og funksjonsnivå». Det er allerede tvil om symptomlette alene oppfyller kravet om helbredelse eller vesentlig bedring. 20% symptomlette som psykiatrien selv betegner som «minimal» kan ikke møte vesentlighetskravet. [Bagnall et al. 2003 side 134: «In most trials, improvement was defined as a 20% reduction on the BPRS or PANSS scales. This was not likely to mark a clinically significant improvement.»] Direktoratet lever ikke opp til streng forsvarlighetskriterium og oppfordres derfor å trekke brevet 23.3.19 for ikke å framstå som «Uhelsedirektorat» som legitimerer lovbrudd, som er i et spenningsforhold til tortur og skader helsen i kontekst av den herskende overmedisineringen an for mange i for lang tid.

Symptomreduksjon

"Paulsrud utvalget 2011 viser at antipsykotika har litt bedre effekt enn placebo. Ved akutte psykoser er effekten (symptomdemping) 10–20 prosent bedre, ved langtidsbehandling (hindre tilbakefall) 25 prosent bedre. Dette bygger på Kunnskapssenteret (2009). Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009.

Det bekreftes av den nyeste tilgjengelige forskning. Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) «god respons» for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9%, dvs. 50% eller mer reduksjon av symptomene på PANSS skalaen, dvs. NNT=11. For «minimal respons» dvs. 20% symptomlette oppnås 51% minus 30% placebo dvs. 21%. Leucht et al. 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder og gir forebygging av tilbakefall for medikamenter (drug) 27% (NNT=3), placebo 64%. Her ser man at placebo står for mesteparten av tilbakefallforebygging og resultatet blir helt feil å «avglemme» placebo-gruppen. Nevroleptikas symptomreduksjon er liten og usikker og irrelevant i forhold til Opptrappingsplans recovery mål, som er med i retningslinjenes prinsipp for god praksis.

Helsedirektoratet siterer retningslinjene: «Avhengig av pasientgruppen vil 50 – 80% av pasientene ... ble betydelig bedre sammenliknet med 5 – 40% av dem som ikke får virksom legemiddel». Her må man selv beregne at det blir i gjennomsnitt ca. 65% av pasienten, 22,5% placebo dvs. ca. 42,5% bedre enn placebo. Retningslinjene henviser til utdaterte studier fra 90-tallet, som langt på vei avviket, se Figure 4 i Leucht et al. 2009. De angitte studiene fra 90-tallet er ikke tilgjengelig på Internett, og det er derfor ikke mulig å konkretisere og tallfest «betydelig bedre», men ut fra de beskrivelser av antipsykotikas historie handler det seg om symptomreduksjon når det skrives «betydelig bedre».

I den mer seriøse delen uttaler psykiaterne: «Effektstørrelsen ved bruk av antipsykotisk medikasjon for akutte symptomer ved schizofreni i tidlige studier tilsvarte en NNT på 2-3, det vil si svært god effekt. Nyere studier finner noe lavere effektstørrelser, med NNT opp mot 6.» Her kan NNT på 2-3 oppfattes som retningslinjene og det innrømmes at dem er utdatert. NNT=6 er i tråd med til Leucht et al. 2009.

Zhu et al. 2017 siteres med «50% (har) oppnådd 50% bedring (80% oppnådd 20% bedring)» Bozzatello et al. 2019 som er feilaktig omtalt som en metaanalyse «viser at omtrent 10% har dårlig respons, omtrent 75% har moderat respons og 15% har rask og svært god respons». Men begge referansene er uten kontrollgruppe der forskjellige antipsykotika sammenliknes. FHI ekskluderer studier "som mangler gruppe uten bruk av antipsykotika". Dette blir lett å forstå når Leucht sine metaanalyser 2012 og 2017 tas i betraktning.

Helsedirektoratet siterer retningslinjene 8.13.3.1 Oppstart av behandling for første gang: «Pasienter med førstegangspsykose har vanligvis god behandlingsrespons på antipsykotiske legemidler. Ved adekvat legemiddelbehandling blir over halvparten upsykotiske i løpet av tre måneder.» Retningslinjene gir ingen kilder for størrelsen eller forklaring hva «upsykotiske» betyr konkret og derfor er kravet om «betydelig bedring» ikke dokumentert og oppfylt. En naturlig forståelse er at psykosen er over. Antipsykotika fører bare til symptomlette ikke helbredelse av psykosen.Både tidsrommet 3 måneder og virkningen «upsykotisk» er urelistisk og virkelighetsfjern.

Norsk legemiddelhåndbok nevner ca. 11 mulige bivirkninger bl. a. sedasjon, metabolske (f. eks. vektøkning, diabetes), motoriske bivirkninger (f. eks. parkinsonisme, kriblende uro), tardive dyskinesier og intellektuell og emosjonell hemning. Disse bivirkningene kan svekke funksjons-bedringen. Derfor er symptomlette alene ikke tilstrekkelig for å oppfylle lovkravet «vesentlig bedring».

Medlem i Paulsrud utvalget og tvangslovutvalget Trond Aarre har 25.3.19 skrevet til Helsedirektoratet «Med min beste vilje kan eg ikkje sjå at Melle mfl. har dekning for det dei skriv.»

ICJ (Den internasjonøte juristkommisjon norsk avdeting) har oppfordret Helsedirektoratet å trekke brevet 17.1.19 som var grunnlag for bestillingen av ny kunnskapsgrunnlag.

Oversikt symptomreduksjon nevroleptika: kilder, årstall og effekter

Symptomer måles i Positive and Negative Syndrome Scale (PANSS). NNT er Number Needed to Treat, dvs. hvor mange pasienter som må behandles for å hjelpe en.

Nevroleptika effektene er usikker da dem kommer fra studier med «pseudo-placebo» dvs. seponering ikke antipsykotikanaive pasienter (2)

Paulsrud angir 25% (basert på Leucht et al. 2003) for å hindre tilbakefall og Leucht et al 2012 (brukt av FHI 2019) angir NNT=3. Alle verdier er mindre enn 50% sannsynlighet.

For sosial fungering er ifølge Ceraso et al. 2020 fordelen av vedlikeholdsmedisinering bare NNT 7 og tidsavhengig. For mer enn 2 år er seponering mer fordelaktig enn vedlikehold (Schlier et al. 2023).
Leucht et al 2009 har funnet at effektene i studiene var høyere før (se Figure 4) som forklarer noe av avvikene mellom Paulsrud og retningslinjene på basis av utdaterte studier fra 90-tallet, selv om Leucht et al. 2009 med NNT=6 er med i referansene men informasjon om effektstørrelsen er ignorert.

Hvor mange prosent av pasientene får respons sier noe om sannsynlighet, mens størrelsen av symptomreduksjonen sier hvor vesentlig effekten er. Begge henger sammen, større krav til reduksjonen gjør sannsynligheten lavere.

For Kahn et al, Lancet 2008 og Zhu et al, European Neuropsychopharm 2017 er abstracts fritt tilgjengelig men ikke hele studien. Dermed synes det skjult at alle fikk antipsykotika uten kontrollgruppe. Både bivirkningene og størrelse av symptomreduksjon mangler.

For kognitiv terapi til sammenlikning: Irene Bighelli et al., December 2018: Response rates in patients with schizophrenia and positive symptoms receiving cognitive behavioural therapy. «Results. On average, 44.5 and 13.2% of the patients reached a 20% (minimally improved) and 50% (much improved) reduction of overall symptoms. Similarly, 52.9 and 24.8% of the patients reached a 20%/50% reduction of positive symptoms.» Jauhar et al. 2019 og Daniela Polese et al. 2019 inneholder flere studier og sammenlikner effekter. Det viser seg at kognitiv terapi har ingen problemer å oppnå større effekt i begynnelsen med mange flere studier enn FHI finner i «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy» (Dalsbø et al., 2019, FHI) for antipsykotika.

Retningslinjene informerer om at «det i en del situasjoner er nødvendig og riktig å bruke tvang». De tyske retningslinjene (S3-Leitlinie Schizophrenie, 15.3.19) har Morrisen et al. 2014 med som referanse 519 og anbefaler derfor kognitiv adferdsterapi (Kognitive Verhaltenstherapie, KVT) for alle i anbefaling (Empfehlung) 36, 55, 60, 61 og når antipsykotika blir avvist anbefaling 65.

Sammenfatning av de groveste feilene og manglene hos psykiaterne

Internasjonal perspektiv

Psykiaterne uttaler 13.3.19: «Bruken (av antipsykotika) er anbefalt i alle internasjonale behandlingsretningslinjer og i tråd med oppsummering fra Paulsrud utvalget.»

I polemikken ”Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak” ble antipsykotiske midler ansett å ha veldokumentert effekt som førte til en revolusjon i behandlingen av psykoselidelser. Innføring av ca. 50 medikamentfrie poster av 4000 senger i psykiatrien ble betegnet «et gigantisk feilgrep» i strid med psykoseretningslinjene som regulerer ikke tvangsmedisinering. De tyske retningslinjene (S3-Leitlinie Schizophrenie, 15.3.19) utarbeidet av fagfolk anbefaler derfor kognitiv adferdsterapi (Kognitive Verhaltenstherapie, KVT) når antipsykotika blir avvist, se anbefaling 65. I informasjonsbrosjyren utarbeidet av fagfolk og pasientorganisasjonene (Antipsychotics Information Brochure) blir bivirkningene og mange alternativer oppført for dem som nekter antipsykotika: «If you would prefer the safety and support of a clinic but don’t want to take antipsychotics, the following (5) options are available». «Mentally ill people can only give their proper consent (§ 630e German Civil Code) after they have been fully informed.».

Denne respekt av selvbestemmelse manifesterte seg bl. a. i at tvangsbehandling var forbudt i ca. 1 og 1/2 år av forfatningsdomstolen. Martin Zinkler Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience (Tidsskrift av den Norske legeforeningen 21.7.17) (4,5) viser at det er mulig å forby tvangsbehandling med at hjemmel for det fjernes. Etter «forbudstiden» ble bare 0.5 % av innlagte tvangsmedisinert ca. en tiendel sammenliknet med tallet før. I Norge utgjør tvangsmedisinerte ca. 10 prosent av personene som ble behandlet for psykose/schizofreni i det psykiske helsevernet (SINTEF A26086 ISBN 978‐82‐14‐05679‐2). Det betyr at det blir ca. 20 ganger så mye tvangsmedisinering i Norge av innlagte sammenliknet med Tyskland.

I Norge har det i 2 årtier en tverrpolitisk målsetting å oppnå økt frivillighet i psykisk helsevern, og et mål at mest mulig av behandlingen skal være frivillig. Norge har den høyeste bruk av tvang i Europa. Allerede i 2012 hadde halvparten av statene i EU ingen tilleggskriteriet bedring som står for 3/4 av tvangsvedtak i Norge. På tross av mange frivillige forsøk økte tvangen ca. en tredjedel. I Vestre Viken ble komplementær ytre regulering (KYR) anvendt i en egen KYR-seksjon. «Ved KYR-seksjonen gikk antall tvangsvedtak i snitt ned fra 23,5 i periode 1 til 3,4 i periode 2 og 0,3 i periode 3 (99 % nedgang)». Dette gjelder alle vedtakstypene fordelt på pasienter. (Tidsskrift for Norsk psykologforening, Vol 53, nummer 7, 2016, side 518-529. Effekten av komplementær ytre regulering (KYR) på tvangstiltak). Erfaring viser at alle prosjekter uansett metode oppnår redusert tvang. Alt som trengs er viljen. Det er allerede underlig og oppsiktsvekkende at psykiatrien var uinteressert å ta denne metoden i bruk men skandaløs at «Norsk psykiatrisk forening: Strategi for reduksjon og kvalitetssikring av tvang innen det psykiske helsevern» unnlater å nevne prosjektet.

Bak ligger en kunnskapsresistent vrangforestilling at tvang er nødvendig som har gjort at psykiaterne forvrenger effektene av antipsykotika for å forlenge en ulovlig praksis med tvangsmedisinering.

Kritikk av effektstudiene

Folkehelseinstituttet har forsøkt å klarlegge hva man vet om effekten av effekt og bivirkninger ved langtidsbehandling med antipsykotika for pasienter med schizofrenispektrumdiagnoser. FHI har kommet med følgende kritikk av "pseudo-placebo"i studiene og om effekten av antipsykotika: «(D)e første antipsykotika ble utviklet for omtrent 60 år siden. Troen på disse legemidlene var da så stor at det ikke ble utført en eneste randomisert studie der en gruppe pasienter ikke brukte antipsykotika. Det finnes fremdeles ingen slike studier» (2) De mange studiene som Bramness og Røssberg nevner dreier seg om studier hvor pasienter som allerede har respondert på antipsykotika, har blitt randomisert til å slutte brått eller fortsette med legemidlene. Dette er altså ikke studier som kan fange opp effekten av å bruke antipsykotika, de kan bare undersøke effekten av å slutte etter å ha brukt dem. »

"(V)i kjenner ikke til at det i løpet av mer enn 60 år med antipsykotika er gjort en eneste placebo-kontrollert randomisert studie av antipsykotikanaive pasienter med førstegangspsykose." ..."Vi hevder for øvrig ikke i rapporten vår at antipsykotika er effektivt på kort sikt. Men dersom det stemmer at de har en kortsiktig effekt, så er det ikke usannsynlig at denne effekten reduseres over tid."

FHI har bare funnet 5 studier med antipsykotikanaive pasienter. I «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy» (Dalsbø et al., 2019, FHI) ble det derfor konkludert: «Det er usikkert om symptomer på psykose påvirkes av antipsykotika ved tidlig psykose»

Forskningsbasert bruk av nevroleptika

Forskning tilsier minimale doser til færre pasienter over kortest mulig tid:

• «A Guide to Minimal Use of Neuroleptics: Why and How by Volkmar Aderhold, MD and Peter Stastny, MD, June 2015» gir en oversikt og begrunnelse for for lavere doser av nevroleptika for færre pasienter over kortere tid.

• I "Brain changes through neuroleptics and therapeutic consequences" ser Volkmar Aderhold på forandringer i hjernen og mulige negative konsekvensene for behandlingen.

• "Antipsychotics should be used more selectively, for shorter durations and with lowest possible effective dose." (Weinmann et al. 2010).

• Alvarez-Jimenez, Wunderink et al. 2016 anbefaler at minimal dose av nevroleptika for færre pasienter over kortere tid.

• Zhou Y, et al 2018: «Dose reduction of risperidone and olanzapine can improve cognitive function and negative symptoms in stable schizophrenic patients»

Ifølge retningslinjene får alle med diagnose psykose/schizofreni tilbud av nevroleptika og mesteparten, dvs. 97,3% (Bergström et al. 2018) blir medisinert på et eller annet tidspunkt. «Etter min oppfatning brukes det i dag for mye antipsykotika» skriver formann i Norsk psykiatrisk forening Ulrik Fredrik Malt i Dagens medisin 5.8.16. Dessverre hindrer en kunnskapsresistent, endringsresistent og realitetsfjern vrangforestilling at "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet."(Legetidsskrift, 12.05.2017) at lave doser til færre pasienter over kortere tid blir realitet. En faktasjekk avslører at det er en myte at antipsykotika er en «revolusjon i behandlingen».

Mesteparten blir dårligere i løpet av 18 måneder

Levine et al 2012 undersøkte forløp av behandlingsreaksjoner for Clinical Antipsychotic Trials of Intervention Effectiveness (CATIE). «Trajectory analysis of the entire sample identified that 18.9% of participants belonged to a group of responders. This figure increased to 31.5% for completers, and fell to 14.5% for dropouts.» For 23,7% av dem som fullførte forverret PANNS symptomer fra ca. 8% i begynnelsen til 30% etter 18 måneder. 36,4% hadde i begynnelsen svak symptomlette og slutten svak økning av symptomene. Ca. 73% avsluttet forsøket (drop-outs) pga. slike utilfredsstillende utfall. For 12,6 % av drop-outs forverret PANNS symptomer fra ca. 3% i begynnelsen til 35% etter 18 måneder. Denne gruppen blir ignorert av psykiatrisk forskning og praksis.

Farmakologer sammenlikner med somatikken

Psykiaterne sammenlikner med somatikken. I «Ti bud for behandling med psykofarmaka» (Tidsskr Nor Legeforen 2015; 135: 16-7 doi: 10.4045/tidsskr.14.1143) skrive farmakologer: «Det finnes lett tilgjengelige behandlingsanbefalinger for psykiske lidelser, og det er utarbeidet retningslinjer og indikasjoner for hvert enkelt legemiddel. Det finnes flere anbefalinger for god legemiddelbehandling. Gjennom erfaring ved psykiatriske og farmakologiske avdelinger har vi sett at det likevel er vanlig å behandle pasienter med legemiddelkombinasjoner som ikke er dokumentert, i doser som ikke er anbefalt og på ikke-godkjent indikasjon. Vi ser dette daglig på rekvisisjonsskjemaer, i blodprøver og blant pasienter på psykofarmakologisk poliklinikk.» Ingerssen er en sammenlikning med somatikken:

Du er på legevakten fordi du har vondt i halsen. Etter å ha blitt undersøkt får du resept på et antibiotikum. En uke senere er du fortsatt like dårlig. Fastlegen din mener et nytt legemiddel vil fungere bedre og skriver ut dette i tillegg, siden det ikke kan utelukkes at du kunne vært enda verre uten det første legemidlet. Etter to uker med behandling er du heldigvis nesten frisk. Legen din vil likevel at du skal fortsette med begge legemidlene i halv dose en stund til for å forebygge tilbakefall. I tillegg skriver han ut medisin mot virus, siden det ikke er helt sikkert at det var bakterier som gjorde deg syk.

Dette er ikke en sann historie. Leger i Norge skal ikke behandle infeksjoner på denne måten. Men dersom vi endrer litt på historien og bytter halsinfeksjon og antibiotika med psykisk lidelse og psykofarmaka, er den dessverre ikke like usannsynlig.

«Etter min oppfatning brukes det i dag for mye antipsykotika» skriver formann i Norsk psykiatrisk forening Ulrik Fredrik Malt i Dagens medisin 5.8.16.

FHI rapporten om langtidsbehandling med antipsykotika konkluderer: «I dag er det slik at man av forsiktighetsgrunner forsøker å holde dosene av antipsykotika på det lavest mulig virkningsfulle nivået for å unngå bivirkninger». I «lavest mulig virkningsfulle nivå» ligger det indirekte å unngå unødvendig virkningsløs medisinering.

Bivirkninger

Norsk legemiddelhåndbok nevner ca. 11 mulige bivirkninger bl. a. sedasjon, metabolske (f. eks. vektøkning, diabetes), motoriske bivirkninger (f. eks. parkinsonisme, kriblende uro), tardive dyskinesier og intellektuell og emosjonell hemning.

Leslie Citrome 2011 angir («number needed to harm» (NNH) for bivirkning "Weight gain ≥7%", Somnolence og Akathisia (manglende evne å sitte stille)" for 10 forskjellige antipsykotika. Verdiene varierer sterkt med bivirkning og antipsykotisk middel mellom 6 for vektøkning av Olansopine og 100 for akatisi for Ziprasidone (se tabell).

"A meta-analysis by Allison and Casey 2008 provided an estimate of the mean weight gain in patients receiving standard doses of antipsychotics over a 10-week period: the mean increases were 4.45 kg with clozapine, 4.15 kg with olanzapine, 2.92 kg with sertindole, 2.10 kg with risperidone." Med olanzapine på en dose av 15mg/dag kan 10 kg overstiges i første år.

Informasjonsbrosjyren av noen sykehus i Rheinland-Pfalz og Network Self-help on Mental Health in Rhineland Palatinate finansiert av den farmasøytiske industri gir bl. a. opplysninger om antipsykotikas virkninger og bivirkninger:

1. Motor disturbances

• cramping of the tongue and the muscles of the
throat, or visual cramps (early dyskinesia; risk 2-25%)

• limitations on movement, rigid gaze, trembling
(drug-induced Parkinson syndrome; 15-30%)

• tortuous restlessness of the legs (akathisia; 20-25%)

• permanent involuntary movement, especially
of the tongue, mouth or facial muscles (tardive dyskinesia; 15-20%)

I sum får vesentlig flere pasienter bivirkninger enn pasienter som får symptomlette.

NHI informerer slik: «tardive dyskinesier forekommer hos så mange som 15-30% av de pasientene som behandles med antipsykotiske medikamenter i 3 måneder eller lengre.»

Disse bivirkningene støtter forskningsbasert bruk når det gjelder lavest mulige doser, færrest antall pasienter og kortest mulig varighet av bruk.

Standardbehandling falsifisert

Psykiatrien har i 60 år langtidsmedisinert uten evidens som er et eksperimentell, uetisk sjansespill. Psykiaterne legitimerer dette med at langstudier ville være uetisk.

Imidlertid har det nå blitt gjort en registerstudie som omfatter hele Finland. Tomi Bergström, Jaakko Seikkula et al. 2018 sammenlikner alle 108 Open dialogue pasienter med alle 1763 FEP pasienter i Finland over et tidsrom av 19 år. Open dialogue (OD) bruker nevroleptika for 20% av pasientene i begynnelsen, standard behandling (CG control group) 70%. 97,3 % av CG gruppen får nevroleptika på et eller annet tidspunkt. Ved avslutning bruker med OD 36% av pasientene nevroleptika for CG er det 81%. Uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres med OD. Standardiserte dødstall (SMR) synker fra 3,4 til 2,9 med OD.

Her vises fakta/realitet og en fortsettelse av polemikken at Open Dialogue ikke har dokumentert effekt er blitt en benektelse av virkeligheten. Det er blitt foreslått å forske på hvilke av Open dialogues framgangsmåter/tiltak forklarer suksessen.

Dermed vises også at det er viktig med minimale doser til færre pasienter over kortest mulig tid for å fremme helsen til pasientene. Den nåværende medisinering av for mange forsterkes gjennom tvangsmedisinering. Pasienter kan blir presset til «frivillig» medisinering med argumentet at det ville blitt gitt med tvang.

Lovenes, lovforarbeidenes og Sivilombudsmannens bidrag

Lov om psykisk helsevern § 4-4.Vilkår for vedtak om undersøkelse og behandling uten eget samtykke:

«Behandlingstiltak kan bare igangsettes og gjennomføres når de med stor sannsynlighet kan føre til helbredelse eller vesentlig bedring av pasientens tilstand, eller at pasienten unngår en vesentlig forverring av sykdommen.»

I forarbeidene til lov om psykisk helsevern Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999) kapittel 8.4.6 var «Departementet (...) av den oppfatning at et strengt faglig forsvarlighetskriterium, krav om grundige forundersøkelser og et krav om «stor sannsynlighet» for at tvangsbehandlingen ville ha en positiv effekt, ville sikre mot overtredelse av EMK artikkel 3» (forbud mot tortur). Departementet skriver videre: «I forbindelse med det pågående lovarbeidet har en pasient skrevet til departementet at han føler tvangsbehandlingen med nevroleptika som en psykisk tortur som invalidiserer ham.»

Det refereres til Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår ":

"Ettersom Fylkesmannen har lagt til grunn en uriktig forståelse av kravet til stor sannsynlighet og dermed en uriktig rettsanvendelse, er vedtakene om tvangsmedisinering ulovlige.
Ombudsmannen ber dessuten Fylkesmannen vurdere hvordan det kan bøtes på den urett som er begått overfor klageren."

Størrelsen av symptomlette

Sivilombudsmannen nevner kunnskapsgrunnlaget slik det er framstilt i «Paulsrud utvalget 2011 som viser at antipsykotika har litt bedre effekt enn placebo. Ved akutte psykoser er effekten (symptomdemping) 10–20 prosent bedre, ved langtidsbehandling (hindre tilbakefall) 25 prosent bedre». Fylkesmannen i Oslo og Viken argumenterte med effekt av samme størrelsesorden.

Det er nødvendig å se på hvor mye symptomlette som oppnåes. De nyeste oversiktene sier:

Leucht et al. 2017 har funnet (“Sixty Years of Placebo-Controlled Antipsychotic Drug Trials in Acute Schizophrenia”) for akutt psykose at 23% minus 14% placebo dvs. 9% for «god respons» dvs. 50% reduksjon av symptomene. Den effekten er NNT(Number Needed to Treat)=11, dvs. 11 pasienter må behandles for å hjelpe 1. For 20%-30% «minimal» symptomreduksjon ble effekten 51% minus 30% placebo lik 21% dvs NNT=5. Leucht et al. 2009 finner for førstegangspsykose 41% minus 24% for placebo dvs. 17% (NNT=6) av pasientene for en 20 % symptomlindring ifølge medisinering. Leucht et al. 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder og gir forebygging av tilbakefall for medikamenter (drug) 27% (NNT=3) placebo 64%.

For sosial fungering er ifølge Ceraso et al. 2020 fordelen av vedlikeholdsmedisinering bare NNT 7 og tidsavhengig. For mer enn 2 år er seponering mer fordelaktig enn vedlikehold (Schlier et al. 2023).

Da virkningen er bare symptomlindrende og ikke på psykosen direkte er uttrykket «antipsykotika» ikke dekkende og nevroleptika bedre.

Interpretasjon av retningslinjene

Leucht et al 2009 har funnet at effektene i studiene var høyere før (se Figure 4) som forklarer noe av avvikene mellom Paulsrud og retningslinjene. Så må man åpenbart finne effekten av antipsykotika som kommer i tillegg til placebo:

Interpretasjon av retningslinjene for å kunne sammenlikne: «Avhengig av pasientgruppen, vil 50–80 % av pasientene som får virksomt legemiddel, bli betydelig bedre, sammenlignet med 5–40 % av dem som ikke får virksomt legemiddel (14;296).» Det er vanlig med spredning i metaanalyser og da brukes gjennomsnitt, dvs. 65% - 22,5% dvs. ca. 42,5% blir bedre som følge av legemidlet. «En metaanalyse med data fra 35 studier viser at tilbakefallsrisikoen ligger på rundt 20–25 % det første året etter en psykoseepisode. Dersom behandlingen avsluttes, stiger den til rundt 55 % (297).» 55% minus 20-25% gir 30-35% virkning. «En tilsvarende metaanalyse med 66 studier fant en sammenlagt (kumulativ) tilbakefallsrate hos pasienter som avsluttet behandling, på 53 % over 6–10 måneder, mens risikoen var på 16 % hos de som fortsatte (298).» Dette tilsvarer 37% effekt.

Etter den nødvendige fratrekk av placeboeffekten er det altså virkningen mellom 30% (NNT=3,3) og 42,5% (NNT=2,2) fremdeles mindre enn sannsynlighetsovervekt 50%.

Forøvrig er Leucht et al 2009 oppført i referansene av retningslinjene, men bare sitert som vitne at første og andre generasjon antipsykotika har omtrent samme effekt. Det underslåes at effekten angis der til 18% som er i det område Paulsrudutvalget oppgir, som kan være basert på «minimal» symptomreduksjon.

Effektstørrelser i forhold til antipsykotikabruken

Det ansees tradisjonell støttet av retningslinjene nødvendig å tilby alle nevroleptika for psykoser og schizofreni som støttes ikke av nyere forskningsresultater. Imidlertid skal det legges merke til at studien Leucht et al. 2009 finner for førstegangspsykose 41% minus 24% for placebo dvs. 17% (NNT=6) av pasientene for en 20 % symptomlindring ifølge medisinering. Leucht et al. 2012 behandler vedlikeholdsbehandling med nevroleptika. Studiene omfatter mellom 7 og 12 måneder og gir forebygging av tilbakefall for medikamenter (drug) 27% (NNT=3) og placebo 64%. Resultatene for å hindre reinnleggelse er 1 av 5 pasienter (NNT=5) og konklusjonene for videre forskning er "focus on outcomes of social participation and clarify the long-term morbidity and mortality". Folkehelseinstituttet, område for helsetjenester utga 2019: «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy.» valgte Leucht 2012 (Cochrane Database of Systematic Reviews) og brukte Leucht et al. 2012 som studie for å dokumentere vedlikeholdseffekt av antipsykotika. Leucht et al. 2017 fant for akutt psykose 23% minus 14% placebo dvs. 9% (NNT=11) for «god respons» angående symptomlette.

Langtidsbehandling: Ingen evidens for langtidseffekt

Det finnes ingen evidens for vedlikeholdsbehandling ut over 3 år (FHI: ISBN 978-82-8121-958-8 og Leucht et al 2012). Bjornestad, Larsen et al. 2017 innrømmer at evidens for vedlikeholdsmedisinering mangler: «Due to the lacking long-term evidence base (Sohler et al., 2016)...» (1). Bjornestad, Larsen et al. 2017 er skrevet av 10 ledende norske forskere innen psykiatri. Leucht et al., 2012, skriver på side 27: “… nothing is known about the effects of antipsychotic drugs compared to placebo after three years”. Dermed er det ingen evidens for positive effekter for pasienter etter 3 år. Psykiatrien har i alle år langtidsmedisinert uten evidens, et uetisk sjansespill uten kunnskapsgrunnlag. Kommentaren var i beste fall at det trengs mer forskning. FHI har oppsummert i «Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika?» Langtidsvirkningene av antipsykotika er ukjente. Bedre helseregistre kan gi ny kunnskap.

Fagfellene forsøker å legitimere langtidsmedisinering med at det er konsens for det: 22.5.17 skriver fagfellene til FHI: «I utgangspunktet er jeg usikker på hele prosjektet...(som) blir brukt til å så tvil om fornuften i en praksisen... (det) vi som ser dette «fra den andre sida» opplever at slik brukes det ofte.» "Jeg er enig i Jan Ivars kommentar om setningen «Det er uenighet i fagmiljøet om effektene oppveier bivirkningene ved behandling over flere år». Jeg tror det er mer presist å si at «noen i faget stiller spørsmål ved den konsensus som eksisterer i faget»"

FHI rapporten om langtidsbehandling med antipsykotika konkluderer: "Resultatenes betydning for praksis: I den nasjonale faglige retningslinjen:«Utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser står det (side 19): «Pasienter som er tilførstegangsbehandling for en psykose, og som oppfyller diagnosekriteriene for schizofreni, bør tilbys vedlikeholdsbehandling i to år… Pasienter med tilbakefall bør tilbys langvarig vedlikeholdsbehandling (inntil fem år)». Disse grensene på henholdsvis to og fem år er sannsynligvis arbitrære, og vi har ikke funnet dokumentasjon for at disse tidsrammene skal støtte behandlingen."

I 4 år har Helsedirektoratet blitt gjort oppmerksom at det er behov for oppdatering av de utdaterte Psykoseretningslinjene (Nasjonal faglig retningslinje IS-1957 for utredning, behandling og oppfølging av personer med psykoselidelser):

• 13.11.2015: Legemiddelverket og Helsedirektoratet oppfordres å slutte å legitimere helseskadelig langtidsmedisinering med antipsykotika (ref. 2015/5816-12)

• 25.12.2015: Nyere forskning dokumenterer at langtidsmedisinering av schizofreni med antipsykotika er skadelig (ref. 2015/5816-13)

• 23.8.2017: Langtidsbruk av antipsykotika reduserer «recovery» for ca. 40 % av pasientene og uføretrygd/sykdom øker for ca. 40%

• 2.1.2018: Retningslinjene må oppdateres for å beskytte pasientens helse: Trenger Helsedirektoratet hjelp for realisering av pasientenes helsetjeneste? (ref. 2015/5816)

Edsvoren erklæring Robert Whitaker 1. June 2016 oppsumerer:

In summary, the research literature reveals the following:

a) Antipsychotics increase the likelihood that a person will become chronically ill.

b) Long-term recovery rates are much higher for unmedicated patients than for those who are maintained on antipsychotic drugs.

c) Antipsychotics cause a host of debilitating physical, emotional and cognitive side effects, and lead to early death.

d) The new “atypical” antipsychotics are not better than the old ones in terms of their safety and tolerability, and quality of life may even be worse on the new drugs than on the old ones.

Allikevel har psykiatrien drevet med vedlikeholdsmedisinering uten evidens i 60 år, et uetisk sjansespill uten kunnskapsgrunnlag.

FHIs oppklaringer om effekten av antipsykotika

Psykiaterne påstår: «De siste årenes diskusjon i fagmiljø og offentlighet rundt bruk av

antipsykotisk medikasjon har handlet om langtidseffekter eller tilbakefallsforebygging, og

ikke om bruk av antipsykotisk medikasjon i akutt behandling» Det er feil, ved siden av langtidsmedisinering ble også mangel av antipsykotikanaive studier for akutt behandling diskutert. 4.1.18 kom FHIs utkast til rapport: «Vi har ikke funnet dokumentasjon om effekten av så langvarig behandling eller for å sette en grense ved fem år.» Fagfellene erklærte 16.1.18 denne utkast til rapport for "helt upubliserbart". For å sikre vitenskapelig objektivitet mot fagfellenes hersketeknikk ble det foreslått at FHIs direktør kommer på banen. Etter et halvt års diskusjoner kom direktøren med følgende oppklarende artikler: Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika? med oppklaringer (Tidsskrift av Den norske legeforening og FAGFELLEPROSESSER: Kritikken mot Kunnskapssenteret (Dagens medisin). Det gjøres oppmerksom at «placebo-gruppen» er ikke virkelig antipsykotikanaiv dvs. har fått antipsykotika i en kort periode. FHI direktøren skriver: «Vi hevder for øvrig ikke i rapporten vår at antipsykotika er effektivt på kort sikt» pga. at studiene ikke gjennomført med antipsykotikanaive pasienter. «Vi kjenner ikke til at det i løpet av mer enn 60 år med antipsykotika er gjort en eneste placebo-kontrollert randomisert studie av antipsykotikanaive pasienter med førstegangspsykose...Dette er altså ikke studier som kan fange opp effekten av å bruke antipsykotika, de kan bare undersøke effekten av å slutte etter å ha brukt dem.» Angående at det er uetisk ikke å gi antipsykotika: «Vi antar at Bramness og Røssberg mener at det er uetisk at en gruppe pasienter skal randomiseres til å ikke få antipsykotika. Det er minst like god grunn til å hevde at det er uetisk ikke å undersøke effekten av et legemiddel i randomiserte studier.»

Både studiene men også klinisk praksis ser bort ifra muligheten av seponeringseffekter. Psykotiske symptomer etter seponering tolkes feilaktig utelukkende «at sykdommen kommer tilbake».

Hva viser psykiatriens egen forskning ellers?

Med utgangspunkt at forskning skal forklare virkeligheten, hva sier psykiatriens egen forskning, er den i motstrid til Open dialogues (Bergström et al. 2018) gode behandlingsresultater? Her tas det utgangspunkt at behandlingen er frivillig:

• Symptomlette med antipsykotika i begynnelsen er bare for et mindretall med beskrives som «det store flertall»

• effekt av medisinfri behandling (16) benektes, derfor tilbys alle nevroleptika (retningslinjene)

• mesteparten blir dårligere etter 18 måneder

• flere får bivirkninger enn symptomlette

• studier viser at pasienter er stort sett imot medisinbruk pga. bivirkninger og liten effekt

• forskning dekker frivillig medisininntak. Kan resultatene overføres til tvangsmedisinering?

• Personalet er for nåværende overmedisinering, pasientene imot. Erfaringskompetanse.no 2012:3. Tvang i psykisk helsevern. Ansatte og misfornøyde brukeres ulike oppfatninger

• Hvordan klarer da psykiaterne å overtale 97,3% av pasientene å ta antipsykotika? Merete Nesset fortalte i sitt foredrag på Amaliedagene 2018 å ha blitt forklart: "Du har en alvorlig sinnslidelse og må stå på medisiner resten av livet" (psykiater Torgeir Husby) og "Uten disse medisiner blir hjernen din ødelagt. Det viser internasjonal forskning" (Synne Sørheim). En ansatt fortalte: «Min primæroppgave er på avdelingen er å realitetsorientere sånna gærninger som deg».

• Fylkesmannen oppfatter at et reelt sannsynlighetskrav på 50 prosent eller mer vil innebære «betydelige endringer i behandlingspraksis». En slik omstilling gavner pasientenes helse med at nåværende overmedisinering nedbygges i retning av forskningsbasert bruk.

• Kan resultatene overføres til tvang?

• Forskningsbasert bruk av antipsykotika

• Sammenfatning av "antipsykotikas" svake effekt, bivirkninger og dårlige behandlingsresultater

• Recovery resultater av naturalistiske studier og registerstudier

• Kan et paradigmeskifte mangedoble recovery, mer enn halvere uføretrygd/sykdom og reduserer schizofreni per år til en tiendedel? (13)

• Åpner medisinfri behandling (16) for et paradigmeskifte som mangedobler recovery, reduserer schizofreni per år til en tiendedel og halverer uføretrygd/sykdom?

I «Kvantifisert evidensperspektiv på Fylkesmannens spørsmål, i lys av medisineringens praksis» blir disse spørsmålene besvart med kvantifiserte studier.

Konklusjon

Zhu et al. 2017 og Bozzatello et al. 2019 er uten kontrollgruppe der forskjellige antipsykotika sammenliknes. FHI ekskluderer studier "som mangler gruppe uten bruk av antipsykotika". Det er sjokkerende at psykiaterne synker faglig så lavt og legitimerer myter som mangler en sikker kunnskaps- og evidensbase. Kort sammenfattet er psykiaterne manipulerende og ikke faglig oppdatert:

• Det er ingen «metodeutfordring» men en kunnskapsresistent vrangforestilling at det er uetisk å ikke gi antipsykotika

• Studiene mangler antipsykotikanaive deltagere og er derfor ikke faglig solide, se FHI bidrag i Tidsskriftet for Den norske legeforening Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika? med oppklaringer og FAGFELLEPROSESSER: Kritikken mot Kunnskapssenteret i Dagens medisin og «Nytteverdien av behandling for voksne med primær psykose: dokumentasjonsgrunnlag for samvalgsverktøy» (Dalsbø et al., 2019, FHI)

• ensifrete NNT verdier betegnes som «god» men NNT=9 tilsvarer 11 % sannsynlighet og er i sammenheng av legitimering av tvangsmedisinerings krav «stor sannsynlighet» (90%) ubrukbart

• Paulsrud-utvalget fant at effektene ikke møter kravet til «stor sannsynlighet». Derfor ble det foreslått å senke sannsynlighetskravet. Når Stortinget ikke vedtok denne delen er det forakt av loven å ta Paulsrud utvalget til inntekt for anbefaling av tvangsmedisinering

• Norsk retningslinjene for behandling av psykoser omhandler frivillig behandling og bare henviser til lovparagrafen når det gjelder tvang. Tvang er i Norge og internasjonalt regulert ved lov. Tyske retningslinjer anbefaler kognitiv terapi når antipsykotika blir avvist

• at langtidsmedisinering uten evidens må aksepteres pga. etiske utfordringer til studiene er ikke lengre en unnskyldning, da Bergström et al. 2018 falsifiserer den nåværende overmedisinering (97,3% får antipsykotka på et eller annet tidspunkt)

• myndighetene har siden opptrappingsplanen sett recovery som mål. Derfor er fokusering på symptomdemping for smal. Funksjons-bedring må inkluderes og derfor møter egentlig ikke vesentlig bedring og helse. CATIE dokumenterer at flertallet blir dårligere i det virkelige liv

• Bjørnestad et al 2017 og 2018 spør 20 pasienter om recovery, 7 som aldri tok antispykotika og 14 ikke på antipsykotika. Det er pasienter som ikke er representativ for standardbehandling. Recovery sank fra 20% til for 8.1 % i de siste 60 år (Jaaskelainen et al., 2013). Dessuten er blant de 5 punktene Bjørnestad et al. 2018 er recovery ifølge antipsykotika ikke nevnt. Når 73% avbrøt behandlingen (CATIE) er det helt feil at «på at pasienter stort sett er positive til akutt og kortids-bruk av antipsykotisk». Kunnskapssenteret (2009). Effekt og sikkerhet av første- og annengenerasjons antipsykotika ved schizofreni hos voksne. Rapport 8–2009 rapporterer side 76: «Pasienter som behandles med antipsykotika har vist å ha stort frafall fra behandlingen (39). ... Størrelsen på frafall er rapportert opptil 93 % i de inkluderte studiene»

• Psykiaterne opplyser om at somatikk gir legemidler med vesentlig høyere NNT verdier. Men i somatikken er det frivillig. Norsk legemiddelhåndbok nevner ca. 11 mulige bivirkninger av antipsykotika bl. a. sedasjon, metabolske (f. eks. vektøkning, diabetes), motoriske bivirkninger (f. eks. parkinsonisme, kriblende uro), tardive dyskinesier og intellektuell og emosjonell hemning. Derfor avslutter mer enn 2/3 deler av pasienter som tar antipsykotika frivillig, f. eks. CATIE 73%

• Kahn et al, Lancet 2008 abstract inneholder bare informasjon om hvor mange som avbrøt behandlingen. Zhu et al, European Neuropsychopharm 2017 opplyser om «respons rates» uten kontrollgruppe der alle tok antipsykotika. Martinuzzi et al, Translational Psychiatry 2019 opplyser om predikasjon. Keating et al BMJ Open 2016 sammenlikner retningslinjer. Bozatello et al, Frontiers in Psychiatry 2019 synes ikke tilgjengelig med Google søk. Det er en skrivefeil riktig er det Bozzatello et al. 2019 Predictive Factors of Treatment Resistance in First Episode of Psychosis: A Systematic Review. Artikkelen omfatter randomiserte, kontrollerte studier, observasjonsstudier, langsgåande studier, retrospektive studier, kasus-kontroll-studier, åpne undersøkinger, kohortstudier og oversiktsartikler.

• Psykiaternes forsøk å legitimere tvangsmedisinering er ikke faglig solid basert men et misbruk av faglig autoritet. Henvisningene er uetterrettelig, manipulerende og stiller virkeligheten på hodet og lever ikke opp til «strengt faglig forsvarlighetskriterium» (Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999), som er i et spenningsforhold til torturforbudet som er «jus cogens», dvs. ufravikelig i internasjonal rett.

To advokater/jurister i avdelingen Helserett og bioteknologi har gjennomført kunnskapsoppsummeringen med ingen fagtilknytning til psykiatrien annet enn en naiv tro på psykiatriens myter. Selv om et medlem av Paulsrudutvalget og tvangslovutvalget gjorde oppmerksom på feilinformasjon til Fylkeslegene hold man 13.5.19 fast ved feilene. Det problematiseres ikke om symptomlette kvalifiserer til vesentlig bedring og at både retningslinjene og psykiaterne ikke kvantifiserer størrelsen av symptomlette. 20% som betegnes som «minimal» er ikke stor nok til å kvalifisere som vesentlig pga. bivirkningene som svekker «bedring». Under ingen omstendigheter tilfredsstilles «strengt faglig forsvarlighetskriterium» (Ot. Prp. Nr. 11 (1998-1999).

Direktoratet henviser til Prop. 147 L (2015-16) pkt. 11.4 som tas til inntekt for at lovgiver «implisitt slutter seg til behandling med antipsykotika uten eget samtykke... ved å vise til psykoseretningslinjene». Her blir på ingen måte lovkravene om stor sannsynlighet og vesentlig bedring imøtegått. Tvert imot viser psykoseretningslinjene til phvl. § 4-4 når det gjelder tvang. Prop. 147 L (2015-16) har avvist Paulsrud-utvalgets forslag om lavere sannsynlighetskrav og gått inn for «forebygging av tvang». Å besvare Sivilombudsmannens bunnsolide argumentasjon bygget på loven med å spekulere «at det ikke er grunn til å tro at lovgiver har ønsket å avskjære mulighet for tvangsbehandling» er useriøs og en usaklig insinuasjon. Ordlyden i phvl. er klart og det trengs ikke at trosbaserte spekulasjoner oppdiktes for å forstå phvl. Direktoratets argumentasjon fyller ikke kravene i forvaltningslovens og psykisk helsevernlovens krav til begrunnelse.

Konklusjonen «Helsedirektoratet mener at ... kravene kan være oppfylt» møter ikke juridiske krav ifølge forvaltningsloven og et «strengt faglig forsvarlighetskriterium».

Trond Aarre skrev til Helsededirektoratet 25.3.19: «Ved å sende ut eit dokument med informasjon som tyder på at 90 % av pasientane med fyrstegongspsykose har moderat eller svært god effekt av antipsykotiske medikament, risikerer direktoratet å villeie fylkesmennene, som skal sjå til at tvungen behandling skjer innanfor dei råmene som lova set.» Allikevel ble feilene ikke opprettet.

Formålet med Psykisk helsevernloven er siden 10.2.2017: «Formålet med loven her er å sikre at etablering og gjennomføring av psykisk helsevern skjer på en forsvarlig måte og i samsvar med menneskerettighetene og grunnleggende rettssikkerhetsprinsipper. Det er et formål med reglene å forebygge og begrense bruk av tvang.» Påstanden "hos det store flertallet bidrar medisiner til symptomlette, funksjonsbedring og høyere selvrapportert livskvalitet." (10) (Legetidsskrift, 12.05.2017) er en kunnskapsresistent, endringsresistent og realitetsfjern feilforestilling som legitimerer tvang. Derfor er det positivt og helsefremmende å avslutte at pasienter ble i de siste tiår ble ulovlig tvangsmedisinert. Hensynet til FN sine menneskerettigheter styrker Ombudsmannens bunnsolide argumentasjon.

Tysk forfatningsdomstolens underkjennelse av tvangslovene viste at det er mulig å bannlyse tvang (6) og at det fører til en drastisk reduksjon av tvangsmedisinering i lengden (5). «Overlende av psykiatrien» finner advokater som støtter konsekvent og helhjertet opp om sine klienters krav og støtter f. eks. «avskaff tortur i psykiatrien» (folter-abschaffen.de). Etter forbudstiden var tvangsmedisinering bare ca. en tiendedel.

Effekten for antipsykotika er bare for et mindretall ifølge både i Leucht sine metaanalyser 2009, 2012 og 2017, Paulsrud utvalget og de utdaterte psykoseretningslinjene. Det er per i dag ikke mulig å «forutsi behandlingsrespons». Denne effekten er enda mer svekket gjennom bivirkningene og FHI bidrag i Tidsskriftet for Den norske legeforening Hva vet vi om langtidsvirkninger av antipsykotika? med oppklaringer og FAGFELLEPROSESSER: Kritikken mot Kunnskapssenteret i Dagens medisin.

Psykiatrien går ut ifra en kunnskapsresistent vrangforestilling at det er uetisk å behandle schizofrenei/psykose uten antipsykotika. Derfor mangler antipsykotikanaive studier og alle tilbys antipsykotika og alle blir tilbud antipsykitika og nesten alle blir medisinert.

Psykiatrien har en kunnskapsresistent forestilling at det «tilbakefall» etter seponering skyldes at sykdom kommer tilbake. Dermed blir seponeringseffekter utelukket og det oppfattes ikke at det er feil å medisinere alle.

Pasientene deler ikke psykiatriens vrangforestillinger om at alle må medisineres og mer enn to tredjedeler (CATIE 72 %) slutter pga. bivirkninger og manglende positiv virkning. Derfor går psykiaterne inn for tvangsmedisinering og staten legitimerer framgangsmåten.

Langtidsmedisinering med nevroleptika uten evidens var et eksperimentell, uetisk sjansespill med pasienters helse i 60 år. Bergstrøm et al. 2018 falsifiserer denne behandlingsmetoden. At uføretrygding, reinnleggelse og pasienter under behandling halveres viser at pasienters helse skades.

Helseskaden av dobbel uføretrygding og pasienter under behandling er dyrt og koster mye. Ville forskningsbasert bruk bedre helsen og frigjøre 4 milliarder kr. per år for å behandle dobbelt så mange?

Mvh

Walter Keim

Oppfølging:

• Einar Jetne: Vi treng ny Lundkommisjon

• Aftenposten 20.5.19: Helsedirektoratet feilinformerer om antipsykotiske medikament | Trond F. Aarre Det dreier seg om rettstryggleiken til pasientar som vert tvangsmedisinerte.

• Aftenposten 7. juni 2019 Fellesaksjonen for medisinfrie behandlingsforløp: Feilinformasjon om legemidler

• Aftenposten 12. juni 2019: Helsedirektoratet saboterer Sivilombudsmannen | Ketil Lund

• Peter Gøtzsche kommenterer Ulrik Malt sitt innlegg i Aftenposten 21. juni 2019

• Kort sagt, fredag 12. juli Ketil Lund. "Tvangsbehandling med antipsykotika": Kuvending og uholdbare påstander

Vedlegg:

1. Sivilombudsmannens (SOM) uttalelse 21.1.2019 (2017/3156) "Fylkesmannens vedtak om tvangsmedisinering – krav om «stor sannsynlighet» for vesentlig positiv effekt og enkelte andre vilkår "

2. 5.11.18: Geir Smedslund, Camilla Stoltenberg, Folkehelseinstituttet: Noen oppklaringer om langtidseffekter av antipsykotika. Tidsskrift for den norske legeforening. 2018;138:1508-9

3. Den internasjonale juristkommisjon norsk avdeling, ICJ Norge 2.3.2019: Helsedirektoratets brev til Fylkesmannen i Rogaland 17. januar 2019, dir. Ref 19/731-2: http://wkeim.bplaced.net/files/helsedir-2.03.2019.pdf

4. Walter Keim: Erfaringene fra andre land viser at det er mulig (å forby tvangsmedisinering): Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 263-5 doi: 10.4045/tidsskr.17.0069 https://tidsskriftet.no/2017/02/kommentar/erfaringene-fra-andre-land-viser-det-er-mulig

5. Martin Zinkler. Germany without Coercive Treatment in Psychiatry—A 15 Month Real World Experience. Laws 2016, 5(1), 15; doi:10.3390/laws5010015. http://www.mdpi.com/2075-471X/5/1/15

6. Successful constitutional complaint lodged by a person committed to a psychiatric hospital against compulsory medical treatment – Legislation in Baden-Württemberg held unconstitutional. Order of 12 October 2011. 2 BvR 633/11 https://www.bundesverfassungsgericht.de/SharedDocs/Pressemitteilungen/EN/2011/bvg11-063.html

7. Scientific Symposium. Pharmaceuticals – risks and alternatives. The 15th of October 2016 in Gothenburg, Sweden. Jaakko Seikkula, Professor of Psychotherapy, Clinical Psychologist, Finland. Naturalistic study designs for developing the system to reduced medication http://extendedroom.org/en/scientific-symposium/

8. Dagens Medisin. ANTIPSYKOTISK MEDISIN. Langvarig bruk reduserer tilfriskning for mange pasienter (40%) (papir utgave: side 32, side 33). https://www.dagensmedisin.no/artikler/2017/09/24/langvarig-bruk-reduserer-tilfriskning-for-mange/

9. 30.1.17: UN Working Group on Arbitrary Detention, Special Rapporteur on Rights of Persons with Disabilities, Special Rapporteur on Health issue Urgent Appeal to Norway on forced treatment/hospitalization (ref. UA Norway 1/201): https://spcommreports.ohchr.org/TMResultsBase/DownLoadPublicCommunicationFile?gId=22955

10. Walter Keim. Effekten av vedlikeholdsmedisinering (kommentar til Medisinfrie sykehusposter – et kunnskapsløst tiltak) Tidsskr Nor Legeforen 13. mars 2017: https://tidsskriftet.no/2017/05/kommentar/effekten-av-vedlikeholdsmedisinering

11. Walter Keim. Re: Psykiatriens indre konflikter eksponert. Npf hadde ikke tatt stilling men besluttet å ha et «åpent sinn» når det gjelder medisinfri behandling. Hvilken langtidseffekt har antipsykotika? Tidsskr Nor Legeforen 2017; 137: 595-6 doi: 10.4045/tidsskr.17.0291: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28468450

12. Walter Keim. Effekten av vedlikeholdsmedisinering med antipsykotika. Tidsskr Nor Legeforen Tidsskr Nor Legeforen 2017 doi: 10.4045/tidsskr.17.0469: https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/28828849

13. Walter Keim. Håp for medikamentfri behandling? Åpner medikamentfri behandling for et paradigmeskifte som mer enn firedobler tilfriskningsandelen? Dagens Medisin 2018-04-28: https://www.dagensmedisin.no/artikler/2018/04/28/hap-for-medikamentfri-behandling/

14. Professor Sami Timimi. Legetidsskriftet april 2017. The option of drug-free/drug withdrawal is the minimum that all https://tidsskriftet.no/2017/04/kommentar/option-drug-freedrug-withdrawal-minimum-all

15. Professor dr. med. Peter Gøtzsche til Legetidsskriftet mai 2017: «Medicinfri psykiatri er veldokumenteret og tvangsmedicinering skal afskaffes» http://www.deadlymedicines.dk/wp-content/uploads/2017/05/G%C3%B8tzsche-til-Tidsskriftet-om-medicinfri-psykiatri.pdf

16. Walter Keim. Sammenlikning av evidens for nevroleptika og medisinfri behandling. Negativ evidens fra erfaringsdata for langtidsmedisinering http://wkeim.bplaced.net/files/medisinfri-kunnskapsgrunnlag.html